Det var påsken 2014 og Påskelabyrinten på NRK P1. Da innringer etter innringer ikke kunne fortelle programleder Viggo Valle at det var til Brugata 9 vi skulle, gikk det opp for meg at Alf Prøysen ikke var noen selvfølge lenger.
I Alf Prøysens «Basarvise» var det «jeg og så Hanne og Ola og Kjell» som fikk ideen til å lage basar ute i porten der de bodde, i Brugata 9. Inntektene sendte barna til postgiro 18, kontonummeret til Ønskekonserten på NRKs eneste kanal. Kanskje fikk de en ønskeplate, og pengene gikk uansett til Radiogavefondet.
Det er en svunnen tid. 20-åringer forbinder ingenting med Alf Prøysen, selv om de kjenner «Hompetitten», «Du skal få en dag i mårå» og «Musevisa». Rettighetshaverne som forvalter Prøysens verk har ikke gjort det lettere ved sin restriktive linje overfor nytolkninger og nye melodier. Enhver generasjon trenger sin egen Prøysen. Melodier og tolkninger av for dårlig kvalitet vil falle av seg selv.
For oss etterkrigsbarn var Alf Prøysen en uløselig del av barndommen. Marte og Baldrian, du og jeg og dompapen, Bustebartepinn i snøen, sparkstøttingen, en hatt med slør og silkestrå, tango for to. Teskjekjerringa. Den grønne votten. Alf Prøysen leverte bildene av verden. Han befolket den med snille bæssmorfang, farlige friere, skyldige snekkere, bitre stikk og innestengt fryd, sjalusi og lengsel – han bekreftet livets underfundigheter. Hans eget oppvekstmiljø var kilden til historiene, og det viste seg å romme hele verden.
Etter hvert som vi vokste opp, så vi også andre sider ved Prøysen. Han var husmannssønnen og griskokken som ville bli dikter, men som måtte gå en lang og kronglete vei for å bli det. Han var landsgutten som lengtet til byen, vekk fra «bygdedyret» som holder deg nede, som forlanger at du ikke skal tro du er noe og straffer deg med utfrysing hvis du avviker fra «bygdedyrets» snorrette strek.
Slik ble Alf Prøysen også litt vanskelig å sette i bås. Flukten fra landsbygda var et onde i den politiske debatten. Men for Prøysen som kjente både slit og fortærende lengsel, var byen et frigjørende sted. På 70-tallet var det dem som mente at diktningen hans ikke var militant nok: «Du skal få en dag i mårå» er ikke nok når du vil ha alt – i dag. Han kom fra Hedmarken – flatbygdene på Østlandet – der den økonomiske og sosiale forskjellen på bonde og husmann var størst. Likevel skrev han med dybde og innsikt om livet på langs og på tvers, og kunne finne på å gi også storbonden menneskelige trekk.
Om Prøysens ytre verden bare er minner for dagens barn av det oljerike Norge, forandres menneskenes hjerter aldeles intet i alle dager. Sigrid Undset formulerte det slik, og Alf Prøysen viser oss at det er sant. Erik Bye sa det i sangen til Alf Prøysens minne: «Om han er borte, så lever 'n lell».