- Det er ganske utrolig at dette skjer. Og det skjer så fort – nesten som i en krig. Fra dag til dag endrer situasjonen seg. Det vi i går trodde var absolutter som Schengenavtalen og Dublinavtalen, er bare fordufta. Fordi folka bare går, ikke sant. Går til fots oppover Europa. Med ungene sine. Det gjør de ikke for moro skyld. Det skjønner folk.
Ingvar Ambjørnsen passerer det provisoriske flyktningmottaket på Hamburg Haubtbahnhof der noen titalls flyktninger blir tatt hånd om av «refugeehelpers» i refleksvester. Vi vil ha bilder i den gigantiske jernbanehallen – for norske interrailere selve porten til Europa. For flyktningene en siste stopp før Norway, Sweden, Finland.
Sprayboksamnesti
- Klart det er rørende å se denne innsatsen fra tyskerne. Og dette er ikke Merkels verk, altså. Dette er det tyske folkets dugnad. Og dette kan de. Nå er det organisert ned til minste detalj hvordan dette skal løses på best mulig måte. På supermarkedet kjøper vi ekstravarer som settes av til hjelpeorganisasjonene. Og da kjøper vi de varene som trengs. Hygieneartikler. Klær til menn. Og ikke roll on-deodorant, men spray – fordi de deler på deodorantene. Og da legger vi til side freongass-motstanden, midlertidig, til krisa er over. Slikt trigger jo tyskere vet du, he he.
Han tror noe godt kan komme ut av flyktningkrisen i Europa
Ambjørnsen er selv en del av den folkelige dugnaden, men kun via handlelappene. Aksjonismen er ikke hans form. Men samfunnsengasjementet har alltid boblet i forfatteren som i over 20 år har hatt spalte i VG og som nå skriver i Dagsavisen. Det kommer en kommentar om flyktningkrisen denne helgen signert Ambjørnsen.
- Det må jeg jo bare skrive om. Åpenbart. På samme måte som at jeg skrev om murens fall i ’89. Da bodde jeg like borti her, forresten, sier han mens vi skritter inn på hotellet der intervjuet skal fortsette.
I en pianobar 20 meter fra flyktningestrømmen.
Skammen og omtanken
Når vi spør om forklaringen på det tyske lederskapet i krisen, peker Ambjørnsen på andre verdenskrig. Skammen etter Holocaust og Hitler-Tysklands gjerninger brenner fortsatt i tyskernes bevissthet. Samtidig har ydmykelsen og tapet, gitt tyskerne en erfaring som preger landets «willkommenskultur».
- Tyskere på min alder vokste opp med sine krigshistorier. Jeg har venner som forteller at fedrene deres gikk fra Russland, fra Sibir, til Tyskland etter krigen. Så «å gå sjæl» er ikke et fremmed konsept for tyskerne. Det har de gjort selv. Det er ikke tilfeldig det vi ser nå, at berlinere åpner hjemme sine. Det har de gjort før. Da landet var en rykende ruinhaug tok de vare på sine egne og andres barn. Slik var det i min egen tyske familie. Sånn var det for tyskerne.
Rapport fra et mørkere Tyskland
Men skammen er der fortsatt, og driver dagens tyskere til innsats, tror Ambjørnsen.
- Når noen setter flyktningmottak i brann og kaster molotov cocktails mot flyktningene, tennes hele det tyske folk til aktiv motstand. De skal ikke dit igjen. Ikke for enhver pris. Den voldsomme innsatsen vi ser nå, handler også om ikke å være en del av høyreekstremismen.
- Føler du stolthet av å være en del av dette?
- Det er fint å være vitne til det som skjer, men samtidig er det så store mengder mennesker og ingenting tyder på at det avtar. Det er store ting som kan gå veldig galt nå – så det positive trykket er veldig viktig. Men det skal ikke så mye til før panikken sprer seg.
Redd for blåmandag etter dugnadsfesten
Ambjørnsen har i alle år irritert seg over bezzerwizzere og salongradikalere. Han raljerer litt over «svermerne» som nå oppfatter flyktningkrisen som en slags folkefest.
Utsiktene er ikke bare rosenrøde og i Ambjørnsens mer analyserende hjernehalvdel murrer bekymringene. Hvordan skal de nye flyktningene behandles i forhold til de som er her allerede og ikke har bosted? Hvordan vil de 4,5 millioner fattigtyskerne reagere på en million flyktninger? Hva med uro flyktningene i mellom når noen etniske grupper får bli og andre blir sendt ut? Vil nazi-partiene vokse på uroen? Sånne ting plager Ambjørnsen.
- «Folkefestfolket» tenker ikke på at det er problematisk at så mange er her uten å være registrert. Oversikten er jo helt borte akkurat nå. Det er ingenting med denne krisa som er uproblematisk.
Han trekker pusten.
- Men det er jo ikke svermeriet og det spontane engasjementet som er farligst. Det trengs rett og slett fordi krisa er her, rett bak oss her.
Han kaster på hodet i retning hovedbanehallen. En jevn strøm av flyktninger får kaffe, telefonlader og billetthjelp fra frivillige tyskere.
- Vi får ta politikken og bekymringene siden, nå må vi gjøre noe. Det er et sunnhetstegn at vi agerer sånn. Men det er en dugnadsfest. Det jeg er bekymret for er stemninga når festen er slutt.
- Frp spilte kortet sitt feil
Ambjørnsen følger nøye med på den norske debatten. Årets valgkamp var spesielt interessant.
- Det er åpenbart at folkemeningen har snudd og at Frp for første gang i historien spilte kortet sitt feil. Der traff de ikke sine egne lokalpolitikere heller. Frp-ere i lokalpolitikken er ofte «rettferdighetspåpassere». De så at det ikke var rettferdig å stenge syrerne ute.
- Leser du et kommentarfelt får du inntrykk av at mange er rabiate innvandringsfiendtlige islamofober?
- Ja, men de er få altså. Et kjempeflertall mener noe helt annet. 69 prosent av tyskerne sier de er positive til aktiv flyktninghjelp. De i kommentarfeltene er sosiale tilfeller mer enn en politisk kraft. De er Elling-figurer som ikke er morsomme. Jeg tror flere av Frp-erne som i teorien er motstandere av innvandring ville ha gitt skjorta si om de sto ansikt til ansikt med flyktningestrømmen. De er jo ikke onde. Det har alltid irritert meg med venstresida – at de demoniserer de som ikke er enige med dem. Der er venstresiden komplett idiotisk. Sambagjengen som synes alt er stas og gøy med krydderoppskrifter som de deler i bakgården. Unnskyld meg altså.
- Islam appellerer med absolutter
- Den «idiotiske venstresida» får gjennomgå i Michel Houellebecq nyeste bok «Underkastelse» - hva synes du om boka og diskusjonen etter lanseringen?
- Timingen er helt fantastisk. Han beskriver en nær framtid der begivenhetene har ført oss inn i en ny og ganske sannsynlig tilstand. Og det lærer vi jo daglig – at det vi trodde var sikkert viser seg å være usikkert. Og skjørt. Og så kom boka ut akkurat i det jødene forlot Europa etter terrorangrepene i Paris og København. Jeg skrev om det og fikk hard motbør fra den politisk korrekte venstresida. Men det skjedde faktisk. Så klart jeg måtte skrive om det.
Anmeldelse av «Underkastelse»
- Deler du angsten for islamsk dominans?
- Nei. Men det er interessant med den appellen ekstrem islam har på unge folk. Det er jo et opprør mot at «alt er ok». Islam tilbyr regler som er absolutte.
- Tror du flyktningstrømmen vil skjerpe disse motsetningene?
- Jeg er ikke noen spåmann, men det kan godt gå andre veien: At flyktningstrømmen gjør at solidariteten vinner fram i stedet for frykt, som ofte er basert på avstand og uforstand. Nå møtes folk ansikt til ansikt. Det pleier å gå bedre da.