Det var en gang ei lita jente som elsket å snike seg ut om natten. Når mørket senket seg over Brekstad, og foreldrene lå i sin dypeste søvn i den andre enden av huset, svingte tolv år gamle Tone beina ut av senga, dro fram et laken og firte seg ut av soveromsvinduet. Gjennom høstløv og snølandskap tasset hun ut på nye eventyr. Der, i nattens mulm og mørke, vekket hun stigene som hvilte langs husveggene og fikk dem til å hjelpe seg nærmere stjernehimmelen. Mens hun lå slik, ofte på taket av svømmehallen i bygda, så hun for seg de utroligste historier.

Omslynget av stillheten og mørket følte hun seg som en del av noe større.

Noe magisk.

Braksuksess

- Altså, gode utbryterunger blir jo aldri tatt!

Tone Almhjell trekker den røde kåpen godt rundt seg utenfor Trondheim folkebibliotek.

- Etter hvert fant jeg ut at det var lettere bare å gå ut døren hjemme i stedet for å klatre ut vinduet, ler 40-åringen.

Den nyslåtte forfatteren har akkurat skrevet autografer og delt ut klemmer til en haug med skolebarn etter høytlesning og spørsmålsrunde på biblioteket. «Æ ska aldri vask mæ i ansiktet», bedyret en ung fan med stjerner i øynene mens hun holdt seg på kinnet etter klemmen. Hun er ikke den eneste som er blitt målløs i høst. Gyldendal har aldri sett maken.

Det amerikanske storforlaget Penguin smiler bredt etter å ha lansert «The Twistrose Key» i USA i oktober, en måned før den ble lansert som «Vindeltorn» her hjemme. Boka er solgt til mer enn ti land. Barn i Mexico og Brasil, USA og England, Israel og New Zealand sitter klistret til historien om elleve år gamle Lindelin og kjæledyrvennen hennes, gråsidemusa Rufus. Handlingen utspiller seg i vinterlandet Sylver, inspirert av Bakklandet og norsk natur. I denne nye verdenen får alle kjæledyr som noen gang er elsket av et menneskebarn et nytt liv. Men en fare truer Sylver. Lin, som hun kalles, er ett av få barn som ved hjelp av en magisk nøkkel får tilgang til denne verdenen. Kan hun hjelpe?

Det er sju år siden Tone Almhjell forlot byen, men været er det samme. Trondheim byr på sludd og kulde under spaserturen fra Trondheim folkebibliotek til Bakklandet. Hun er innom i et døgn i anledning bokutgivelsen, én av flere turer i en travel høst som også førte henne til lanseringsturné, til steder som Manhattan, New Jersey, Hollywood og San Diego i USA. Boka er omtalt i verdenskjente aviser som New York Times («tiltalende» og «solid») og britiske The Guardian («Fantasybøker tar deg med til en annen verden. The Twistrose Key gjør det på en briljant måte.»). Sverige er i gang med tredjeopplaget, i Norge er fjerde opplag kjørt ut til bokhandlerne og for to uker siden måtte nettforhandlerne Amazon og Waterstones bestille nye forsyninger.

Kontrasten er stor til de hevede øyenbrynene rundt henne for sju år siden, da hun bestemte seg for å si opp sin faste jobb i Adresseavisen. For mens årene gikk, følte Tone aldri at hun var på rett hylle i livet. Hun intervjuet den ene og den andre, men aller helst drømte hun om å lukke kontordøra bak seg og skrive sine egne historier.

«For å satse på ei bok om døde kjæledyr», spurte den første vantro.

«Er du sikker», advarte den andre.

«Skal du ikke få deg en ordentlig jobb», tenkte den tredje.

Bruddet

Men Tone hadde bestemt seg, og snart var jobben sagt opp, leiligheten solgt og flyttelasset på vei til Oslo. Der startet kjæresten, nå ektefellen, Peter på masterstudiet, mens hun satte seg ned med penn og notatbok.

- Jeg er nok først og fremst en einstøing i hjertet mitt, sier hun og inntar favorittplassen på Dromedar kaffebar på Bakklandet, ved det eneste vinduet du kan se kirkespiret til Nidarosdomen fra. Her satt hun i en times tid hver dag etter jobb, kikket ut på menneskene som hastet til og fra. Men etter fem år som journalist følte hun at noe manglet i livet.

- Følelsen av magi, av å være i noe stort, selv om det er i en fantasiverden… Det suget i magen som forteller deg at du er på rett sted, det var det lite av i hverdagen min. Jeg hadde ikke kjent det sånn på lang tid, så da bestemte jeg meg for å gjøre noe med det.

Og når hun kjente etter, så var hun ikke redd for å bryte opp.

- Det var en lettelse, faktisk, for det føltes riktig. Det var ikke den type historier jeg skulle skrive.

Napp i USA

I Oslo fulgte sju magre år for Tone og mannen Peter Føllestad Brown. Årene gikk, og de levde på hans inntekt mens hun skrev og skrev. Shopping, restaurantbesøk og utenlandsferier ble prioritert vekk. Etter hvert steg han i gradene som byråkrat, før han i sommer ble utnevnt til underdirektør i Olje- og energidepartementet. Og hun skrev videre, i år etter år, uten å vite om noen en gang ville utgi boka.

- Vi hadde ingen penger i mange, mange år. Men Peter har alltid sagt: Dette skal bli stort, det blir en verdenssuksess! Han har alltid trua. Det hadde ikke blitt noen bok uten ham.

I løpet av disse årene kom også barna Martine og Magnus til verden. I dag vet hun ikke om hun ville ha turt å gjøre det samme igjen.

- Men jeg måtte jo skrive ferdig, Jeg kunne ikke gi meg på kapittel 29.

Det var en barndomsvenn med et nystartet forlag som anbefalte henne å skrive på engelsk for å nå et større publikum. Tone fikk napp etter å ha diskutert fantasylitteratur på bloggen til den amerikanske suksessforfatteren Laini Taylor. Etter å ha lest to kapitler av «Vindeltorn», solgte Taylors manager henne inn hos amerikanske Penguin for tre år siden. På spørsmål om millionene nå vil renne inn, sier hun at hun ikke vet. At hun likevel har sikret seg en kiste med gull, er det liten tvil om. Kontrakten innebærer et sekssifret dollarbeløp fra Penguin for hver av de to bøkene hun har avtale om.

- Å få agentkontrakt var som å sette seg på et tog og bare være med på det som skjedde. Jeg trengte ikke tenke på businessavgjørelser eller forhandle med noen. Men nå kunne jeg endelig være med og betale husleia, ler hun.

Tone Almhjell tilbake i Trondheim. Foto: Terje Visnes, Adresseavisen

Det er kun tre måneder siden boka ble utgitt i USA og litt over en måned siden den ble lansert her hjemme. Nå lever Lin og Rufus sitt eget liv ute i verden.

- Barna kan se for seg hvor de ville bodd, tenke på hva som er deres dyrs personlighetstrekk. De kan dikte videre. Det kuleste av alt er hvis de bygger ut verdenen med sine egne historier.

Dyreelskeren Almhjell støtter Noah, organisasjonen for dyrs rettigheter, og har lyttet med et oppriktig engasjement når store og små har delt historiene om sine kjæledyr i høst. Hele livet har hun vært omgitt av firbeinte i alle former og fasonger, blant dem ni gnagere og en haug med katter. Hamsteren Majka, katten Mario, ørkenrottene Pillerill og Linus-Ida, bestemors hund Lass, for å nevne noen. Flere er også med i boka; som Claus, den feite, lille vaffelelskeren av en hamster (Pomeroy i boka), eller hennes høyt elskede hermelinkanin Josef (Sofie) – og selvsagt, den intelligente ørkenrotta Gwen, som Rufus.

Magien mellom permene

- Det var jo sånn historien begynte. Det var ikke noen tanke om at det skulle være et fiffig konsept. Det var fordi jeg var lei meg for at ørkenrotta mi Gwen døde for ni år siden, sier hun.

I dag bor katten Pims og hennes sønn Balthasar hos Tone og familien.

- Her, jeg skal vise deg et bilde av Balthasar som ikke har fått torskesnacks, sier hun og fisker frem mobilen.

En vakker, men snurt, katt ser misfornøyd i kamera. Hvor ble det av den snacksen?

Da hun som femåring leste opp sin første, selvskrevne historie i barnehagen, uteble derimot hyllesten: I «Bjørnen og elven av tårer» skrev Tone om et gammelt ektepar i skogen. Alt de ønsket seg var et barn. Kvinnen fødte det ene barnet etter det andre, men alle var de dødfødt. Til slutt forvandlet den ulykkelige faren seg til en bjørn og røsket opp trærne i skogen, mens kona gråt en elv av tårer, kastet seg i den og ble fraktet ut i havet.

Intet mindre.

Da hun fornøyd tittet opp fra boka, satt de andre barnehagebarna og gråt. De voksne var alt annet enn blide.

- Jeg husker at ordet død gikk mye igjen. Jeg forventet applaus og skryt, men skjønner at jeg fikk litt kjeft. Hvis det hadde vært i dag, hadde vi sikkert fått bekymringsmelding hjem til mitt varme, trivelige hjem fullt av bøker.

Den mørke inspirasjonen kan ha stammet fra Regine Normanns nordnorske eventyr. For hjemme hos lærerforeldrene var hyllene fylt med spennende fortellinger fra fjern og nær, og Tone kunne velge akkurat hva hun ville. Det største eventyret i sitt virkelige liv fant hun på bestemorens gård Almhjell i Sunndal hver sommer, som dukker opp som Sommerhjell i boka. Tone, søsknene Line og Eivind og en haug med søskenbarn klatret i trær, undersøkte loftet, badet i bekken, hoppet i høyet og løp opp i fjellet. De fikk en enorm frihet i det hun omtaler som sitt eventyrrike, omgitt av katter, hunder, kopplam og ei kattugle i almen. Her kunne hun ligge i gresset og se på kyrne som beitet, studere dem mens de ørtet og forsøke å tygge på samme måte.

- Bestemor hadde sånne gamle utstyrskister i huset. Jeg tenkte at det sannsynligvis var døde slektninger oppi der, som måtte være brettet i to for at de skulle få plass. Jeg tror jeg var ganske gammel før jeg forsto at det bare var ting i dem, smiler hun.

Magien fant hun for alvor som elleveåring. Mens hun lå hjemme med en av sine ørebetennelser, kom faren hjem med Tolkiens «Ringenes Herre».

- Da datt ting på plass. Da jeg leste den, ble jeg sjokkert over at noe kunne være så vidunderlig. Den verdenen føltes så ekte.

Hun dukket ned i magien og kom ikke opp igjen før hun var ferdig. Da føltes verden som forandret. Samtidig sørget hun dypt og inderlig, for det fantes ikke noe mer. Hun trålet andre bøker, lærte seg engelsk for å utvide fantasytilgangen. Men ingen kunne måle seg med «Ringenes Herre».

- Hva grep deg?

- Detaljrikdommen, som ikke har noe å si for plottet, men for om verdenen føles ekte eller ikke. Jeg leste «Narnia» da jeg var tolv år og tenkte «dette er jo ingenting». Det føltes ikke ekte. For det andre identifiserte jeg meg så sterkt med hobbitene. De var små, som meg. De ble avskrevet, som meg. Som barn var jeg veslevoksen og hadde meninger om det meste, men fikk jo ikke bestemme. Hobbitene er det ubetydelige folket som ingen bryr seg om, så er det faktisk de som blir heltene i historien.

Men det var noe mer. For henne betød boka at hun aldri sluttet å tro på at det kunne finnes magi. At en trollmann kunne komme på døren og invitere henne med på en uventet reise en dag.

- At jeg en dag kunne finne på å gjøre noe uventet selv, gjøre noe modig, få lov til å være helten i min egen historie. Det er det spesielle i fantasyromaner, at hovedpersonene får lov til å være helten i sin egen historie. Fra Karl Løvehjerte til Harry Potter: Å være små og få lov til å bety noen ting. Jeg hadde alltid den lengselen.

Ny bok

Mens debutromanen går sin seiersgang fra land til land, sitter hun på kontoret i søsteren Lines leilighet i samme bygård på Grünerløkka i Oslo og skriver på sin andre roman. Den skal etter planen utgis høsten 2015. Denne frittstående historien skal foregå i samme univers, men ikke i Sylver, og ikke med Lin og Rufus.

«Vindeltorn» er dedikert til den fire år yngre søsteren, som foruten å være inspirasjonen til bokas hovedperson også har vært med og oversatt den fra engelsk til norsk.

Akkurat som Lin i boka var Line 11 år da familien flyttet til Kristiansund. Tone var 15 og vekslet mellom rollespillmiljøet og fotballmiljøet (noe som innebar en liten fjortisromanse med klubbkameraten Ole Gunnar Solskjær). «Vindeltorn» startet da også som en julekalender til Line i 2004. 24 små eventyrkapitler skrevet ut på ark som hun limte inn i ei bok til søsteren.

Faren gikk bort for fem år siden, men adventskalenderen fikk han lest.

- Han sa: «Du må bare sørge for at hvert kapittel er en cliffhanger, Tone.» Pappa var alltid fornuften selv, men da jeg sa jeg skulle slutte i jobben, sa han faktisk ikke at jeg ikke måtte gjøre det. Jeg ble fryktelig overrasket og veldig glad over å få et godkjentstempel fra ham jeg var sikker på kom til å være aller mest skeptisk.

Faren er med i boka, som pappaen til Lin. Boka handler også om sorg og savn, om hvordan man går videre etter å ha mistet noen. Da forandrer jo alt seg.

- Det finnes noen voksende skygger av avskjed som hviler over oss mennesker. Hvordan finner man mot til å gå videre, til å tørre å forandre seg? Boka handler også om det. Det å miste faren min midt opp i det hele gjorde det lettere å risse opp streken. Det var et slags farvel med pappa.

Helten i egen historie

Helt siden hun var liten har hun vært opptatt av å drysse stjernestøv over hverdagen, stadig på jakt etter magi. Denne høsten har på sett og vis vært magisk.

- Med alt det som har skjedd, vet jeg ikke om jeg står i øyeblikket. Jeg er selvsagt kjempestolt. Det jeg er aller mest stolt over er at jeg sluttet i jobben, og at jeg skrev ferdig boka selv om folk spurte om jeg ikke skulle få meg en jobb snart igjen. Da måtte jeg være modig, jobbe hardt og holde ut. Det er min heltedåd, ikke at boka er solgt til mange land. Det styrer forlagene og andre med.

Og nå, etter langt om lenge, har drømmen blitt virkelighet. Den lille jenta som snek seg ut om natten, som fortalte skrøner og livlige historier til glede og gru for omgivelsene, som skremte vettet av venninnen med historier om døde zombiemunker med røkelseskar når de lekte på kirkegården, og som noen ganger dro det litt langt ved å ringe på hos naboene og si: «Mamma og pappa har dratt til England, kan jeg få komme inn og spise?», står nå midt oppe i sitt eget eventyr.

Prinsen har hun. Med bokdebuten har hun attpåtil vunnet bokhøsten og halve barneriket.

*

(Dette intervjuet ble først publisert i Ukeadressa 21. desember 2013.)