Det var sommerens heteste kveld i Trondheim. Oppimot 30 grader utendørs og minst det samme inne i Liv Ullmann-salen. Trondheim Kino rullet inn vann-dispenser i salen og spanderte dessuten gratis drikke fra kiosken. De aldrende herrer fra tidenes morsomste humorgruppe Monty Python sto på scenen i London – for det siste av ti utsolgte gjenforeningsshow på O2 Arena. Ganske sikkert den siste gangen de siste 50 års mest i mest innflytelsesrike humorgruppe står sammen på scenen.

Seansen på Nova tok nesten tre og en halv time medregnet en halv times nedtelling og en halv times pause. Ingredienser var mange av de mest kjente sketsjene og sangene. Vi møtte døde papegøyer, spam, fire gamle yorkshiremenn, argument-sketsjen, spanske inkvisitorer, spam, damen med en ny teori om brontosaurusene, kanadiske tømmerhuggere, spam, nudge nudge, allsang med «Always Look On The Bright Side Of Life», nyskrevne «Blackmail» og spam.

Først en halv time nedtelling, så en time og et kvart første akt, pause en halv time – og andre akt var ferdig 23.15. Til sammen godt over tre timer i en het sal.

Hva kunne gå galt?

Tja, for å snu på det: Hvordan kunne det bli helt riktig?

Python-gjengen er blitt voksne. John Cleese (74), Michael Palin (71), Eric Idle (71), Terry Gilliam (73) og Terry Jones, (72) utstrålte i varierende grad glede over møtet med publikum. Idle er den åpenbare krumtappen, både i kulissene og på scenen. Palin er også ganske lik seg selv, med den samme myke underfundigheten. John Cleese var en gang verdens morsomste mann. Men hans eksplosive vesen og ekstreme fysiske komitalent må nødvendigvis svekkes med årene. Sillywalking ble det brått slutt med, og han klarer ikke mobilisere illsinne som i gamle dager. Steve Jones er i store deler av showet usynlig. Gilliam har rykket opp som skuespiller etter Graham Chapmans død, og han gjør det greit nok. Men det er selvsagt de fantastiske animasjonene som er hans virkelige bidrag til Python- universet.

De fires verbale humor er pakket inn en påkostet utstyrsoppsetning. Frisk dans, spreke kostymer, stort orkester, masse liv og røre. Det er lagt inn litt pythonsk uærbødig galskap i pakken – og jeg skjønner hvorfor dette må være der. Men alt i alt blir innpakningen for glatt for min smak.

Showet er også pakket inn i Gilliams gamle (og noen nye) animasjoner og en del eksempler på de originale tv-sketsjene fra de første årene 1969-71. Det var mer fart over dem da. Fra den hyperenkle humoren fra husmorlaget som dramatiserer angrepet på Pearl Harbor til tyske og greske filosofer i VM-finale i fotball.

De gamle klippene minner oss på om hvor radikale og banebrytende Python var. Mange har prøvd, men ingen klart å være like begavet tøvete og konsekvent uærbødige og antiautoritære som Monty Python. Ingen har den samme selvfølgelige autoriteten.

Både autoriteten og uærbødigheten har Python selv heldigvis i behold. Et godt eksempel er måten de hedrer sitt avdøde medlem Graham Chapman på. Ikke mye sentimentalitet der.

De ti showene i London har vært enda en triumf for Python-gjengen. Det er stas både for dem selv og for fans i alle aldre. Å sitte i en kinosal i Trondheim blir selvsagt ikke det samme som å være der. Lyden var i tillegg dårlig, den «spiste opp» mange ord. Jeg hadde kanskje ventet meg litt mer styr og ståk blant publikum i Nova, publikumsdeltagelsen begrenset seg til litt spredt klapping og enda spredere allsang på slutten. Kanskje var det varmen som slo oss ut?

Men vi humret forsiktig langs stolradene, selv om vi ikke fikk med oss alle detaljer.

Vi møtte en nesegrus Mike Myers som var kveldens «hemmelige gjest». Skimtet vi også Eddie Izzard på scenen? Professor Steven Hawking (72) spilte seg selv i herlig videoseanse, og var også tydelig til stede i salen.

Det var absolutt genuine øyeblikk av stor humor. Et personlig høydepunkt var Cleese og Jones som eldre damer i en sofa mens radio og tv eksploderer. Mye dårligere var ikke Cleese og Palin i papegøyesketsjen som gikk rett over i «cheese-shop». Der falt de falt ut av det, begynte å le av egne vitser. Det er meget mulig det ikke var så spontant, for det samme har visst skjedd på de fleste forestillingene. Men morsomt var det likevel. Mest rørende og flott var nærværet til Carol Cleveland (72), som spilte i så mange av tv-sketsjene. Flottere sparkepike kan en ikke tenke seg.

Og det var morsomt å være til stede, om enn bare via satelitt, på Monty Pythons siste sceneopptreden sammen. Men det er de originale sketsjene som gjelder.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL