Kombinasjonen av avslutningshelg på Olavsfestdagene, Trøndersk Matfestival og Bryggerifestival, gir potensial for en uforlignelig lapskaus av åndelig føde, folkefest, mat og drikke i aksen Nidarosdomen-Torvet. Mange titusener var innom området og festivalene i helga. Bredere skal det godt gjøres å treffe.

Det er likevel ikke lett rølpete folkefest med Vamp og mer dannet og stilfull sommerboblejakkefest med Sting i Borggården, som vil bli stående som merkesteiner i Olavsfestdagenes historie. Sting kledde for øvrig arena og publikum godt. Han var eneste store, internasjonale navn i Borggården i år. Da klokkene i Domen slo inn under «Mercury Falling» låt det som bestilt for folkefestdelen av festialen.

Les anmeldelsen av Sting-konserten

Selv om pop- og rockprogrammet med et par unntak ikke var imponerende i år, så funket det brukbart, særlig rent publikumsmessig. Festivalen har mye å gå på når det gjelder å trekke publikum i gruppen mellom barnefamilier og unge voksne, men på den annen side var nok gjennomsnittsalderen lavere på festivalens største og viktigste satsing enn på for eksempel Sting-konserten.

Siste års dreining mot at de mest spennende og unike arrangementene foregår i og ved kirkene, ble forsterket. Det styrker festivalens legitimitet som søyle i Kultur-Norge, og gjør den mer særpreget, med flere unike arrangement. Olavsfestdagene vanskelig beskyldes for å være en pop-og-rock-festival med kirkealibi lenger.

Det skal godt gjøres å hoppe bredere og dypere for en festival i løpet av en time, i overgangen fra Sting i Borggården til «The Veil Of The Temple» av Sir John Taverner i Nidarosdomen. Anmelder Hroar Klempe står for den musikalske vurderingen for avisen, og som han skriver i sin anmeldelse ble gigantkonserten over syv timer natt til søndag mer enn musikk.

Les anmeldelsen av «The Veil Of The Temple»

De nærmere 1000 sjelene, med utøvere og stab, som fulgte den uforlignelige kirkekonserten gjennom natta, opplevde en av de få konsertene i Trondheim som ikke bare føles som en nasjonal begivenhet, men en internasjonal en. Dristigheten i å satse så mye på på ett verk av slike dimensjoner, og gjennomføringen av arrangementet, tar festivalen et steg videre som institusjon.

For dem som ikke var der (det hadde neppe vært forsvarlig med flere til stede) er det kanskje vanskelig å forestille seg en drøyt syvtimerskonsert gjennom natta, med korsang fra alle kanter og dristig musikk, langsomt malende mot gedigen finale.

Aldri før har jeg opplevd en konsert hvor det i så stor grad handler om å finne sin plass, ikke bare i musikken, men også i rommet. Fra dannet start med publikum på harde stoler, før stadig flere bokstavelig talt fulgte musikken, vandrende hvilefullt rundt med utdelt pute, for nedslag på gulv, i trapper eller mot en søyle.

Campingmadrassene i sørskipet øvde tiltrekning på snorkere, så etter en strekk gikk jeg heller ut for litt suppe og kaffe, før siste halvdel, som tilsynelatende gikk mye raskere, enn de første timene. Fordi rommet, tiden og musikken gjør noe med deg. Du ser det i opprømte, forventningsfulle blikk på alle kanter. Som et åndelig nachspiel hvor folk er rusa kun på opplevelsen. Å møte lyset og sola ved Vestfronten til lyden av et par hundre korsangere, til slutt, gir finale uten like.

I mylder av store og små arrangement, mange av høy kvalitet, viser grensesprengende storsatsing som «The Veil Of The Temple» dristighet og ambisjoner. Flere gikk rett fra Sting i Borggården til kø for «The Veil Of The Temple». Det vil neppe bli mulig noe annet sted, noen gang. I en festival om tid, vil lørdagen i Trondheim bli stående, med store forventninger til kommende utgaver av Olavsfestdagene.

Populær mann: Sting solgte ut Borggården raskt og varmet lørdag kveld i en konsert som kledde arenaen, i en festival hvor pop-programmet ellers ikke var det sterkeste, i følge vår kommentator. Foto: Jonas Bjørkli
Hver sin plass: Både utøver og publikum tok i bruk kirkerommet på uvant måte under maratonkonserten. Foto: JOAKIM SLETTEBAK WANGEN