I helga avsluttes Olavsfestdagene. Den 52.utgaven av festivalen kunne på papiret virke litt mindre ambisiøs og imponerende enn de siste par åra. Vel å merke om man har blikket stivt festet på de etter hvert tradisjonelle utekonsertene i Borggården, som har fått mye oppmerksomhet og har trukket en viktig del av festivalens billettsalg.
Kveldens konsert med Åge Aleksandersen ble raskt utsolgt og det har vært folksomt i Borggården for Lars Winnerbäck, Ylvis, Morten Harket og Silya. Det er likevel ikke i Borggården de største nyhetene eller mest unike arrangementene har vært i år. Samtidig har disse arrangementene dratt så mange at den folkelige appellen som bred byfestival er ivaretatt.
Helt siden Olavsfestdagene fikk knutepunktstatus og økt offentlig støtte, har festivalen vært utsatt for kritikk fra flere fronter. Fra konkurrerende festivalarrangørers klaging over mye mer offentlig støtte enn dem, samt fra miljø som mener festivalens smalere kulturelle forpliktelser ikke vektlegges nok.
Årets festival framstår som et godt, dristig svar på noe av kritikken og som solid argument for hvorfor Olavsfestdagene, etter Festspillene i Bergen og Festspillene i Nord-Norge, er den norske festivalen med størst offentlig støtte.
Bestillingsverk og urframføring fra Ketil Bjørnstad til Motorpsycho, gigantisk satsing på Bachs h-moll-messe og Cameron Carpenter som gjøv løs på Steinmeyer-orgelet så Motorpsycho & co til sammenligning låt respektfulle, er satsinger som neppe ville vært mulig uten kulturpolitiske virkemidler.
Gratis folkemøter, verdidebatt et stort antall arrangement høyt og lavt for store og små, gir en festival i krevende krysspress mellom folkelig appell, kultur og kirke. Unike arrangement i Nidarosdomen og Vår Frue kirke har styrket profilen og skapt engasjement. Intens diskusjon om det var genialt, banalt eller stygt etter flere av ukas kirkekonserter, gir følelse av vital kulturby.
Dristige, ettertraktede arrangement i gamle kirker gir spesiell utfordring i begrensningene i utsyn og lyd lokalene gir. Kanskje burde festivalen vurdere nummererte billetter også i Nidarosdomen, for å unngå køkamp om de beste plassene og belønne de som kjøper først.
Olavsfestdagene har forsterket sitt tyngdepunkt. Festivalen framstår spissere i profil og tydeligere i verdier uten å svekke den folkelige appellen. Det er godt gjort. For festivalens kulturpolitiske legitimitet er det neppe dumt at programmet i Borggården har hatt et preg av «mellomår». Større og mer unik forankring av festivalens særpreg der også bør være blant målene videre.