Rabarbrateatrets Espen Askeladd entrer bakgårdsscenen som om en gatenarkoman laget i verkstedet til Ivo Caprino. Det elleville kroppsspråket holder seg gjennom hele forestillingen – som er en frodig miks av samfunnssatire, folkeeventyr-estetikk og ren tullball.

Teatret har noe å leve opp til, etter eventyrlig suksess med Shakespeare-komedie to somre på rad. Dette er ikke en like helstøpt forestilling, men er minst like frodig, enda mer uærbødig, tidvis supermorsom, tidvis litt rar – men hele tiden uforutsigelig og fascinerende. Om en da ikke forventer Shakespeare.

En komplisert intrige kan antydes slik: En surrete konge regjerer landet godt støttet av sin ærgjerrige rådgiver Per, som igjen bruker sin journalistbror Pål når befolkningen skal ledes i ønsket retning. Det er landesorg ettersom prinsessen er omkommet, men i virkeligheten er hun gjemt bort blant gatefolket – Espen Askeladd i spissen for en gjeng rusmisbrukere med sterk spesialkompetanse på ymse vis. En spiser stein, en hører ekstremt godt, en har syv somre og 15 vintre innabords. Ja. dere vet: som i eventyret, bare tilsatt litt ekstra fleinsopp.

Handlingen følger løselig det originale eventyret, men er tilsatt spark til moderne medievirkelighet, demonisering av annerledestenkende og generell tullball.

16-årsgrensen åpner for utveksling av skjellsord som «skumfett» og «vortekuk», men også lekne assosiasjoner til Ibsen og moderne storpolitikk. Espens kameratgjeng utvikles i offentligheten til terrorgruppen Aske Laden. Manus styrer heller ikke unna poetiske utsagn som «Mitt hjerte blør, mine kroppsdeler flykter mot sør». Et monumentalt og fartsfylt dansenummer på slutten av første akt viser at denne gjengen sannelig har øvd.

Dette er et rett og slett begavet tullball, med disiplinert, men inspirert og utagerende spill. Stian H. Pedersen har sedvanlig autoritet som Espen Askeladd, en annen Rabarbra-veteran Ståle Tørring tilsvarende sterk som den onde storebror Per. Mest imponerende er likevel innsatsen til bakgårds-debutant Tor-Ivar Hagen. Han fremstiller den herlig kjønnsforvirrede mellomste bror Pål / Paula, og er i tillegg gategutt «7 somre og 15 vintre», i tillegg til at han har hatt en hånd med på koreografien.

Cengiz Nereid har gjort seg bemerket i bakgården tidligere, i år overgår han seg selv som komisk talent. Det er logisk at han starter på skuespillerutdanningen på Hint over sommeren.

Bakgårdsteatret har vært et arnested for teatertalent i Trondheim, og har også i år en fin miks av kjente fjes og nye, friske innslag. Mange kunne vært nevnt, men helst bør de oppleves.

For bakgårdsteatret er absolutt anbefalingsverdig også i år, men du må tåle en oppsetning som vil enda mer enn den får til.

Ikke alle ideer følges til mål, ikke alle karakterer er like tydelige som herlig underspilte «Anja på desken» og herlig overspilte «Godøret». Forestillingen, er i overkant lang (drøyt to timer med pause). Noen scener kunne vært kuttet, andre kunne blitt skjerpet.

Men stykkets moral er helstøpt, i den beste tradisjonen fra George Orwell og andre store fabelforfattere: Heller en skrulle til konge enn en tyrann til president!

Anmeldt av OLE JACOB HOEL