Det er et tungt og behersket punktum sjefsdirigent Krzysztof Urbanski setter, vel førti minutter etter pausens slutt. På godt og vel halvannen time er en smekkfull Store Sal blitt presentert for en tysk aften med et romantisk sujett. Torsdagsprogrammets sammensetting bør ikke nødvendigvis leses som en for bevisst oppbygget helhet, men denne gangen bærer det av sted i en bestemt retning.

Det åpner dempet, både lys- og volummessig, med Richard Strauss’ sekstett fra Capriccio (1942). Det er mykt og smakfullt dissonant. Det glir frem og tilbake, trekker seg sammen og slippes opp. Men etter hvert som stykket skrider frem, slår det en at det her er sekstettens samspill som er best, og ikke nødvendigvis den repetitive komposisjonen. Kort sagt fascinerer spillet mer.

Og i andre strekk før pause entrer både Urbanski og solist Bertrand Chamayou scenen, for nok et stykke av Strauss – hans «Burlesk for klaver og orkester» (1885). Allerede i tittelen ligger det et hint om en akrobatisk oppvisning. Også her er det først og fremst spillet som overbeviser mer enn utgangspunktet gitt av komponisten. For det er ikke annet enn en teknisk kraftanstrengelse Chamayou legger for dagen: Lett og ledig, men i noen hastige løp som gir selv publikum på bakerste rad – der jeg selv sitter – en klar fornemmelse av at snart må det hele snuble. Men samspillet mellom orkesteret og solisten er imponerende. Urbanski passer på å lime det hele dialektisk sammen, men lar Chamayou skinne, og den noe øvelsespregete burlesken, som nok kan karakteriseres som mer leken enn imponerende, lander fint etter drøye tyve minutter, til det som skal vise seg å bli kveldens mest energiske applaus. Soleklart, og nok en gang, rettet mot spillet.

Etter pausen fremføres fjerde og siste symfoni av Johannes Brahms, som tross alt ikke er mest kjent for sine symfonier. For undertegnede er nok dette favoritten av de fire. Den er preget av nydelig klare melodilinjer – repetert, omfrasert og hele tiden bakt inn i en utvikling fremover, noe som lyder godt etter de to mer retningsløse stykkene før pause. Urbanski holder det hele godt sammen uten de store energiske utblåsningene. Og dette er nok kanskje et riktig trekk av dirigenten, også helhetlig sett: En komposisjon som veksler så tydelig og spiller så nøyaktig på vekslingen mellom det dempede og det kraftfulle – mellom listende pizzicati og drønnende fanfarer – står kanskje i fare for å rive seg selv i stykker om forskjellene blir maksimert. Urbanski er klar, sterk og rett i ryggen, uten aggressive krumspring. Det er høyt, men behersket.

Og her nærmer vi oss også kanskje kjernen ved Brahms. Er det ikke nettopp behersket han er som komponist? Uansett hvor høyttravende det fortoner seg, er det tilmålt. Denne romantikken skal aldri bikke over i veivende skjørt og syngende budeier. Hans fjerde symfoni er konsentrert, tilbakeskuende, kanskje hans mest klagende, men hele tiden behersket, selv i de mest øredøvende partiene. Trondheim symfoniorkester spiller godt – en litt upresis start av førstesatsens nydelig enkle åpningslinje og noen halvkvalte messingblåsere her og der til tross – foran en Urbanski som dirigerer det hele trygt i havn, uten at den helt store magien oppstår. Men etter hvert som salen tømmes etter en raus nok, men dog sittende applaus, sitter jeg igjen med spørsmålet: Kunne magi med dette programmet i det hele tatt ha oppstått? Det var spillet som vant over notene denne kvelden.