Lørdagens såkalte lesesak (mediebransjens svar på smakstomat) i Dagens Næringsliv, «Klagemuren» handlet om vanskelige kunder i servicebransjer. En underholdende sak i en sjanger som har blitt et varemerke for helgeutgaven av avisen. Artikkelen ble raskt rost og delt på sosiale medier utover helga.

Søndag påpekte imidlertid den norske filmdistributøren Øistein Refseth på Twitter at mange av de beste poengene i featuresaken til Dagens Næringsliv var identiske med en artikkel i The New Yorker fra 2010. Refseth viste at journalisten i DN hadde hentet sine beste poeng fra den amerikanske skribenten David Sedaris. Så begynte snøballen å rulle.

Det som i løpet av uka har blitt Daniel Butenschøn-skandalen for Dagens Næringsliv, framstår som en nesten utrolig blanding av personlig tragedie og illustrasjon av hvor sårbar profesjonelle mediers kanskje viktigste kapital, troverdigheten, er.

Saken er imidlertid også et lysende eksempel på hvordan internett og sosiale medier har demokratisert og skjerpet en øvelse mediene tidligere ikke har vært særlig god i: Mediekritikk. Dagens Næringsliv har de siste dagene drevet undersøkende journalistikk på sin tidligere medarbeider. Så langt har de funnet avskrift eller plagiat i ti av hans artikler.

At en oppmerksom leser avslørte skandalen på et sosialt medium er et tegn i tiden. Også at meningsbærere i norske aviser som kraftfullt har fordømt plagiat-skandalen har blitt konfrontert med beslektede saker på egen kjøl.

Etter at redaktør i fagbladet Journalisten, Helge Øgrim skrev en skarp kommentar om DN-saken, ble Øgrim på bloggen til Kjetil Rolness onsdag konfrontert med beskyldning om selv å ha plagiert en sak som journalist i Dagbladet i 2002. Skribent Jan Arild Snoen har på Twitter vist til en beslektet skandale i Aftenposten og stilt spørsmål ved om en mediekommentator i Bergens Tidendes også har et plagiat-svin på skogen.

Det er risikabelt å kaste stein fra mediehus også. Det kan fort komme flere skjelett ut fra gamle skap. Beslektede saker er nok snarere dysset ned enn avslørt, i tidene før internett og sosiale medier gjorde mediekritikk til allemannseie.

At det har blitt lettere for folk utenfor mediene å drive mediekritikk, sjekke kilder og faktagrunnlag, samt ta til motmæle, har skjerpet mediekritikken også i mediene. Noen mediefolk kan synes det blir skinnhellig vrede og flokkmentalitet når drevet rettes mot en kollega og en sak av typen som gjerne kalles «personlig tragedie». Publikum og særlig personer som jevnlig ettergås i jakt på juks, plagiat eller kritikkverdige forhold av media, ser nok annerledes på det.

Siden premieren i 1976 har «Alle Presidentens Menn» vært den ultimate journalistfilmen, til inspirasjon for generasjoner av mediefolk. Alan J. Pakulas film med Robert Redford og Dustin Hoffman som Carl Bernstein og Bob Woodward i avsløring av Watergate-skandalen er en spennende thriller med journalistiske heltedåder.

I en tid hvor suksess dyrkes mer enn idealer, spørs det om ikke en annen og nyere film er vel så nyttig som vekkelsesdrama for journalister. «Shattered Glass» fra 2003 er historien om veksten og fallet til den unge stjernejournalisten Stephen Glass. I 1998 ble han avslørt for å ha fabrikkert drøyt halvparten av sine artikler. Fordi han ønsket ros fra sjefen og økt status, ifølge filmen. Det var neppe mindre juks i pressen før. Det har bare blitt lettere å avsløre.