Dette er Merethe Lindstrøms første roman etter «Dager i stillhetens historie» i 2011, som resulterte i Nordisk råds litteraturpris. Innimellom har hun utgitt novellesamlingen «Arkitekt» som belyste ulike relasjoner i familielivet. Det er et tema som i aller høyeste grad utforskes videre her.

«Fra vinterarkivene» er betegnet som Lindstrøms mest selvbiografiske bok, og på en helt konkret måte henger den sammen med forrige roman. Prispengene fra den ga Lindstrøm og familien en ny økonomisk frihet, gjorde henne i stand til å investere i nytt hus. «Fra vinterarkivene» tar fatt når familien på fem rydder ut av den gamle leiligheten og flytter ut i sitt eget hus, «på landet». Dette skal bli deres hjem. Men kan det bli det? Kan Merethe høre hjemme noen steder?

Om jeg hadde oppsummert de mest dramatiske hendelsene i denne romanen, ville den fremstått som en sammenhengende elendighetsbeskrivelse. Fattigdom, omsorgssvikt, selvmordforsøk, store mentale problemer, rus, selvmedisinering, prostitusjon.

Men boka oppfattes ikke sånn når den leses. Den er skrevet med en overlevers skråblikk, en dyktig observatørs sylskarpe fokus og en språklig mesters poetiske nerve. «Fra vinterarkivene» er ikke minst en øm kjærlighetshistorie mellom hovedpersonene Merethe og Mats – og den uløselige enheten de utgjør sammen med de tre barna. Øm ja, men aldri i nærheten av sentimental.

Fortellerperspektivet veksler i hovedsak mellom første- og tredjeperson. Mest nær og hjerteskjærende er boka når den er skrevet i andre person, som et brev til livspartneren.

Dette er en historie om kompliserte forhold til generasjonen før. Mødre som ikke fyller morsrollen med trygghet, som plutselig er borte når det gjelder. Fedre som gjerne vil, men som ikke er situasjonen moden og alltid er på vei til nærmeste pub.

Dette er en historie om outsideren Mats selvmedisinering, om Merethe som flytter fra hus til hus, fra by til by gjennom barndommen. og som fortsetter med det resten av livet. «Dette barnet aner ikke hvor det hører hjemme», oppsummerer en psykolog.

På de fleste vis finner hun veien hjem i løpet av denne romanen, selv om hun ikke finner det i huset de flytter inn i i starten.