For det finnes knapt en ting den 33- årige amerikaneren ikke klarer å få ut av et orgel. Igår kveld var det trondheimspublikummet som fikk gleden av å oppleve organistvirtuosen på det nyrestaurerte Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen.

Orgelets muligheter er ikke få, men det virker som om Cameron Carpenter ser de fleste. Med dypeste respekt for det mektige instrumentet bruker han hele kroppen for å utnytte instrumentets unike klangverden. Kjole og hvitt? Glem det. Sveisen, klærne og skoene. Alt er gjennomført på mest moderne vis. Det samme gjelder musikaliteten. Carpenter har et tydelig ønske om å få musikken på et mer kommersielt nivå, uten at det går utover den musikalske kvaliteten.

Fra Bach til Carpenter står det på programmet, men ikke så mye mer om hva som skal fremføres. Bach står naturlignok oppført, men allerede fra første tone er det klart at Cameron Carpenter er igang med første sats fra J. S. Bachs cellosuite i G-dur. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne melodiene, men Carpenter setter umiddelbart sin signatur på suiten. Han er fri, både i tempo, fraseringer og i oppbygging. Det hele starter i forsiktighetens navn før det gradvis bygger seg opp. Idet klimaks nås, er lyden nesten ubeskrivelig. Akustikken i Domen er en opplevelse og når Carpenter drar på med litt improvisasjon som nærmer seg jazzete, er det bare å trekke på smilebåndet. 33-åringen fra New York er definitivt ikke redd for å utfordre!

Carpenter er en entertnainer som har måttet tåle en del kritikk for sitt kontroversielle spill. Men han er først og fremst en fantastisk organist, med evner til å ta orgelmusikk til nye høyder.Hans kommunikasjon og moderne formidling med publikum, treffer oss. Vi er delaktige i konserten. Det er hele tiden en dialog. I tillegg viser Carpenter en utsøkt teknikk og musikkforståelse, som i fremførelsen av Bachs Fuge i e- moll.

Under samme komponists Triosonate i G-dur får vi nok en opplevelse av hvor dyktig organist han er. De tre stemmene håndteres her av én og samme mann, der vi får servert en siste sats med en «saksofon» som svever over de andre stemmene.

Carpenter bukker dypt og høflig før han beveger seg bort til mikrofonen. Der sjarmerer han de fleste med en blanding av humor, ydmykhet og alvor. Etter hvert verk tar han seg tid til noen historier og fortellinger.

Franske Marcel Duprés «Noel» er igang. Variasjonene av det kjente tema trenger seg inn og gjør inntrykk. Det er langt fra heftige toner som sprer seg, men klangfargene biter seg fast og skaper spenning. Carpenters frie variasjoner er tidvis fryktløse samtidig som han er tro mot verket.

Carpenter tar seg tid til å spille et verk av sin favorittkomponist, australske Percy Grainger. Det er ikke vanskelig å høre Carpenters lidenskap til «Colonial Song», opprinnelig skrevet for piano i 1911. Likevel er dette ikke blant høydepunktene i kveld. Det blir litt for kjedelig.

Under konserten skjer det flere ganger at toner fra orgelet henger seg opp. Et sprøtt påfunn? Men når selv Carpenter tar mikrofonen og prøver å løse problemet, skjønner vi at dette ikke er noe som skal forekomme.

Det setter likevel ikke en stopper på konserten som Cameron Carpenter leverer. Han er uten tvil en av verdens mest nyskapende og spennende organister, og en fremragende virtuos.

NB: Grunnet papiravisens deadline måtte undertegnede gå før siste del, som blant annet inneholdt variasjoner av Edvard Grieg.

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes