– Mykle er en av våre aller største forfattere, og allerede for 30 år siden foreslo jeg at det måtte reises en statue til hans ære utenfor Oslo S.

Men det skjedde aldri, og i stedet for å hylle hans forfatterskap har det vært for mye fokus på hans stormannsgalskap, mener Dag Solstad.

LES PÅ PLUSS: - Det er rett og slett ikke plass til Mykle i Trondheim

Det syns ikke Vigdis Hjorth, som peker på Mykles stor-mannsgalskap som en av hans største drivkrefter.

– Overbevist om egen storhet

– Håpet om å bli stor deler Agnar Mykle med mange. Det er likevel ikke alle som er så overbevist over egen storhet som han var. Som kvinne er jeg takknemlig for at det ikke finnes en tradisjon for å dyrke kvinnelige genier, slik man dyrker mannlige. Da risikerer man ikke å bli så overvurdert, kommenterer Hjorth.

Les på Pluss: «Min tid kroppsvisiterte meg. Den oppdaget ikke min ømhet.»

Hun støtter likevel polemisk Solstads ønske om en Mykle-statue.

– Solstad ønsker en statue som alle unge menn som drømmer om å bli noe stort kan la seg inspirere av. Jeg ønsker en statue som kvinner kan se på som et uttrykk for alle unge menn som drømmer om å bli noe stort, men sjelden blir det.

8. august var det hundre år siden Agnar Mykle ble født, og tirsdag feiret Gyldendal forlag jubileet med et seminar. Selv om Hjorth er kritisk til hans stormannsgalskap, framholder hun at hun setter pris på Mykles mannlige blikk på kvinnen, på grunn av hans ærlighet.

Bok fra søpla

– Når det kommer til driftslivet er ærlighet en dyd. Her skiller Mykle seg fra de aller fleste menn, hevder Hjorth, som røper at hun som kvinne alltid har lurt på hvordan det føles for en mann å trenge inn i en kvinnes hulrom.

– Der er Mykle den som er kommet nærmest i å forklare dette. Kanskje fordi hans skildringer av menn er poetisk og lyriske, mens kvinnene skildres klinisk og nøkternt.

Les på Pluss: Mykle ved reisens ende

Mens Vigdis Hjorth forteller at for henne har Agnar Mykle «alltid vært der», røper Dag Solstad at han var 25 år da han oppdaget Trondheims-forfatteren.

- Det var en søppelkjører som tente meg på Mykle. I 1965 hadde jeg sommerjobb hos Narvesen i Oslo, da en søppelkjører kom bort til meg med ei bok han hadde funnet i søpla. Det var «Sangen om den røde rubin». Der og da betydde ikke gaven så mye, fordi jeg lenge hadde nektet å lese Mykle. Likevel ble det til at jeg leste Rubinen ganske kjapt, og da var det gjort. Jeg elsket den, fastslår Dag Solstad som svarer «Veldig!» på Adresseavisens spørsmål om Agnar Mykle har betydd noe for ham.

Gikk løs på hele forfatterskapet

– Som leser fungerte han veldig frigjørende på meg, men som forfatter er vi så forskjellig at det blir vanskeligere å finne likheter.

Blant de andre deltakerne på seminaret var også Helene Uri, som i likhet med Solstad var litt sein med å oppdage Mykle.

– Han sto i bokhylla hjemme, så jeg kjente til ham som forfatter. Men det var først da jeg begynte på grunnfag norsk at jeg leste ham, siden «Sangen om den røde rubin» sto på pensum. Og da jeg først hadde lest den gikk jeg like gjerne løs på hele forfatterskapet, sier Helene og røper at da hun kikket i bokhylla til foreldrene, la hun merke til at de erotiske sidene i Mykle-bøkene var fingret på og lest mer enn de andre.

– Faren min forklarte det med at det var mange som hadde lånt boka, men jeg har mine tvil.