Med ny regissør, behagelig temperatur og til og med sol lå alt til rette for en gripende opplevelse på Steinvikholmen. Å være på stedet der dramaet faktisk utspant seg, er Steinvikholmens største styrke, men det skal likevel mye til for å ta oss nærmere 500 år tilbake i tid, til Olav Engelbrektssons skjebnenatt.
Regissør Svein Sturla Hungnes har tatt mange grep for å intensivere historien og bygge opp dramaet rundt den siste natta på Steinvikholmen. Mye lykkes han også med. Utvidelsen av scenen slik at hele bredden av ruinene er tatt i bruk, skaper et mektig lerret. Malt med Ola Bråtens lysdesign, som er helt avgjørende for den majestetiske helhetsopplevelsen, skapes det parallelle scener med dans, kor og solister. Blåserne i orkesteret står for de dramatiske utbruddene, og setter stemningen med perkusjonen og spesielt rørklokkene. Lyden er strålende, og det er lett å høre alle solistene. Koret er det verre med, det drukner i lyden fra orkesteret og solistene, og høres nesten ikke.
LES PÅ PLUSS: Stakkars folk, tenkte Svein Sturla Hungnes da
Dramatikken, panikken og angsten er tydeligere enn noen gang i årets opera. Historien er forståelig, og til tider overtydelig, men enkel å følge. De dramatiske høydepunktene avløser hverandre med en fortetta fortelling som ikke gir mange pusterom for publikum. Tempoet er høyt og operaen er intensivert.
Hungnes har tatt i bruk alle midler for virkelig å understreke alvoret. Det er en hardt prøvet erkebiskop som må avgjøre Norges og sin egen skjebne denne natta. Skal han bli og kjempe mot danskekongen og hans hærfølge, eller skal han flykte landet og dermed overgi det i lutherske hender?
Skjebnetimen blir forseglet helt fra start i bryllupsscenen. Til tross for bryllupsfeiring, munter dans og glade jenter med blomster i håret, er bondefolkene allerede levende døde. De hvitsminkete ansiktene ler enn så lenge, men klokkene slår og de vet at de om bare noen timer skal dø. Seks dansere kledd i hvitt med fakler, gjør sin entré, og heksene kryper fram og spår om natta som skal komme.
Starten er preget av smårusk og tydelige premierenerver, men det fordufter fort når erkebiskop Olav Engelbrektsson trer ut av sin festning. Espen Langvik er myndig og sårbar i rollen som Norges siste katolske biskop, og formidler med sin baryton et vell av følelser på troverdig vis. Samspillet mellom Langvik og Tora Augestad som Fru Inger til Austråt, er gnistrende. Kabaretdronning Augestad er vant til å overdrive, og det gjør hun også som Fru Inger. Hennes versjon har blitt en fresende, freidig og frekk Fru Inger, full av forakt, som et perfekt motstykke til den tvilende erkebiskopen.
Mer dans i «Olav Engelbrektsson»
Hungnes har utvidet dansesekvensene i operaen. De seks hvitkledde danserne er nesten konstant tilstedeværende på scenen, men oppholder seg stort sett i ro og kunne med hell blitt tatt enda mer i bruk. Koreograf André Danielsen har bidratt med en koreografi som langt fra er tenkt som tankeløse intermessoer, men som med rykkvise bevegelser er med på å understreke den nagende uroen og desperasjonen. Danserne bringer på den måten inn en ny dimensjon til musikken og dramatikken, og gir rom for et større følelsesspenn. Antero Hein imponerer som den dansende Nils Lykke, blant annet ved å legemliggjøre hans pinsler og dødskamp.
Det er kun kjærligheten mellom Nils Lykke og Lucie som kompenserer for alt det mørke. Men selv ikke den er sterk nok. Nils Lykke blir dømt fredløst, og deretter til døden, og Lucie gjør sin desperate vandring på slottsruinene. Sunniva Unsgård er en inderlig og overbevisende Lucie, som sammen med Lykke blir offeret i det politiske og religiøse maktspillet. Hans Marius Hoff Mittet er i god i rollen som den ulykksalige Nils Lykke, mens Aleksander Nohr igjen er fremragende som Kristoffer Rustung. Også Trond Gudevold i rollen som Dansk hærfører, imponerer.
Med en så dramatisk oppbygning lå det an til å bli en storartet avslutning. Der ble vi skuffet. Det var antydning til noe stort, men den forsvant før vi fikk summet oss. Det ble aldri noen forløsende slutt på Olav Engelbrektsson. Publikum så knapt at erkebiskopen forlot Steinvikholmen og at den danske hæren inntok festningen, før slagscenen var over og et stort, dansk flagg markerte starten på dansketida. Symbolverdien var ikke til å misforstå, og scenen var visuelt flott, men altfor brå. Med det meste andre på plass, burde det være mulig å få til en avslutning som står i stil med dramaturgien. Den må vi få se neste gang.
Anmeldt av Veronika Søum