På lag med omgivelsene: Ståle Kvarme Tørring rir ut av handlingen med sitt trofaste pakkesel Ole Magnar Morken og Trondheimsnatta spiller på lag. Foto: Christine Schefte

Parallelt med at det absurdistiske mesterverket «Mens vi venter på Godot» ruller frem gjennom drøyt to timer og 40 minutter, inkludert pause, kan publikum følge et annet uovertruffent «skuespill»: Himmelen over Trondheim fra lys fin sommerkveld til svart høstnatt. Det blir en mer imponerende kulisse enn valget å gjøre selve sceneområdet til en søppeldynge.

På premieren onsdag ble vi dessuten servert en ekstrabonus gjennom mildt regn i starten av andre akt samt en livskraftig regnbue over Tyholt. Nesten tre timer oppe på Kristiansten festning i starten av september er en opplevelse en bør unne seg.

LES OGSÅ: Svart humor i høstmørket

En bør bare være kledd til det, selv om Rabarbrateateret bidrar med gode stoler, ekstra sitteunderlag og varme pledd.

Men altså; «Mens vi venter på Godot»; en studie i absurditeter; drevet frem av eksistensiell smerte. Tradisjonelt er dette stykket en anledning til å la teaterverdenens virkelige ringrever få utfolde seg. Det skal ligge både livs- og teatererfaring i bunn når den meningsløse tilværelsen til de to aldrende bomsene Vladimir og Estragon, kompiser gjennom 50 år, skal formidles.

De to unge skuespillerne Haakon Mustafa Akdokor Smestad og Sindre Johannes Karlsholm står for hovedrollene i Espen Anthun Børøs regi på Festningen, og det fungerer på de aller fleste vis utmerket. Skuespilllerprestasjonene imponerer.

LES OGSÅ: Fest i Trondheims bakkebygrend

De to spiller med smittende energi, og får frem de to distinkt forskjellige karakterene; enkle, engstelige Estragon og mer subtile Vladimir. Det er karakterer en blir glad i. Replikkvekslingene er naturlige og troverdige, og bruken av trøndersk som scenespråk fungerer utmerket. Det spilles meget godt på det store humoristiske potensialet i stykket, men humoren er aldri løsrevet fra den eksistensielle smerten i bunn.

De tre andre rollene er også godt besatt, Ole Magnar Morken som pakkeselet Lucky har utfordringen med en av teaterhistoriens mest krevende og morsomste monologer på slutten av første akt, og han gjør det med glans. Det er et av flere absurde høydepunkter i Rabarbrateaterets andre imponerende oppsetning på drøyt en måned. Denne gjengen har virkelig etablert seg som en teaterressurs i Trondheim.

LES OGSÅ: Aldri for mye av det gode

Vladimir og Estragon tvinger hverandre til å beholde håpet om at det vidunderlige skal skje, at Godot kommer og at de skal fris fra sitt meningsløse liv der ingen kommer, ingen går og ingenting skjer. Kanskje har de litt for mye kraft og energi til at en tror helt på dybden i deres desperasjon, tror at å henge seg i nærmeste tre er et reelt alternativ.

Kanskje blir det også for publikum vel lenge å vente på Godot, langt unna de trygge, varme teatersaler. Men den ekstra dimensjonen som kommer av at stykket spilles i dette fantastisk flotte byrommet bør ikke undervurderes.

Anbefales!