Forskjellen på Norge på 70-tallet og i dag er så stor, at hvis du ikke var til stede i begge epoker, er det vanskelig å skjønne mye av Dagsrevyens reportasje fra det overraskende comebacket til Stutum og Totto Osvold på Rockheim denne uka.
For oss som husker Bjørn Sands figur Stutum fra hans storhetstid på 70-tallet, var det spesielt å se snart 87-årige Bjørn Sand og 74-årige Totto Osvold blåse nytt liv i gammel roller. Et godt voksent publikum på Rockheim så ut til å kose seg. For mange av oss over 40, var det nok en interessant kulturreportasje.
Å se reportasjen om Stutum-comebacket sammen med mennesker født etter Stutums storhetstid, var imidlertid en vel så interessant opplevelse. De skjønte nemlig omtrent ingen ting. Delvis fordi fenomenet Stutum sannsynligvis trenger forklaring for de fleste født etter 1970. Men også fordi Norge og norsk offentlighet har forandret seg så mye siden 70-tallet.
Stutum har rett og slett blitt overflødig. Fordi varianter av Stutum er nå i de fleste kanaler hele tiden. Ofte er det ikke engang ment som humor. Bjørn Sand som i det sosialdemokratiske Norge på 70-tallet tordnet som en røst fra folkedypet i NRK, om pakistanere, Norsktoppen, møringer og rødstrømper, ble noe så sjeldent som en folkekjær satiriker.
Delen av norsk folkesjel Stutum ga stemme til på 70-tallet var i skarp kontrast til resten av offentligheten. Medie- og samfunnsutviklingen, fra kringkastingsmonopolets fall på 80-tallet, via internett til sosiale medier, har gitt vår tids uironiske brødre og søstre i ånden av Stutum en helt annen plass i offentligheten. Å raljere over innvandrere, feminister og sosialister, samt ta til orde for fri fartsgrense og billigere spirt, er vanskelig å vekke oppsikt med eller pakke inn som satire i dag.
Stutum ble et nasjonalt fenomen som figur som innringer i Totto Osvolds radioprogram «Nat-ta-ta» i 1973. Den gang begynte fredagsnatta i Norge kl. 22.45, på radio. VG presenterte et intervju med Stutum i april 1973, med anonymisert opphavsmann. De framstilte Stutum som «den norske folkesjelen»: En mann på 40, gift med Gunhild, hytte på sjøen og fjellet, hjemmebrentapparat og aversjon mot å betale skatt.
På kort tid ble figuren svært populær, ikke bare på radio, men også på plate og tv. I 1974 var platen «Stutum 2» med dialoger mellom Stutum og Osvold mer populær enn Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» i Trøndelag, dog litt bak både Rod Stewart og Vømmøls plater av året.
I ettertidens lys er det ikke rart Stutum traff en nerve i 70-tallets Norge. Ta bare tv-programmet på NRK en tilfeldig fredagskveld i 1973, da Stutum slo gjennom på radio. Før Dagsrevyen, fra 19.15 var det reprise på «Bak sløret – kvinnen i Saudi-Arabia» og «Ord for ord – i fremmedordenes villnis». Etter nyhetene ble det «Kraft må vi ha – men til hvilken pris? Reportasje fra Alta-Kautokeino-vassdraget», etterfulgt av Detek-timen med «Canon» og «Verdier i nord – den arktiske utfordring», samt gjensyn med «Bill.mrk. Kjell Aukrust». Etter Kveldsnytt klokken 23 sa tv god natt, mens Stutum raljerte over et Norge i svart-hvitt på radio.
Uten bilde av hvordan Norge var på 70-tallet, er det umulig å skjønne Stutum som klassisk norsk komikarakter. En mann med spissede varianter av holdninger mange hadde, men de færreste torde eller kunne uttrykke i offentlig. I dag er det uironiske varianter av Stutum i de fleste kanaler, nesten hele tiden. Om Stutum har vunnet, kan diskuteres. Som humor-karakter er han utdatert, selv om Bjørn Sand fortsatt er morsom.
