Tid er tema for Olavsfestdagene i år. Så langt er det imponerende hvordan festivalens tema preger mange arrangement og utfordrer publikum til å forholde seg til et begrep de fleste i dag sannsynligvis forbinder med å ha det travelt. Med følelsen av å ikke ha nok tid til å få gjort både det man bør og det man har lyst til.

På mandagens vestfrontmøte med tid som tema, hevdet den svenske forfatteren, teologen og religionspsykologen Owe Wickstrøm at et tegn i tiden er økende interesse for musikk, mystikk og hellige rom. Hvis det er riktig, er det særdeles godt nytt for Olavsfestdagene, som har noe av sin kjerne plassert omtrent der.

Spennet på og omfanget av arrangement i årets program er så stort at du skal bruke mye tid for å få dypere innblikk i hvordan tidsbegrepet utforskes og behandles. Det største, mest spesielle løftet, nattkonserten i Nidarosdomen, «The Veil of the Temple» strekker seg over syv timer.

Om man ikke ønsker å tilbringe en natt i Domen med et moderne storverk, er det mange andre muligheter til å møte noen av Olavsfestdagenes motstykker til tidsklemme og tidsjag. Flere av gratisarrangementene byr på fascinerende møter i tid og rom mellom publikum, kirkelig tradisjon og til dels utfordrende samtidskunst.

Prosjekt «Gjestehus» i Lademoen kirke og evighetsverket «Longplayer» i Borggården er samtidskunst med lav terskel i hellige rom som inviterer publikum til å gi slipp på eget tidsjag for kortere eller lengre tid. Trondheim Voices og Wild At Art skal holde det gående i fem døgn i Lademoen kirke under festivalen, med publikum som kommer og går.

Når du entrer «Gjestehus», kan det være vanskelig å skjelne mellom utøvere og publikum i kirkerommet, før stemmene til Trondheim Voices i utsøkt lydproduksjon avslører hvem som er hvem og gir noen av de besøkende lyst til å bli sittende lenge. Andre reiser seg og går etter noen minutter. Ved noe så enkelt som å ikke se på klokke eller mobiltelefonen i løpet av oppholdet, vil moderne mennesker sannsynligvis få en følelse av tid. Til ettertanke. Hvis man tar seg tid.

Det skal mer til for å ramle tilfeldig inn i samtidskunst i Lademoen kirke enn i det gamle kapellet i Borggården, hvor døra står forlokkende åpen rett ved myldrende middelaldermarked. I det mektige lille 8–900 år gamle rommet toner Jem Finers tusenårslange komposisjon «Longplayer» i dynamisk møte mellom gammelt rom og utfordrende, ny musikk. Mange er innom og snur i døra, noen tar bilde med mobiltelefon før de haster videre. «Ska det værra sånn?», sa en kvinne lett hoderystende, før hun med følge forlot rommet og plingplong-musikken. Andre satte seg på en benk og vekslet tid inn i rom og musikk.

Et kjennetegn på en god festival er at det ikke er mulig å få med seg alle høydepunktene. Fordi tida ikke strekker til. Kvaliteten på helheten kan til en viss grad måles i arrangementene som ikke er øverst på plakaten. Heldige var vi som fikk med slutten på konserten med den portugisiske fado-sangeren Antonio Zambujo natt til fredag. I dirrende ekstranummer, som tilsynelatende fikk tida til å stå stille, trakk jeg kjensel på en måpende kvinne ved min side. Hun var i musikken, i mystikken. Da hun etterpå jublende snakket amerikansk til sidemannen, så jeg det var Grammy-vinner Patty Griffin, rett fra sin egen konsert i Vår Frue kirke. Hun var ikke lenge i Trondheim, men brukte tida godt.