I løpet av de to timene fra hun ble leid inn med stokk på scenen, til hun forlot en ekstatisk, fullpakket kirke, tok Mavis Staples et musikalsk og personlig sveip gjennom musikk- og kulturhistorie med en kraft og en lidenskap det strengt tatt ikke er lov til å forvente av en nyslått 75-åring.
Mot slutten passet hun på å opplyse om at stokken skyldtes kneoperasjoner. Når hun nærmest tok av på scenen i signaturversjonen av The Bands «The Weight» midtveis var det vanskelig å tro at det var samme kvinne som startet litt rustent og forsiktig med et band som trengte et par sanger og bedre lyd for å ta henne og salen til store høyder..
Bransjen er full av aldrende soulstjerner som turnerer i Europa med sammenrasket band til glimt av gammel storhet. Staples har et overraskende vitalt band, som hun tidvis både synger med og til. Kjemien med gitarist Rick Holstrom (som låt vel dominerende i starten) fyrer henne opp. Tidligere Tom Waits-trommis Steven Hodges sørger for at det hele aldri sklir ut i firmafestsoul.
Første del av konserten hadde sine øyeblikk. Sammen med sine to dyktige medsangere og storesøster Yvonne Staples gjenskapte hun noe av sounden til Staple Singers, fra Buffalo Springfields «For What It's Worth» til deres egne klassiker «Respect Your Self». Ved også å inkludere Talking Heads Staple-inspirerte «Slippery People», feide hun gjennom tre tiår på en halvtime.
Som sanger er det andre som tar løs med mer kraft enn Mavis Staples. Hennes største særpreg er kombinasjon av dybde og tilsynelatende letthet med en tilstedeværelse i musikken som er helt unik. De første magiske øyeblikkene kom i et parti fra hennes to siste plater. Farens gamle «I like the things about me» som låter bedre enn noen gang i hennes nye versjon, mens soulballaden «You Are Not Alone» som Wilcos Jeff Tweedy har skrevet for henne alt stråler som en gammel klassiker.
I sistnevnte tok hun noen steg tilbake på scenen, mens Holstrom gjorde en av sine best konsentrerte soloer. Langt fra mikrofonen begynner hun plutselig å rope «yeah! yeah!». Det er åpenbart at hun roper vel så mye til gitaristen og til musikken som til oss. Noe av det samme gjentar seg i «The Weight» som hun må ha gjort flere tusen ganger. Når gjestevokalistene gjør sine vers, er hun helt med, til dem. Selv uten mikrofon vibrerer hun av musikk på scenen.
Da er det lett å tilgi at hun hadde glemt at hun hadde vært i Trondheim en gang før, samt at hun holdt det gående mye lenger enn bandlederen foreslo. Det låt ikke perfekt hele tiden, men med øyeblikk av historisk liv og musikk servert med en lidenskap og en tone som treffer dypt og evner å bevege.
I den egentlige finalen proklamerte hun at hun skulle gjøre sangen Martin Luther King jr. alltid bad Staples Singers spille på møter. I den blandet hun en fin historie om sin bestemor, mens bandet fulgte henne hvert steg på veien i «Why Am I Treated So Bad». Jeg har sjelden hørt musikk virke sterkere.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
