– Jobben som regissør for Elden er den desidert største oppgaven jeg har hatt så langt i min karriere. Den krever nesten all min tid.
Kanskje ikke så rart da, at den sindige verdalingen ikke har tenkt så mye på at han selv fyller 50 på selveste premieredagen, torsdag 30. juli.
Tar tilbake kvalitetstid
– Nå har jeg alt fokus på forestillingen, men vi skal ta oss tid til en familiemiddag med ungene på selve dagen, sier han.
Senere – i oktober – når Elden er vel over for i år, jobben som regissør for Nord-Trøndelag Teaters oppsetning av «Juvikfolke» er fullført og kona Evy Kasseth Røsten drar på turne med den forestillingen 1. oktober, tar han med ungene til Syden for å ta tilbake litt av kvalitetstiden de har gått glipp av sammen.
– Jeg kjenner av og til litt på samvittigheten overfor ungene, særlig våre to felles på fem og fire, mens det ikke er så synd på de to største (Evys sønn på 13 og Paul-Ottars på 15 red.anm.), sier han.
– Slutt å strev – nu ska vi lev
Jubilanten trøster seg med at det tross alt går veldig greit å være farende teaterfant med unger under Røros-oppholdet.
– De finner seg godt til rette her, og modnes etter hvert også for å delta litt i Elden. Jeg har god tro på at avtalen om å regissere forestillingen i tre sesonger vil passere nåløyet under evalueringen etter årets debut, sier han.
Fire hektiske sommermåneder som spelregissør, fra 1. juni med Giskespelet, via Elden til premieren på Juvikfolke 1. oktober. Det har ikke gitt mye tid til tanker rundt det faktum at han nå passerer den milepælen som 50 års alder kan se ut som.
– Jeg lar meg i hvert fall ikke frustrere over alderen, men trøster meg med visdomsordene fra en kompis på Verdal'n: «Nu e' vi blitt så gammel at vi skal slutt å strev – nu ska vi lev!».
Oppvokst med Heilag Olav
Paul-Ottar Haga ser regissørrollen som et nytt vendepunkt i sin karriere, som totalt strekker seg helt tilbake til da han som åtteåring deltok i Spelet om Heilag Olav i hjembygda for første gang.
Totalt har han han for øvrig vært med i «Alle spels mor» i hele 32 sesonger, med de første 29 sammenhengende i ulike roller og bare ett års opphold før de tre siste.
– Som skuespiller har jeg stort sett bare meg selv å tenke på, mens regijobben er helt annerledes. Her må jeg ha den totale oversikten og hånd i hanske med absolutt alt, sier han.
Lekbetont humor en nøkkel
– Hva er hovedutfordringen i arbeidet med å få det beste ut av skuespillerne?
– Selv om det er alvorlige saker vi jobber med, tror jeg nøkkelen er å gjøre innøvingen lekbetont, spesielt når det gjelder amatørene. Bruk av mye spøk og latter gjør det ofte lettere å den enkelte til å prestere godt.
– Hvor mye av regien er gryteklar og hvor mye blir til underveis?
Ydmykhet og respekt
– Jeg har grunnideene og «filmene» klart for meg i hodet, men 80 prosent blir likevel intuitivt til underveis. Jeg vet hva jeg vil ha fra de ulike aktørene, og det at nye regissører setter sitt preg på forestillingen er etter hvert blitt selve motoren i den videre utviklingen av et spel, sier han.
Som regissør styrer han ikke selv hvor lenge han får jobber, men han opplever at oppgaven gir utrolig mye læring.
– Det personlige preget, kombinert med ydmykhet overfor historien og respekt for de ikoniske scenene er mine rettesnorer. Gjennom denne erfaringen bygger jeg et nytt bein å stå på i tillegg til selve godfoten, som fortsatt vil være skuespilleren i meg, sier Paul-Ottar Haga.