På klærne skal fintfolk kjennes. En dårlig hårdag, eller et antrekk som ikke sitter som det skal. Det er bare å innrømme det, jeg er ikke helt meg selv, selv om jeg selvfølgelig som voksen prøver å løfte meg over slike trivialiteter. At jeg i tillegg er totalt avhengig av en varm kopp kaffe, for å få en bra start på dagen, er ingen hemmelighet. Men nå er det hele blitt litt annerledes.

Les også: Heimdal bra, Midtbyen best

Les også: Slagord for slavedrivere

Første gang jeg møtte agronomen fra Syria var han ren i tøyet. Det er mulig skjorta var litt krøllete, men han skjemtes ikke av den grunn. Han var lykkelig for at han sammen med venner og familie hadde klart flukten over havet i en gummibåt. Han fortalte om en gutt på 14 år de hadde reddet opp fra bølgene på ferden fra Tyrkia til øya Lesvos. Da de endelig nådde stranda ble gutten som ved et mirakel gjenforent med sine foreldre. De trodde gutten hadde druknet. «Vi døpte han lucky», smiler han, og byr på dadler fra hjemlandet. I det jeg skal gå tar vennene som har samlet seg meg i hånden og sier: «God bless you». Jeg kjenner at jeg får en flau smak i munnen over deres hjertelighet. Jeg kan jo ikke hjelpe. Jeg håper jeg i all anstendighet klarte å si lykke til, men det husker jeg ikke nå.

Neste gang jeg møtte agronomen var tre dager senere. Jeg kjente igjen smilet, men denne gangen var han mer tilbakeholden. Han bad om unnskyldning fordi han lukter etter mange dager uten mulighet til å vaske seg. Klærne var skitne. Han var forlegen over å måtte vise seg i en slik forfatning. Han sa han var sulten, og at maten var dyr.

Les også: Valgets kval

Agronomen hadde fortsatt sin stolthet og verdigheten i behold. Den hadde derimot en afghansk mor mistet i sin desperasjon. Hun kom mot meg og grep meg rundt håndleddet. På armen bar hun en baby. Hun pekte på maten som lå uspist på tallerkener på forlatte bord på en kafé. Hun ville ha maten oppi posen hun bar på. Hun ville at jeg skulle hjelpe henne. Nei, tenkte jeg. Hva vil de andre gjestene tenke hvis jeg begynner å skrape mat av tallerkenene? Men kvinnen ga seg ikke. Hun insisterte. Jeg spurte da servitøren om det var greit, og han trakk på skuldrene. Jeg gikk i gang med skrapingen, men prøvde å ta unna en skviset sitronskive. Det er jo søppel tenkte jeg, men kvinnen var rask. Hun ville ha også den oppi posen. Da all maten var tatt, løp hun bort, uten å snu seg tilbake.

På kvelden satt vi på en restaurant et stykke fra de største gruppene med flyktninger. Jeg trakk pusten, og myste mot månen. Da dukker det en gutt opp ved bordet. Han tilhørte romfolket. Min første tanke var at han trenger jeg vel ikke å hjelpe. Romfolket er så 2014, nå er det flyktningene som gjelder. Jeg sa likevel ja da han bad om å få brødbiten som lå på bordet. Jeg trodde han skulle ta brødet og gå, men han glefset det i seg med en gang. Han var som en desperat hund som endelig hadde klart å kare til seg et kjøttstykke.

Les også: Dronningen av power naps

Så mye elendighet, så mange skjebner. Taxfree-shopping på vei hjem til Norge føles totalt meningsløs. Jeg tenker ofte at vi har det godt her vi bor. Aldri sultne, mat og klær. Men hvor lenge varer dette ubehaget?