Synagogen i Trondheim, 5. september:
I sin åpningstale binder festivalsjef for Jødisk Kulturfestival, Rita Abrahamsen, det lokale sammen med hendelsene i Midtøsten og Middelhavet før hun introduserer bestillingsverket «Svart melk», komponert av Ståle Kleiberg som en forlengelse av hans Holocausttriologi. Konteksten kan knapt tenkes riktigere for urfremføringen. Omkranset av Marianne Thorsen, Bård Monsen, Ole Wuttudal og Øyvind Gimse sitter skuespiller, og for anledningen resitatør, Hallbjørn Rønning.
Thorsens fiolin åpner alene. I fem minutter smetter tonene ut i rommet i flyktige vendinger, i det ene øyeblikket påminner det om tonerekker fra Midtøsten, i det neste om norsk folkemusikk – umulig å fange og plassere. Det stilner, og Rønning overtar: «Svart daggry melk. Vi drikker den om kvelden.», åpningen på Paul Celans oversatte dikt «Todesfuge» («Dødsfuge»), skrevet omkring 1945 og er tonesatt av flere komponister tidligere.
Gimses cello og Thorsens fiolin overtar og vikler seg rundt hverandre. De er i dialog, men representerer likevel to parallelle løp. Tempo og styrke forener dem mer enn tonene, som av og til sneier hverandre i forbifarten i små harmoniske støt. Jeg sitter allerede på kanten av stolen og noterer «For en timing!» på blokka.
Instrumentene stilner igjen, Rønnings stemme tar over: «Vi graver en grav, i lufta», og konnoterer kremasjonsovnenes røyk. Ordene underbygger en fornemmelse av noe som flyr, eller snarere en lengten, noe som strekker seg og vil opp. Samtidig tynges figurene av den repetitive besvergelsen om svart melk – «Vi drikker, vi drikker, vi drikker». Kvartetten driver mer og mer i samme retning, og stemningen piskes opp av ordene. Vekslingen mellom tekstbrokker og spill bygger opp til kamp, et tungt forsøk på løsrivelse. Resitasjonsgrepet oppleves verken påklistret eller for bokstavelig, men passer nær sagt perfekt til dette formatet.
Og det er da også en komponist med en litterær innføling vi her har med å gjøre. Elementer fra Ståle Kleibergs foregående Holocauststykker er dryppet inn og gitt ny slagkraft. Paul Celans dikt tilfører en historisk tyngde nettopp ved å være skrevet av en jødisk poet mot slutten av andre verdenskrig. Den inndelte teksten er limt så presist sammen av musikken at det er lett å glemme at tekst og komposisjon faktisk ikke er skrevet som ett selvstendig stykke.
Når festivalsjef Abrahamsen kaller Holocausttrilogiens utvidelse for en «Trilogi pluss», høres det ut som om bestillingsverket er en hale, en fotnote i Kleibergs produksjon. Men «Svart melk» er selvstendig og ruvende, fremført av et A-lag av engasjerte musikere som fremhever komposisjonens kvaliteter. Den femte Jødisk Kulturfestival kunne ikke ha fått en bedre åpning.
Anmeldt av Gustav Svihus Borgersen