Johann Sebastian Bach (1685-1750) har tonesatt den latinske messen i sin «Messe i h-moll» (BWV 232). Verket er et av musikkhistoriens viktigste komposisjoner, og kanskje det viktigste innen tidligmusikk. Bach skrev dette monumentale verket helt på tampen av sitt liv, etter at han ble blind. Det ble fullført i 1749, kun ett år før hans død.

H-mollmessen viser på alle måter den tyske komponistens storhet. Verket virker på mange måter å være hans avslutningsverk- et verk der han ønsker å formidle hele sin musikalitet, vise hva han står for en siste gang. For denne komposisjonen har virkelig et stilistisk mangfold. Messen består av 27 deler, inndelt i fem hoveddeler: «Kyrie», «Gloria», «Credo», «Sanctus» og «Agnus Dei». Ingen deler er utelatt denne kvelden.

Sjefen selv, belgiske René Jacobs, beviser  hvorfor han regnes som en av verdens fremste dirigenter av tidligmusikk. Han setter standarden fra første slag og både kor og orkester følger dirigenten. Jacobs  kjører på med en majestetisk, men også intim ledelse, og viser tydelig begeistring og innlevelse for verket. For selv om dirigeringen kanskje ikke er den tydeligste, er han en pådriver og en kunstner av rang, som yter stor respekt både fra kor, solister og orkester.

Å si at noe er et komplett verk, er en klisjé. Men om det er noe musikalsk som kan nærme seg, er det dette verket. De 27 delene er virkelig en opplevelse når de blir presentert slik den gjør denne kvelden. La oss begynne med det beste. Purcell Choir fremstår som et kor i verdensklasse. Koret med unge, fremadstormede sangere briljerer regelrett med sin balanse og samklang. Under «Credo» er det bare å lene seg tilbake å lytte. Det er ren nytelse å høre de balanserte stemmene smelte sammen. Og når bassene driver frem, ja, så stikker det på en meget god måte rett i hjertet.

Men koret fra Budapest er ikke alene om å gjøre denne konserten i Nidarosdomen spesiell. De fem solistene bidrar også. Det er ikke vanskelig å høre at sopran Sunhae Im har et godt grep om tidligmusikken. Sørkoreanerens interpretasjon er nydelig og tidsriktig. Tenor Werner Güra viser også frem en tydelig stemme, selv om jeg savner litt mer utstråling og tilstedeværelse. Mezzosopran Marianne Beate Kielland viser nok engang hvorfor hun er en av Skandinavias mest ettertraktede solister. Hennes stemme er på sitt beste til å få gåsehud av, men ikveld når hun ikke helt frem. Johannes Weisser på bass viser tyngde i sine solopartier, men også han blir litt borte, spesielt når alle solistene synger sammen. Da er det noe annet med kontratenor Benno Schachtner, som etter en svak åpning, virkelig slår tilbake. Han henvender seg til publikum og er i dialog med sine medsolister.

Solistene er gode enkeltvis og i duetter, men når alle fem synger sammen, klarer de ikke helt å få den nærheten som trengs.

Norsk barokkorkester ledes av Gottfried von der Goltz, og orkesteret er definitivt med på å sette farge på verket. Med historiske instrumenter bærer orkesteret verket fram med en nydelig, ren klang og musikalitet. Samspillet med kor og solister er godt, og spesielt imponeres jeg over messing- og treblås, som virkelig setter sin signatur på verket.

Det mest imponerende denne kvelden er likevel koret. Purcell Choir Budapest ga en oppvisning av de sjeldne denne kvelden, som jeg sent vil glemme.

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes

Det ble en spesiell konsert i Nidarosdomen tirsdag kveld. Foto: Vegard Eggen