Roy Jacobsens «De Usynlige» fra 2013 framsto som en slags forløper til forfatterens største suksess, en av de store etterkrigsromanene om Norge, «Seierherrene» (1991). «De Usynlige» utspilte seg rundt 1. verdenskrig på ei øy, med en familie av fiskerbønder på Helgelandskysten.

Les intervju med Roy Jacobsen her

Etter «Hvitt hav» fortoner de to romanene fra øya på Helgelandskysten vel så mye som en jacobsensk variant av Olav Duuns «Juvikfolket», som et forspill til «Seierherrene». Etter andre roman om Ingrid og hennes opplevelser under 2. verdenskrig, vil nok mange lesere håpe på flere romaner om henne og barrøyfolket.

«De Usynlige» skildret mennesker og levekår ved kysten i Nord-Norge for rundt 100 år siden, i hyllest til underkjente forfedre og formødre til dagens nordmenn. Forholdet mellom far og en datter i trange tider var kjernepunkt i en roman som fulgte vesle Ingrid fram til 1928. Mens «De Usynlige» skildret faren og Ingrid over en 15-årsperiode, er «Hvitt Hav» Ingrids roman, mer fortettet i tid, fra høsten 1944 og et drøyt år framover.

LES PÅ PLUSS: Leiknys historie

Den 234 sider lange romanen er delt i tre. Første del, på knapt 80 sider, er noe av det mest fortettede og beste Roy Jacobsen har skrevet. Vi møter Ingrid som kvinne i 30-åra, for anledningen i arbeidseksil på «hovedøya», hvor hun «flekket torsk som en mann», før hun alene drar tilbake til Barrøy. Der innhentes hun skjebnesvangert av krigen, i ytre og indre drama.

Mens «De Usynlige» enkelte steder ble vel utmalende i patos i fortellerstemmens oppløfting av kystfolket, er første del av «Hvitt Hav» så komprimert og sanselig rå i uttrykk, handling og framdrift at norske krigsromaner har fått et mektig tilskudd.

Andre og tredje del, hvor Ingrid prøver å komme seg etter første del, og ta tilbake øya og livet, har ikke den samme litterære kraft som første del. Delvis fordi krigens brutalitet, gråsoner, vær og vind i oppspillet gjør Ingrid til en romanfigur uten like.

Måten hun, resten av boka og historien går videre på, er mindre originalt. Boka ligner stadig mer på en «vanlig» roman, som karakterdrama, krigsroman og familiedrama. De to siste delene er solide og velskrevet, men det er som om fortellerstemme, plott og persongalleri overtar litt for det fortettede, inntrykksvare trøkket i første del.

«Hvitt Hav» er best når den er mest annerledes fra «De Usynlige». Da er den Roy Jacobsen på sitt beste. Han er god som solid også, men lar seg av og til friste til å male for mye. Som i denne beskrivelsen av en perifer biperson, ved introduksjonen av henne mot slutten av boka:

«Hanna ligner på en tante av Ingrid, som bodde hos dem en gang det var krise, et gravalvorlig og dypt religiøst menneske, som har det hele på seg, men med en styrke som likevel ikke er større enn at hun vil gå til grunne når mennene hennes gjør det, Ingrid kan se det, og det beroliger henne». En i og for seg imponerende setning, men med drag av litterær pynt som gjør boka mer ujevn enn bare godt er.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG