Opera er i utgangspunktet en frodig og folkelig kunstart, og i fjøset på Loddgard er det tradisjon for saftig opera i trøndersk språkdrakt.
Mozart er innsmigrende og publikumsvennlig nok, og ensemblet bak den trønderske versjonen av «Figaros bryllup» spiller med energi, glede og løs snipp, samtidig som det håndverksmessige er helt på stell.
Nidaros strykekvartett er forsterket med piano og trekkspill for den rette låve-følelsen, men har ikke beveget seg for langt bort fra utgangspunktet. Intrigen er også forholdsvis tett på den originale franske historien, som Mozart baserte seg på. Men selv om det nok kunne være tøffe forhold i Bondepartiet i Melhus i etterkrigstiden, var det kanskje ikke fullt så røft som i Frankrike før revolusjonen?
Intrigen mellom Johan (Sjølen), Rosanna (Sjøla), den opprørske husmann Frikar Jo, hans utkårne taus Susanna og den amorøse drengen Peder-Otto er uansett mest forviklingsmoro og overdreven patos. Samtlige fem sangere synger bra samtidig som de utfører det lekne grunnelementet i forestillingen helt utmerket, de flørter med hverandre og publikum, avbryter fiksjonen med elegante påfunn – og peiser på med dramatiske arier og konsise transportetapper. Dyktig gjort!
For at opera ikke bare skal underholde og imponere, men virkelig gripe, er det nødvendig at sangerne klarer å få publikum til å glemme det latterlige ved intrigen og virkelig tro på følelsene som formidles. Det er ikke fullt så mange øyeblikk av den sorten. Stine Mari Langstrand står for de to inderligste, som den forsmådde hustru Rosanna har hun både hengivenhet, sårhet og smerte å by på. Virkelig fint!
Det røsker også godt i sjalusi, sinne og fortvtilelse når Kari Kleiven (Susanna) og Andreas Skei (Frikar-Jo) braker sammen før publikum sikres en lykkelig, leken slutt.
Publikum sprang fort ut av fjøset etter premieren i går, men det var for å få seg noe avkjølende drikke. Det var ikke bare sterke følelser som gjorde det hett i fjøset denne solfylte julikvelden.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL