Det var ikke bare Borgstrøm som ble holdt utenfor det gode norske musikalske selskap i Norge for over hunder år siden. Men han var en utrolig skapende kraft som man på nasjonalt hold bare delvis har greid å frem. Men i Melhus har man nå tatt et krafttak for å bringe ham på banen igjen. Det var dette som var opplevelsen i Melhushallen i går kveld da operaen Thora markerte åpningen av saga-uken i Melhus. Endelig, får man nesten si, har denne sagakommunen tatt grep og forsøker å løfte frem den historiske nasjonale skatten som ligger gjemt i mer enn tusen år gamle kilder. For historien om Håkan jarls fall for trellen Karks kniv i året 995 mens Olav Tryggvason var på fremmarsj som kommende konge var skjellsettende i Norgehistorien. Og den blir så absolutt levendegjort i Borgstrøms tekst og tonesetting.  Og vi fikk en delikat fremføring i denne oppsettingen i form av et engasjert orkester, til tider glitrende solister og et kor som i store trekk greide å følge opp.

Selve oppsettingen følger i gamle spor, med enkelte solister som har fulgt operaen etter uroppføringen i 2002. Det samme gjelder regien. Men begge deler holder mål. Spesielt de animerte sceneteppene med duvende kornåkrer får en filmatisk levendegjøring nettopp med Borgstrøms musikk. Ikke så rart, egentlig fordi det er nettopp dette tonespråket, en tysk senromantisk stil, som dominerte Hollywood i lydfilmens barndom. Men denne stilen har holdt seg og er i mange tilfeller like aktuell i dag. Derfor kommuniserer Borgstrøms musikk på en god måte, der så vel de dramatiske effekter som de mest kjærlighetsladede scener får spille seg ut i fri dressur. Derfor står ikke denne musikken frem som en museums-gjenstand, men innbyr til en stor opplevelse av musikalisert virkeliggjøring av historien.

Det siste kommer også til uttrykk i teksten, som også Borgstrøm sto for. Den benytter seg av en gjennomført bruk av bokstavrim, noe som ligger nært opp til sagaenes stil. Men med bokstavrim dreier det seg om klanglige sammenfall, og dermed ligger de også nært opp til bruken av ledemotiver, som er en viktig del av denne operaen. Men det er også en rekke andre nytelser man blir presentert for. Ikke minst Maria Stattin, som stadig overrasker med en helt utrolig vakker vibrato. Men også Espen Langvik fyller Håkon jarl i rollen som forføreren av rang. Knut Stiklestad har ikke samme fylde som han engang hadde, men det passer faktisk godt til å portrettere antihelten Kark. Og Harald Bjørkøy er heller ikke helt ung lenger, men likevel majestetisk nok til å lage en mektig fremtoning av Olav Tryggvason, i hvert fall ifølge det lille glimt denne anmelderen fikk av ham før deadline satte en ugjenkallelig stopp for videre tilstedeværelse.