Roar Tromsdal, selv frivillig med livslang fartstid, har skrevet boka om det han med god rett kaller en profesjonell dugnad, fra 1954 til dagen i dag.

«Eg skal hjelpe med mitt, så langt eg kan», heter boka, og siterer Sul-bonden Torgeir Flekk i «Spelet om Heilag Olav» når Torgeir får høre at Olav Haraldsson og hans menn er ventet til Sul. Det er forfatterens poeng at akkurat det har verdalingene gjort: Liten og stor har fylt rollene både på og utenfor sceneområdet, uten annen belønning enn det som ligger i å få være med. Samtidig gjenskaper de minnet om et avgjørende stykke norgeshistorie som er med på å gi identitet både til bygda og nasjonen, til dem selv og oss andre.

Alle aldersgrupper er representert blant de frivillige - fra 5 til 88 år. Ti personer har vært med i mer enn 50 år, og minst én har vært med i 60 år, altså fra begynnelsen. Over 80 personer har vært med mer enn 25 år, og minst én slekt har vært med som frivillige i fem generasjoner. I 2013 utførte 830 frivillige (!) mer enn elleve årsverk, og i løpet av 60 år har 25 000 frivillige utført 400 årsverk. Dette og mer til går fram av en faktastolpe på side 6. Resten av boka er en minnebok, der mange frivillige deler minnene sine om smått og stort i form av historier og bilder.

Minnestoffet er rammet inn og fylt ut med en struktur som rydder opp og fortolker historien om eventyret på Stiklestad. For et eventyr er det, at «Føre slaget» av Olav Gullvåg i 1954, med Paul Okkenhaugs musikk, ble utvidet med en ekstra akt og mer musikk, og siden vokste seg til å bli et slitesterkt verk som folk oppsøker for å se, år etter år.

Nøkkelpersoner som Jon Suul og Birger Karlgård fra pionerårene får sin del av oppmerksomheten. De representerte det forfatteren oppsummerer som visjonær kraft og administrativ kløkt. Forfatteren siterer Jon Suul i brev til Kyrkje- og undervisningsdepartementet i mai 1953: «Tiltaket med dette festspelet er eit steg fram i arbeidet for å gjera Stiklestad til eit nasjonalt og religionshistorisk kultursentrum».

Boka deler spelhistorien inn i perioder, pionertid, byggetid og profesjonalisering. Langt på vei lykkes forfatteren å gjøre interne historier til spennende lesning. Han viser hvordan enkeltpersoner vokser med oppgavene og hvordan Spelet om Heilag Olav har virket initierende og institusjonsdannende i Verdal. Selve Spelet institusjonaliseres også avgjørende med etableringen av Stiklestad nasjonale kulturhus, og forfatteren gir selv et bud på hva som skal til for å holde entusiasmen levende hos et frivilligkorps når institusjonaliseringen setter inn: eierskap til Spelet, følelse av medbestemmelse - og bevaring av Spelets sjel. Fortolkningen av hva sjelen er, har ikke gått uten bråk opp gjennom årene, men konfliktene er nesten ikke berørt i denne boka. Sånn er det, frivilligheten rundt Spelet har definisjonsmakt.

Vi trenger ingen bok for å forstå at uten en hær av frivillige ville det ikke blitt noe spel. Men boka viser hvor altomfattende og avhengig av enkeltpersoners drivkraft den frivillige organiseringen er. Bildestoff og bildetekster gir en ekstra dimensjon.