Av og til er man sløv. Jeg tenkte ikke over tittelvalget «Boner» før et stykke inn i forestillingen, da var det til gjengjeld ingen tvil om hva tittelen spiller på.

Så kan en alltid spørre seg. Kan en teaterforestilling der publikum følger stykkets ene skuespillers engasjement for å oppnå ereksjon, først uten stimuli så med Viagra, betegnes som et fullverdig kunstuttrykk?

Absolutt ja, dømt ut fra Malmborgs opptreden på teaterhuset Avant Garden mandag (stykket vises igjen som Bastard-festivalens avslutningsforestilling lørdag kveld). Malmberg har flere ganger tidligere besøkt Avant Garden, senest i vår som del av duoen White on White.

LES OGSÅ: Norsk tatort-stjerne til Bastard

Noe av det som fascinerer med Iggy Malmgrens kunstneriske virksomhet er at et intellektuelt og analytisk utgangspunkt forenes med en ekstremt konkret og personlig utleverende formidling. I «Boner» forsker han på selve teaterforestillingen, hvilke elementer som utgjør en forestilling, og hvilke mekanismer som spiller inn; både i valg av repertoar og dramaturgiske virkemidler. Scenerommet er svart og nesten nakent. Hovedelementene er Iggy og to trådløse høyttalere som gir ham instrukser. Den tredje høyttaleren spiller «Green Onions» med Booker T, the MGs hver gang den synes forestillingen begynner å bli litt kjedelig.

En etter en av scenerommets elementer blir beskrevet på nøkternt saklig vis. Funksjonen blir beskrevet i detalj før det blir konkludert med at i det øyeblikk funksjonen ikke lenger etterspørres er gjenstanden for søppel å regne. Samtidig stilles skuespiller Iggy på utfordringer. Publikum skriver ideer på papirlapper de krøller sammen og hiver på scenen. Et stykke uti forestillingen skal han levendegjøre publikums ideer (Religion for begynnere, En dag i en kannibals liv osv.). Publikumsengasjementet mandag var stort, og å si at Iggy imponerer med sin skaperkraft vil ikke være å overdrive.

LES OGSÅ: Det var intenst ubehagelig

Hovedutfordringen er Iggys personlige utfordringer. Han skal få til å gråte, rødme og oppnå ereksjon for åpen scene, i løpet av et gitt tidsrom. Det er ikke alltid like lett å vite hvor en skal feste blikket i denne forestillingen. Som tilskuer får du kjørt deg, fra de intenst beklemmende øyeblikkene til de befriende humoristiske, men det er selvsagt bare småtterier i forhold til det han på scenen utsettes for. En mannlig skuespiller, vant til å fremstå som et subjekt, blir totalt objektivisert.

Forestillingen avsluttes med gjentagelser av de første oppgavene, nå med ymse hjelpemidler. Det er en forsterkning og utdyping både av tematikk og virkemidler, men for min del hadde forestillingen stått sterkere uten siste runde. Naknere og mer sårbar. Men kanskje mindre potent.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL