Stockholm, juli 1996. Den svenske skuespilleren Sofia Helin er 24 år gammel, bor i Stockholm og har nettopp fått fri fra jobben på et pleiehjem. Det er noen spesielle dager, for hun går og venter på svar. Fra Teaterhögskolan, som hun har søkt på for andre gang. Hun setter seg på sykkelen. På toppen av Vesterbron, punktet som forener bydelene Södermalm og Marieberg i Stockholm, lar hun sykkelen suse nedover bakken, uten å bremse.
Plutselig blir alt svart.
Det neste hun husker, er at hun våkner opp i ambulansen. Ansiktet er ødelagt. Tannbein, tenner, leppen er revet opp.
Først var hun ulykkelig. Rasende.
– Jeg var 24 år gammel og hadde mistet utseendet mitt. Min ID, kan du si.
Men ulykken ble et vendepunkt.
– Jeg levde et vilt liv på den tiden, men krasjet gjorde at jeg fikk en «wake-up call»: Nå må jeg for pokker «get my shit together». Få styr på det. Bli voksen, skjønner du?
Ansiktet brukte lang tid på å heles. Men etter hvert ble hun glad for det. For da ble hennes ytre mer likt hennes indre.
For Sofia Helin hadde et hemmelig rom inne i seg. Et rom av frustrasjon og sorger. Et rom fullt av gift.
I Sagas verden
Malmö, september 2015. Den nordiske pressen er samlet på Tekniken- og Sjöfartens Museum i Malmö. Anledningen er sesongpremieren på den dansk/svenske krimserien «Broen III», hvor Sofia Helin for tredje sesong på rad spiller etterforskeren Saga Norén fra Länskrim Malmö.
Denne gangen er hun alene. Partneren fra sesong 1 og 2, Martin Rohde, som ble spilt av Kim Bodnia, er i fengsel. Saga har satt ham der.
For karakteren Saga Norén er verden svart eller hvit. Den er aldri en mellomting. Det finnes rettferdighet eller urettferdighet, godt eller vondt, riktig eller galt. Så da Saga Norén i slutten av sesong to er overbevist om at partneren hennes, Martin, har drept den mannen som drepte hans sønn, er det bare ett valg for Saga. Hun anmelder den eneste vennen hun har. En venn hun kommer til å savne enda mer når hun får en ny drapssak. Saga blir tvunget til å jobbe med en ny dansk kollega, som på ingen måte aksepterer henne for den hun er.
Hvem er Saga?
Går det som det har gått i de to foregående sesongene, vil millioner av dansker, svensker og nordmenn sitte klistret til skjermen i mange uker for å se den faglig dyktige, men også sosialt utfordrede, etterforskeren legge det kompliserte puslespillet det er å finne en morder.
Plottet er som en magnet på seerne, men det er også karakteren Saga Norén. For hvem er denne hemmelighetsfulle kvinnen? Denne handlekraftige, uhøflige etterforskeren med den mørke fortiden? Hun som hadde en søster som gikk foran et tog da hun var 14. Hun som ikke har kontakt med foreldrene sine.
Ut over selve krimdramaet er det nemlig et sentralt spørsmål som driver serien fremover. Ett som får seerne til å komme tilbake, sesong etter sesong. Hvem er Saga Norén?
Men hvem er Sofia Helin? Det skal vise seg å være et usedvanlig vanskelig spørsmål å få svar på.
Kjølig smil
Blitslys kommer fra et av lokalene til høyre for inngangen. Sofia Helin sitter i en grønn Porsche, samme modellen som den Saga Norén kjører i «Broen». Hun snur ansiktet mot en fotograf som skyter inn gjennom den åpne bildøren. Håret er satt opp, og hun har på seg svarte bukser og en hvit, lett skjorte. Sminken er pefekt lagt og dekker nesten arret Sofia Helin fikk da hun krasjet på sykkelen. Et arr som trekker et lyst og ujevnt mønster fra nesen ned til munnen, og videre nedover haken.
Hun er vakker, men hun smiler sjelden der hun sitter og snur ansiktet mot den ene linsen etter den andre. Når konturene av et smil kommer frem, er det kjølig. Nærmest uttrykksløst, og hun sier ingenting. Fotografene pusher henne, dirigerer blikket hennes i den ene eller andre retningen eller ber henne plassere bein eller hender i ulike posisjoner. Hun gjør det hun blir bedt om, men forblir taus.
Tyve minutter senere går Sofia Helin gjennom glassdørene og ut på gressplenen foran museet. Hun er flankert av en svensk pr-agent og hennes egen agent. Uten å se verken til høyre eller venstre skrår hun over plenen og går ned mot en rekke mindre trehus litt lenger borte. Der er det en ny fotoseanse, og en av fotografene sier, kanskje instinktivt:
– Du trenger ikke kikke inn i kamera hvis du ikke har lyst.
Han senker kameraet, Sofia Helin kikker opp på ham og utbryter: – Å, ja! Kunne jeg få lov til det? Bare kikke ned. Kikke vekk. Det ville være fint. Takk.
Sofias mørke
Det er sommeren 2014. Den svenske skuespilleren Sofia Helin har jobbet med en fortelling til radioprogrammet «Sommar och Vinter» til Sveriges P1 siden april, og i midten av juli får lytterne en time i selskap med henne. Som er mer enn bare alminnelig privat. Sentrale deler av Sofia Helins oppvekst blir rullet frem: Hennes storebror som dør når hun bare er ti dager gammel. Foreldrenes skilsmisse når hun er 4. Gjentatte sykehusbesøk da hun var syk i barne- og ungdomsårene. Farens alkoholmisbruk – og det faktum at ingen snakket om det. Sjokket over å gå tidlig inn i puberteten, og de depresjonene som invaderte henne fra tidlig alder. Men fremfor alt handler programmet om Sofia Helins farmor: En farmor som led av depresjoner. Som Sofia. En farmor der mistet et barn. En skjebne som også er overgått Sofia. En farmor som tilbrakte lengre perioder på sykehuset. Som Sofia. Og fremfor alt en farmor som het nøyaktig det samme som Sofia Helin.
«Fia, ble hun kalt. Som meg. Det var skremmende for et barn å overta navnet hennes», sier Sofia Helin i programmet. «For ligger hun da i genene mine? Er hun forklaringen på mørket mitt?»
Sofia Helin ser forskjeller på seg selv og farmoren. Farmoren var tungsindig og hadde problemer med å strekke seg etter lyset. Hun var taus og valgte ikke å sette ord på den smerten hun følte. Her velger Sofia Helin det motsatte: –«Jeg synes du skal tie stille,
Sofia», sier farmor til meg. Men jeg vil ikke tie lenger. Jeg vil ikke vise et perfekt bilde av meg selv til min omverden. Noen må snakke, farmor. Så jeg gjør det for oss. Jeg snakker for oss.
Likevel deler Sofia navn med sin farmor. Og hun deler et mørke.
Et mørke som vokste seg større og større som årene gikk. Et mørke av frustrasjoner og sorg, som langsomt formet seg til et vanskelig og hemmelig rom. Et rom som først ble åpnet mange, mange år senere: Da hun gikk inn i det hun kaller et guddommelig møte - et møte med publikum.
Men hun passer fortsatt på seg selv. Og rommet sitt. Noe jeg selv får merke i løpet av de første fem minuttene av intervjuet med henne.
Om farmor levde
Vi har satt oss på et par stoler ved et langt hvitt bord i andre etasje på museet.
– Jeg har hørt et program som du laget for svensk radio i fjor. Det handlet om din farmor. Jeg vil gjerne snakke med deg om henne, sier jeg.
Hun sitter bemerkelsesverdig stille. Uttrykket i øynene skifter, og hun begynner å fingre med hendene sine i fanget.
– Det programmet er en liten perle. Et verk. Mitt verk. Nesten som om jeg spilte en rolle, sier hun, og legger til:
– Det er svært, svært privat.
Hendene plukker fortsatt på hverandre.
Sofia Helin skjeler med øynene. Trekker dem sammen, som om de har begynt å gjøre vondt. Plutselig reiser hun seg opp og går bort til døren bak meg og virrer litt med hodet.
– Hvor er den, spør hun seg selv og finner det hun leter etter. Det lyder et klikk.
Det bli mørkt i lokalet. Sofia Helin har slukket lyset.
– Ah, så utrolig deilig, synes du ikke, spør hun.
– Det lyset var forferdelig insisterende.
Hun setter seg ned igjen og ser på meg. Tar sats og skal til å si noe et par ganger, men stopper. Hun ser tankefull ut.
– Det var en gang en journalist som spurte meg om jeg var sint på min farmor.
– Ja?
– Det er jeg ikke.
– Hva er du da?
Sofia blir taus, trekker øyenbrynene sammen, som om det skal hjelpe henne å finne de riktige ordene. Ord som er ærlige, men likevel innenfor hva hun ønsker å dele.
– Hvis jeg møtte henne i dag, ville jeg stryke henne over pannen. Bare stryke henne over pannen.
Oppmerksomhet usunt
Den første av de to dagene som er avsatt til pressen er i ferd med å renne ut. En fotograf har fått lov til å ta et par ekstra bilder i en liten kinosal. Etter en håndfull bilder, begynner lerretet bak Sofia å leve. Et klipp fra «Broen III» er satt i gang, Sofia snur seg, reiser seg opp med et rykk og sier.
– Nei, nei, nei – det klarer jeg ikke.
Deretter styrter hun ut av kinosalen.
Fotografen prøver å følge etter, men blir stoppet av den svenske pr-agenten.
– Ikke ta det personlig. Sofia liker ikke å se seg selv, sier han.
Instruktør på «Broen III», Rumle Hammerich, bekrefter dagen etter at det ikke akkurat er en yndlingsbeskjeftigelse for Sofia Helin å se seg selv. Det kommer blant annet til uttrykk i ettersynken. Den delen av prosessen der man justerer og forbedrer lydkvaliteten i scener.
– Hun kan nesten ikke se serien uten å bli dårlig. Men det er også fordi hun går med på fiksjonen. Hun forsvinner inn i den.
Fullt så følsom opplever imidlertid ikke Sofia seg selv. I en oppfølgende e-post til Sofia Helin et par dager etter vårt møte i Malmö, spør jeg om episoden i kinosalen og hva hun synes om å se seg selv på film og tv. Svaret er kort:
– Jeg er vant til det. Og ikke mer enn det.
Likevel er det utmattende å skulle forholde seg til seg selv. Både når hun skal se seg selv spille, og når hun forholder seg til journalister og fotografer. Det er en del av spillereglene som offentlig person, og ikke minst som skuespiller, at man stiller opp til intervjuer. Men det betyr ikke nødvendigvis at man liker det.
– For meg tar det et par dager å finne tilbake til meg selv igjen etterpå, forteller Sofia. Hun synes oppmerksomhet er usunt.
– Det tar tid å få igjen den rette balansen.
Helst vil hun snakke om alle andre enn seg selv. De pausene som kommer i intervjuet, utnytter Sofia til å snakke om hvor grusom hun synes den pågående flyktningkrisen er.
– Jeg synes langt flere land enn Tyskland og Sverige bør åpne opp for mennesker i nød. Nasjonalisme er en sykdom. Til de som sier de vil hjelpe flyktninger, sier jeg: Dra til Syria og hjelp! Det er meningsfullt å snakke om flyktningsituasjonen. Det og mitt forhold til faget mitt.
Undrende nerd
Sofia og Saga. Saga og Sofia. I fire år har Sofia Helin levd i kompani med Saga Norén. Det er på alle måter den karakteren som har tatt mest plass i Sofias liv. I til sammen 27 måneder og over 200 opptaksdager har hun tatt på seg de ikoniske skinnbuksene, det brede beltet, grønngrålig bluse og skinnjakke.
Det er en voldsom transformasjon når Sofia blir til Saga, og Saga blir til Sofia. For hun skifter stort sett ham. Ham, fordi Sofia Helin hadde problemer med å like Saga: «Hvorfor er hun så følelseskald,» spurte hun seg selv, igjen og igjen. Hun brukte måneder på å finne inn til henne.
Ham, fordi det på mange måter var snakk om en total forvandling.
Saga er logisk. Rasjonell. Hvis Saga har en dårlig dag, vil hun si til seg selv: «Ja ja, men da blir den vel bedre i morgen.» Eller hvis en kollega fortalte Saga at hun ikke var på topp og spurte Saga hva hun skulle gjøre, ville Saga si: «Men det er vel bare å jobbe, så går det bedre, og så snu seg og gå sin vei.»
– Slik er ikke jeg. Jeg er langt mer emosjonell. Jeg er det man kanskje kan beskrive som uuttømmelig interessert og nysgjerrig på andre mennesker. På deres følelsesliv.
Jeg leser faglitteratur om menneskelig psykologi, jeg hører på radioprogram om forskjellige mennesker, jeg må bare prøve å forstå andre. Hvem er de? Hva interesserer de seg for? Hvordan tenker de? Hvorfor gjør de som de gjør? Jeg er helt nerdete på det, faktisk.
Forstår andre
Thure Lindhardt, dansk skuespiller som er Sagas nye makker i «Broen III» i rollen som Henrik Sabroe, understreker også hvor stor forvandling det er snakk om når Sofia blir til Saga. Like lite som Saga forstår seg på andre mennesker, like dyktig er Sofia til det.
– Det verste i hele verden er å være endags skuespiller. Du kommer inn på et sett der alle kjenner hverandre og kjenner sine karakterer til bunns. Du er utsatt. Her er Sofia så fin. Jeg vet ikke om hun gjør det bevisst eller om hun bare er sånn. Jeg tror hun bare er sånn. Hver morgen blir vi hentet av en buss på våre respektive hoteller. Da har vi kanskje tyve minutter i bussen der vi kan snakke sammen. De minuttene bruker hun på å sette seg ned med de nye folkene. Jeg har sett det skje: Alle går ut av den bussen og er trygge, for de føler seg sett, forteller Thure Lindhardt.
Skyheten en styrke
Rumle Hammerich opplever det som en ganske spesiell egenskap. En egenskap hun bruker i sitt virke som skuespiller.
– Sofia jobber veldig emosjonelt. Hun kan finne inn til en bløthet i Saga. Inne bak panseret Saga har, insisterer Sofia på at det finnes en sårbarhet. Men det er klart at sårbarheten kommer fra henne selv. Hun er et menneske som fornemmer ting. Registrerer dårlige vibrasjoner. Det er som om hun har forbindelse til noe som ikke er jordnært. Noe som fordamper lett. Hun er … sfærisk. Hun har virkelig kontakt med de mer indre toner i mennesker, og det bruker hun til åkomme inn i sine roller, forklarer Rumle Hammerich.
Han forteller at Sofia Helin har sin egen trailer foran settet. En trailer som kun er til henne og der hun befinner seg store deler av tiden.
– Da kan vi gå ut og snakke med henne. I pausene. Noen dager kan vi merke at hun er trygg. Da kommer hun inn til oss og spiser lunsj og sånn. Andre dager skjermer hun seg. Hun er ... sky. Men jeg ser den skyheten kun som en styrke.
Hvordan?
– Fordi hun flytter sin sårbarhet inn i de karakterene hun skaper. Som nå med Saga. Det er en kjempereise, som krever mye av henne. Hun ofrer seg selv, og av de samme årsakene passer hun godt på seg selv som menneske.
Det forgiftede rommet
«Jeg vet at familiehemmeligheter er skadelige. At far drakk, visste alle. Jeg levde med det. Jeg levde med skammen. Men jeg lukket det inne i et rom i meg selv. Jeg puttet all usikkerhet og all min skam dit. Jeg delte det ikke med noen. Det var mørkt der inne. Det var hardt og stille. Der var fordømmende stemmer om meg selv og omverdenen. Det var ren gift der inne,» sier Sofia Helin i radioprogrammet.
Det tok årevis for Sofia Helin å bestemme seg for å bli skuespiller. Da hun veltet på sykkel, endret det henne. Hun ble målrettet. Hun gikk etter det som gjorde henne glad, nemlig å komme inn på skuespillerskolen.
Hun kom inn. Og plutselig skjedde det noe med det hemmelige, forgiftede rommet.
– Jeg hadde aldri delt rommet mitt med noen. Men da jeg begynte å spille skuespill, åpnet det seg.
Det var helt, helt fantastisk og utrolig befriende. Nesten guddommelig, sier Sofia Helin, som nå har fått en letthet i stemmen.
– Det rommet jeg skaper med publikum, gjør meg så lykkelig. Den forbindelsen, den kommunikasjonen vi har, er større enn oss selv. Så merker vi det rommet vi alle sammen har inne i oss, og vi merker at vi har det til felles.
– Dét er forløsende for meg.