2015 ser ut til å bli året Nina Simone entrer offentligheten igjen, 12 år etter hennes død og 45 år etter at hun delvis punkterte karrieren ved å flykte fra USA i protest mot Vietnam-krig, rasisme og drapet på vennen Martin Luther King jr.
Hun døde syk, glemt av det store publikum, 70 år gammel i Frankrike i 2003. Fra lysende profil i skjæringspunktet amerikansk populærmusikk og borgerrettskamp fra slutten på 50-tallet og utover, gikk hun til omflakkende tilværelse mellom stadig mindre klubber og plateselskap fra midt på 70-tallet til hennes død.
Derfor er tittelen på den Netflix-produserte dokumentaren «What Happened, Miss Simone?» et godt spørsmål. Liz Garbus' film som i sommer ble lansert på strømmetjenesten ser en av deres beste og mest interessante originalproduksjoner. Selv om den har sine svakheter, anbefales den sterkt, enten du har god kjennskap til Nina Simones musikk og liv eller knapt har hørt om henne.
Les flere kommentarer fra Terje Eidsvåg her
Dokumentaren har sterk historie og tidsbilde fra USA etter 2. verdenskrig, spekket med opptak som viser at ingen sang eller har sunget som Nina Simone. Etter dokumentaren kom et hyllestalbum hvor dagens artister, som Usher, Lauryn Hill og Trondheims-aktuelle Gregory Porter synger Simone.
Lauryn Hills versjon av «Feeling Good» på The Tonight Show med Jimmy Fallon sist helg, ble fortjent en snakkis på sosiale medier. Et flott tv-øyeblikk i 2015, men det blekner mot opptak av Simone. I dokumentaren fortelles det at hun egentlig ville bli konsertpianist, men ikke kom inn på konservatoriet fordi hun var farget.
Filmen svarer ikke godt på spørsmålet den stiller, går ikke dypt i hennes musikk, men portrettet får fram smerten, personligheten og den kompromissløse stemmen til Nina Simone, enten hun sang, jazz, soul, pop eller protestsanger.
Hennes konsertopptak av nyskrevne «Why?(The King Of Love is Dead») tre dager etter drapet på Martin Luther King jr. er noe av det sterkeste jeg har hørt, uansett sjanger. «They are shooting us down one by one!», hveser hun med en sorg og et sinne som kanskje forklarer hvorfor hun ikke kom seg etter 60-tallet.
I fjorårets gode dokumentar om Nick Cave, «20 000 Days On Earth» forteller han om da han fikk Nina Simone til å spille i London i 1999 og hun skremte vettet av Cave og publikum, før en uforglemmelig konsert. Hennes rå, konfronterende uttrykk preget hennes forhold til platebransjen også. Derfor er det ikke mulig å finne et godt nok utvalgt av hennes beste innspillinger på samleplater eller strømmetjenester.
Selv i sine produktive perioder var hun ikke mange år på hvert selskap. Så skal du høre det beste av Nina Simone må du lete. Mye av gullet er på 50- og 60-tallet, men også hennes «tapte år» har gåsehudøyeblikk. Som innspillingen av Gilbert O'Sullivans «Alone Again Naturally» for et sveitsisk selskap i 1982. Med teksten endret til en rystende sang om at hun er glad for at faren hennes endelig er død. Easy listening-slager gjort til uneasy listening.
Hennes uttrykk er så unikt og direkte at det er rart hun ikke er kanonisert i større grad. Spillefilmen «Nina» som etter planen kommer i USA i høst, har alt skapt bråk fordi Zoe Saldana i hovedrollen ser mye lysere og mer strømlinjeformet ut enn Nina Simone. I påvente av dommen over den, er dokumentaren en god introduksjon til urkraften i Nina Simones sang.
