Et folketomt lokale møter oss når vi entrer Café de Mido i Innherredsveien.

Til tross for nærheten til folkerike Solsiden, virker det vanskelig å etablere et konsept her. Aktører har kommet og gått de siste årene. Før Café de Mido åpnet i november 2013, sto det «Afro Friends» på skiltene.

Menyen vi åpner er overveldende.

–Eyvind Hellstrøm ville fått sjokk, sier anmelderkollega Mats mens vi blar oss gjennom sider med thaimat, meksikanske, amerikanske, franske, tyrkiske og italienske spesialiteter. Det er snacks-retter, sandwicher, småretter, hovedretter, egen barnemeny, salater, pizzaer og hele 18 forskjellige desserter. En utfordring selv for et proft storkjøkken – her får vi inntrykk av at det kun er én person som jobber, både som servitør og kokk. Til gjengjeld en svært blid kar, som beklager at de ikke har blåskjell i dag.

Iskald kylling

Vi vil prøve litt forskjellig og går for kombo-menyen «Panser snack 2», den klassiske kamskjellretten Coquille st. Jacques, de Midos laks spesial, sish tawook og sizzling fajita wrap.

Selv om ingen andre opptar kokken, tar det godt og vel 30 minutter før første rett ankommer. Ventetiden døyves med saltstenger, peanøtter og ritz-kjeks. Så er «pansersnacken» på plass: friterte løkringer, gratinerte potetbåter, tortillachips rett fra posen og et berg av kyllingklubber.

–Kyllingen er iskald i midten, grøsser Mats.

–Den er både kald og tørr, konstanterer jeg, forsøket på hurtig-tining har slått feil. Poteten er glovarm, men også svært tørr og smakløs. Et lite dryss grillkrydder løfter opplevelsen. Det gjør ikke de fire dipene; fet rømmeaktig masse med hint av hvitløkspulver, tacosaus rett fra lavpriskjedenes taco-kit, en vassen tzatziki og kanskje lyspunktet –hadde den bare vært mindre syrlig – en fyrrig paprikasaus.

Svak sjømat

Deretter bringes kamskjellretten, lekkert servert i eget skjell, med gratinert osteoverflate. Å bestille en slik ambisiøs rett, på et sted med kun én kokk/servitør, kan virke ondskapsfullt. Men retten er sentralt plassert på menyen og kokken var positiv til ordren. Hadde vi forventet ferske kamskjell? Nei. Vi blir likevel forferdet. –Dette minner om en udelikat, oversaltet fiskegrateng, sier jeg etter noen gafler.

–Eller en slags fiskegrøt med saltsmak, sier Mats. Bløtt brød bader i fett, lange skorper ligger langs bunnen, små kamskjellbiter smaker som saltet torsk – som i og for seg kan være godt, men ikke her. Det er ingen nyanser i smakene.

–Basilikumen på toppen er god, prøver Mats seg.

«De Midos laks spesial» er heller ikke et høydepunkt.

–Det er vanskelig å få laks mer hard og tørr enn dette, sier Mats. Jeg synes appelsinsausen er for søt og kvalmende, en stram svismak av lakseskinnet gjør det nærmest uspiselig. De gratinerte potetbåtene har vi hilst på før.

Utyggelig biffkjøtt

En «sizzling fajita wrap» kan berge Café de Mido. Stekt kjøtt, rømme og lefse bør være overkommelig. Kjøttet serveres ikke fresende, «sizzling», men i en haug sammen med stekt paprika og løk. Vi finner noen scampi, noen kyllingbiter og mengder strimlet storfekjøtt.

–Jeg klarer ikke å spise dette, sier Mats etter å ha tygd en stund. Etter å ha prøvd biffkjøttet, skjønner jeg. Til tross for at det er tynt strimlet, er det så seigt som det går an. Guacamolen ligner en glatt, oljete, grønnaktig majones, og smaker verken avocado eller hvitløk. Den smaker ingenting. Lyspunktet er rømmen.

–Litt lefse og rømme smaker befriende godt nå, sier Mats.

Om sish tawook-en, er det å si at vi ikke får det fyrverkeriet av smaker fra midtøsten vi hadde håpet på, men et spyd kyllingkjøtt drysset med kanel.

Med blandede føleser bestiller vi dessert. Her har mange restauranter reddet seg inn, men den hjemmelagde creme bruleen har skilt seg. Resultatet er eggerøre i smørbasseng, med et tykt lag sukker oppå.

–Jeg skjønner godt at stedet er tomt. Menyen er alt for omfattende, servicen treg og det vi fikk er uinspirert hurtig-oppvarmet frossenmat. Dette er deprimerende, sier Mats.

–Jeg har ikke vært borti lignende. På sin spesielle måte kan dette kanskje bli en attraksjon, kommenterer jeg.

Konklusjonen er ikke nådig

Lyspunktet er prisene. Fra 130 til 180 kroner for en hovedrett, med masse potet som sikrer metthet, er akseptabelt. Ølprisene er også i nedre sjikt.

Vi ser plakater med salsa-kurs, trommer og platespillere står klare, kanskje er dette et supert, livlig og heftig sted på kveldene. Og det føles brutalt å svinge øksa over et sted med en så positiv servitør, som satser friskt i et utsatt lokale.

Samtidig må vi ta maten på alvor. Spesielt når stedet på sin hjemmeside markedsfører seg som en restaurant med ingredienser av aller høyeste kvalitet, som skal gi et magisk resultat ved å mikse mat fra flere kulturer, i det de kaller «fusion cuisines». Styr unna.