Ett sjøslag i Firenze og ett i Stokksund. To formiddagers innspilling før fisketuren. Sånt kan det også bli plate av.

- Plata har fått lyden jeg hadde i hodet på forhånd, forklarer Christoffer Øien, som føler innspillingen av «Drunk Tank Pink Sessions» har fulgt tråden fra forbilder som Johnny Cash og Neil Young. Det handler om å telle opp og hive seg på. Mange hadde etterspurt et mer skittent og grovkornet uttrykk enn på debuten fra 2011, og det mener Øien albumet har fått.

LES ANMELDELSE: Flinkhet og nerve

Fort og gæli

På 28-åringens debut var brorparten av låtene skrevet allerede da han bare var 17-18 år. Den handlet mye om hjertesorg, forklarer trondheimsartisten, og unnskylder seg for ungdomstekstene på umoden engelsk. Nå hevder han å ha andre og viktigere ting å skrive om. Tittelen kom til ham etter at han leste om at de i USA har forsket seg fram til en farge som viser seg å ha beroligende effekt.

- De malte den på veggene i fyllearrest- og isolatceller, og opplevde at aggressive innsatte ble merkbart roligere, forteller Øien. Rosafargen er blitt kalt «drunk tank pink», eller fyllearrest-rosa på norsk. Øien ble fascinert av det, og håper musikken hans kan ha en lignende effekt. For i fyllearresten har verken han eller noen i backingbandet The Future Sounds vært.

- Ennå i alle fall, smiler Øien, som forteller om det nye albumet sammen med Axel Frønes, mannen bak trommesettet og miksingen av plata.

Hele plata er spilt inn i løpet av to lørdagsformiddager i Stokksund, én høsten 2013 og én året etter. Gjort fort og gæli, maks tre tagninger per låt - før de dro ut på fisketur. De har prøvd å fange øyeblikket, gjøre det naturlig og personlig, menneskelig og spontant. Prosessen, med alle fem i samme rom, sørget for masse mikrofonlekkasjer Frønes har måttet knote fælt med i etterkant. Men det er blitt hørbart til slutt, enes de om.

«Paradise hotel» i Firenze

Mellom soloplatene rakk Øien å spille i lovende Conor Patrick & the Shooting Tsar Orchestra, men etter hvert ble trangen til å spille eget materiale for stor. Men det ligger mer enn skapertrang bak. I tillegg dukket det opp en strek på en viss test, og familielivet måtte prioriteres for en småbarnsfar i full snekkerjobb.

Et begivenhetsrikt opphold i Firenze ble også avgjørende. En gjeng fra flere band tilhørende samme musikalske miljø, dro til Tekstforfatterfondets leilighet i renessansebyen. Resultatet holdt ikke akkurat Michelangelo-nivå.

- Vi skulle skrive låter og lage video, men alt gikk til helvete. Vi kom tett innpå folk 24 timer i døgnet, og det ble et sjøslag uten like. Rene «Paradise Hotel», smiler Øien.

- Det endte med at vi brøt med miljøet, det ble nok. Når du må drikke ei flaske hvitvin til frokost for å komme gjennom dagen, er det på tide å brenne noen broer og ta en restart, utdyper han.

Øien tok ut pappaperm i et helt år, og tenkte å ta fullstendig fri fra musikken. Det gikk selvsagt skeis.

- Jeg makter ikke å la være, vet du. Musikken er både en fornøyelse og en forbannelse, sier Øien.

Usminket og utleverende

Den nærmest dogmatiske grunnholdningen om at alt skal være usminket, gjorde seg også gjeldende når bandet skulle lage musikkvideo. Den grumsete videoen til singelen «Drunk Tank Blues» viser en beruset Øien som sjangler ut av et hus og langs en vei, mens han knuser flasker og etter fattig evne prøver å tenne en sigarett. Bandet var helt ferdig med plata, og feiret med pinnekjøtt-julebord i Stokksund. Klokka var halv to på natta, og videoen ble tatt opp på sparket med iphone.

- Øien var helt bortsegla, skitten og barfot. Han skjønte først dagen etter at han hadde vært med på å lage en video, flirer Frønes.

Se videoen til høyre for saken.

- Det blir vel ikke mer selvutleverende enn det, sukker Øien, og legger til at ikke alle i den nærmeste familie er like begeistret for videoen.

- Jeg får skylde på kunsten. Alt er kunstens feil!

«Drunk Tank Pink Sessions» slippes fredag 4. september, og feires med konsert på Kafé Skuret samme kveld.