Fire suksessår med Marit Moum Aune har gitt «Spelet om Heilag Olav» – alle spels mor – en vitamininnsprøyting av de sjeldne. Det gnistrer av amatører og proffer på spelplassen. Moum Aunes engasjement har spredd seg i ensemblet. Til den sårhalsede hovedrolleinnhaveren og til den fakkelbærende statisten uten replikk. Sluttresultatet er et spel som får fortjent god kritikk i trønderske medier.

Moum Aunes store fornying var å flytte Spelet til natta. Det er en kunstnerisk kjempesuksess. Også i år satt jeg etter hvert med bankende hjerte og fulgte dramaet fram mot det åpenbare – at kongen faller på Stiklestad. Man er mer sårbar når klokka passerer midnatt - og det drar seg til. Man kjenner det i hele kroppen når den kappekledde rir vilt over scenen før dramaets høydepunkt.

Da er friluftsspel magisk.

Men også i år vred jeg meg på trebenken over arkaiske vendinger i manus. Av og til kvedende, av og til en slags gammel nynorsk, av og til kav trøndersk. For det meste godt formidlet av de proffe skuespillerne. Men det er enkeltord og setninger underveis som jeg rett og slett ikke skjønner. Ord og vendinger som gjør at jeg ikke greier å følge prologens oppfordring om å la teater-musen Thalia viske bort 1000 år og gi meg hen til den dramatiske historien.

Spelet blir stadig harselert med av blant annet «Slaget på Testiklestad» og spel-parodien i revyen «Norge Midt-Norge» som ble vist på Trøndelag Teater for noen år siden. Det er fremdeles passasjer der originalen tangerer parodiene.

Språket i Spelet har vært diskutert fra første spede start på 50-tallet. Allerede da var det røster som mente at man burde spille på dialekt i stedet for på det arkaiske nynorskmålet forfatteren Olav Gullvåg valgte å skrive på.

Spel er tradisjon og man skal ha respekt for originalverkets tidsbundne verdier. Men likevel: en språklig renovering av Spelet til et tilnærmet moderne trøndersk, av en tekstlig elegant som for eksempel Hans Magnus Ystgaard, ville kunne beholdt de kunstneriske kvalitetene i manus og samtidig åpnet for økt innlevelse og forståelse for nye publikummere. At publikum forstår det som sies eller synges, vil ikke fjerne magien og det opphøyde – snarere tvert i mot.

Spelet er ikke bare en lokal identitetsmarkør for Innherred og Trøndelag, det er også det nasjonale Spelet om hvordan Norge ble penset inn på en kristen og nasjonalistisk vei. I 2016 bør den nasjonale ambisjonen være forenelig med å spille på dialekt. En moderat trønderdialekt vil være mulig for skuespillere fra hele landet å tilegne seg. Og langt flere vil forstå dialogen og referansene til mytologien og historien.

Å fenge nye generasjoner med Spelets magi må være enhver instruktørs ambisjon. Om Tømta tør å gjøre teksten mer forståelig for et bredere publikum, vil stadig nye generasjoner sitte ytterst på benken med bankende hjerte og se Gudrun og Kongen i samspill natta før det store slaget.