Det er ikke godt å si hva vi egentlig var igjennom i Nidarosdomen natt til søndag. Det var nok først og fremst en konsert, men med alt for få sitteplasser, puter og madrasser, ble det nok en svært individuell tilpasning av hvordan man kan innta denne musikken.
Og heller ikke musikken glir rett inn i et A4-skjema. Den utnytter de mest ekstreme leiene med både alpehorn og klokker i tillegg til basser som når de dybder man kanskje mest forbinder med tibetanske munker eller andre eksotiske sangere. Dette blir godt blandet sammen med de snilleste harmonier av nesten paradisisk velklang, og polyfone vev man ikke finner mange eksempler på fra vestlig musikkhistorie, godt bundet sammen av Steinmeyer-orgelet, som viste en helt enestående klangbredde.
Nidarosdomen var med andre ord omdannet til en global rundreise og et møtested, der man fikk tenkt gjennom sin egen plass i det store og det hele.
En påtrengende tanke handlet selvfølgelig om tid. Det grunnleggende spørsmålet er hva mer man får ut av et verk som varer seks timer i stedet for én? Musikalsk sett er det nok lite, men eksistensielt er det faktisk ganske mye. Verket legger stor vekt på å skape skjønnhet, og det gjør seg gjeldende i svært mange av de ulike passasjene som er anvendt. Men med varigheten som en opplevd faktor, er det ikke skjønnheten som strekker seg ut i tiden. Den er knyttet til øyeblikket.
Derimot er det lidelsen som strekker seg ut. Og den var slett ikke fraværende, der man kjempet med sittestillinger, vandringspassasjer og søvnens påtrengende forstyrrelser. Men plutselig blir man revet vekk fra denne verdens trivialiteter og opplever en solist som overrasker, et kor som smyger seg inn under huden eller et orgelbrus som tar en med storm.
For det er ingen tvil om at Taverner er en magisk komponist. I tidligere verk har han vist hvor overraskende han kan bruke de ulike instrumentene. Men i motsetning til de fleste andre finner han frem til de skjønneste sidene ved det. Musikken han skrev var ikke kalde eksperimenter, men et forsøk på å nå det grenseoverskridende på en slik måte at hver og en av oss kjenner oss igjen i det.
Det er vel også her den religiøse dimensjonen kommer inn. Sløret er også et symbol som går igjen i hans komposisjoner, kanskje først og fremst knyttet til Maria-sløret som dyrkes av den ortodokse kirken, og som symboliserer beskyttelse. Maria ble da også artikulert med et markant rop rett før den mektige avslutningen der klanglig velde vekket alle søvngjengere og vi ble dratt ut gjennom lysglimtet mot Vestfrontplassen.