I kveld åpner andre utgave av Lorch Schive kunstprisutstilling på Trondheim Kunstmuseum.

Allerede i januar ble de nominerte kunngjort: I overlyssalen var det plassert et bord med kaffe, kopper, frukt og noen flasker Mozell. To stolrader var stilt på skrå. Til stede er én fotograf, fire kunstnere, én museumsdirektør, én prosjektansvarlig, to representanter for Christian Lorch Schive og hustrus legat og meg, alias kunstjournalisten. Idet styreleder for legatet uttrykker sin takknemlighet overfor den oppmøtte pressen denne torsdagsformiddagen – like før han skal kunngjøre og presentere de nominerte til Lorch Schive kunstpris 2015 – kunne åpningsfrasen like gjerne ha vært i entall: «Takk for at du kom». Var dette virkelig startskuddet for Norges største kunstpris?

En nominasjonsavsløring av dette kaliberet burde skape åtgaum: Hvilke fire kunstnere får muligheten til å stille ut på høstens prisutstilling, der vinneren mottar en halv million kroner? Den inviterer til debatt. Men det koker ikke akkurat når kunngjøringen skjer på hjemmebane, i Trondheim, der prisutstillingen skal vises. Og det koker heller ikke merkbart på publikumssiden rundt Lorch Schive kunstpris: «Norges svar på Turnerprisen». Flere av dem i kulturfeltet jeg har snakket med i det siste, vedkjenner sågar at de knapt har hørt om den.

Men jeg husker da tilbake for to år siden: Dengang dro museets stab til Oslo og kunngjorde nominasjonene til kunstprisens første utgave der, på Kunstnernes Hus, til et – ikke overraskende – stort presseoppbud. Prisens omfang og ambisjoner hersket det ingen tvil om, i klar kontrast til da prisutstillingen åpnet i Trondheim i oktober: Det var ikke akkurat stinn brakke i museumslobbyen i Trondheim. Byens kunstfelt var riktignok oppstemt denne dagen, men ikke på grunn av dette evenementet. Samme kveld åpnet nemlig RAKE gigantprosjektet «Constant.Decay.» lenger oppe i Elgesetergate. Institusjonen tapte overfor et eksperimenterende visningsrom i festmodus. Publikumsresponsen reflekterte på ingen måte den sensasjonelle utpekingen av dette som «Norges største og viktigste kunstpris!».

Og allerede da registrerte jeg en undring i hovedstaden: Hva har Trondheim gjort for å fortjene Lorck Schive? Grunnen bak er at hospitalsforstander Christian Lorch Schive (1805-79) levde og virket i Trondheim. Prispengene kommer herfra, og det er derfor ikke urimelig at utstillingen skjer her. Et vinnende argument for Oslo ville ha vært at presseoppbudet, besøkstallene og debattene ville bli betraktelig mye større om det midtnorske legatet valgte å arrangere det hele der. Og hvis jeg lar lokalpatriotismen hvile litt, må jeg innrømme at det er vanskelig å komme opp med sterke argumenter for at Trondheim Kunstmuseum er det ideelle stedet.

Om man skal holde seg til Midt-Norge er nok den kommende kunsthallen et mer formålstjenlig rom for en samtidskunstmønstring som denne. Sist gang var det få folk på åpningen, nominasjonene eller utstillingen i seg selv avstedkom ikke én eneste saftig diskusjon – dét var det direktørens høstprogramtekst og en klumsete kulturminister som gjorde – og årets nominasjonskunngjøring ble knapt besøkt av en eneste journalist. Om legatets fremste mål – å skape debatt omkring samtidskunsten – skal realiseres, må utstillingen vies mer oppmerksomhet, både lokalt og nasjonalt.

PLUSS: Historien er død, leve historiene!

For å etablere en publikumsbase må de fleste kunstarrangementer bygge seg gradvis opp fra det små. Det som er blitt Norges største biennale for kunst og teknologi, Meta.Morf, går av stabelen i Trondheim annethvert år. Fra å være et lite og ganske internt evenement er dette bare blitt bedre for hver utgave. Og RAKE har med dugnadsånd og ståpåvilje på få år befestet seg som noe av det beste og mest uforutsigbare på det midtnorske kunstkartet. Men en kunstpris, og især denne, burde virke annerledes. Den er allerede fra starten av størst i kraft av pengesummens størrelse, de høye produksjonsmidlene, kunstnernavnenes tyngde, prisens politiske uavhengighet og de involverte institusjonenes ambisjonsnivå. Den burde ha vekket Trondheims eierskapsfølelse umiddelbart.

PLUSS: «Alt annet enn respektløs raljering»

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan eksempelvis Bergen og bergenserne ville ha promotert dette evenementet om det var der landets fremste kunstpris ble delt ut. Lorch Schive kunstpris er, ved siden av RAKE og Meta.Morf., noe av det mest misunnelsesverdige og særegne Trondheim har som kunstby. På kveldens åpning er det på tide å møte opp med sunn skepsis og åpne sanser – samt en aldri så liten porsjon «bergensk» stolthet.

GUSTAV BORGERSEN er kunstanmelder i Adresseavisen