Hadde jeg lest alt som skrives om meg selv, hadde jeg gått inn i en dyp depresjon.
– Leser du aldri hva folk mener om deg?
– Nei, i alle fall ikke kommentarfelt. Netttroll har jeg avskrevet for lenge siden.
Jan Egeland folder hendene over møtebordet på sjefskontoret til Flyktninghjelpen.
Det er nok å be for.
En ting er jobben med å hjelpe 60 millioner mennesker på flukt. Noe annet er at han i den pågående flyktningdebatten her hjemme blir kalt ting som asylaktivist, en sviker og en forræder som vil ødelegge fedrelandet.
– Jeg tar når som helst en reell diskusjon om flyktningproblematikken. Men vulgariteter har jeg faktisk ikke tid til.
Naiv supermann?
På forhånd har hans medarbeidere kommet med en vennlig advarsel: Jan Egeland vil snakke mest mulig om sak, minst mulig om seg selv. Si navnet på et hvilket som helst land i verden, og Flyktninghjelpens øverste sjef kan holde det gående. Si navnet på hvilket som helst av hans familiemedlemmer, og han vil helst bare gå.
– Portrettintervjuer er hakket bedre enn rotfylling, sier han, riktignok med et smil.
– Du stiller likevel opp?
– Jeg kan gå lei av intervjuer, men ikke av jobben min. Å snakke i media er en del av oppdraget. Vi er flyktningenes øyne og ører på bakken og har et ansvar for å fortelle det vi ser og hører. Ikke minst må vi bruke internasjonale kanaler. Tidligere i dag ble jeg intervjuet av Newsweek og Al-Jazeera.
Generalsekretæren i Flyktninghjelpen er igjen et navn for de internasjonale mediene. 22. september kom nyheten at Jan Egeland er utpekt av FNs generalsekretær Ban Ki-moon til å lede en av fire arbeidsgrupper, i et forsøk på å blåse liv i en fredsprosess for Syria.
– Det er ikke så mye jeg kan si om det oppdraget, sier han og lukker øynene.
– Hva kan du si?
– At jeg skal lede gruppen for beskyttelse av syriske sivile, og at det skal støtte arbeidet til FNs spesialutsending for Syria, Staffan de Mistura. Jeg kom hjem fra Genève i natt, der vi har hatt flere møter om situasjonen.
– Må du være naiv eller supermann for å takke ja til oppdrag om å skape fred i Syria?
– Jeg er ingen av delene og vet at sjansene for å lykkes er små. Som Mistura sa på telefonen da han ringte: «This is mission impossible.» Mange tenker at krigen i Syria er bad guys som dreper andre bad guys, men det feil analyse. Millioner av gode mennesker fordrives, blør og dør fordi krigen har fått fritt spillerom. Om det bare var en tusendels sjanse for å lykkes, så ville jeg fortsatt sagt ja til oppdraget.
– Har ikke du nok å gjøre med 60 millioner mennesker på flukt?
– Det kan du si. Men jeg har sett så mye lidelse i Syria at det er en moralsk forpliktelse å gjøre det jeg kan for å forhindre nye lidelser. Før eller siden vil vi lykkes.
Smålig debatt
For anledningen har Jan Egeland tatt på seg en av Flyktninghjelpens svarte fleecejakker utenpå den blåstripete skjorten. Foran ham ligger 170 sider med dyster lesing: «Flyktningregnskapet 2015. Alt om mennesker på flukt verden over.»
– 99,9 prosent av min jobb handler om å hjelpe flyktninger i nærområdene. Men nesten alle debatter jeg deltar i her hjemme dreier seg om hvor mange flyktninger som skal komme hit.
– Du synes det er en smålig debatt?
– La meg si det sånn: I midten av september var det kommet fem tusen syriske flyktninger til Norge. Vi kan vi vel være enige om at det ikke er et stort antall?
– Det er mange flere på vei?
– Europa består av 40 land og har over en halv milliard innbyggere. Så langt er det kommet en halv million syrere til Europa – en tidels prosent av vår befolkning. Det klarer vi.
– Mange frykter at flyktningstrømmen betyr slutten på vårt velferdssamfunn?
– Det er helt absurd å si. Libanon og Jordan har nå en andel flyktninger på rundt 30 prosent, det er for mange. Sverige har også tatt imot forholdsvis mange.
– Til og med du synes Sverige har tatt imot for mange?
– Ja, og det sa jeg på svensk radio her om dagen. Nå handler det om at vi må finne en rettferdig fordelingsnøkkel. Når noen land tar imot 20 ganger mer enn andre, må vi ha en annen ansvarsfordeling. Noen kaller det en byrde, jeg ser det ikke sånn.
Egeland reiser seg, peker på en plakat som henger bak skrivebordsstolen hans med bilde av Albert Einstein og teksten:
«A bundle of belongings isn't the only thing a refugee brings to his new country. Einstein was a refugee.»
Humanitær stormakt
– Barnebarnet til en flyktning kan bli vår beste hjernekirurg eller en strålende politiker, sier Egeland.
Han har det med å slenge på et spørsmål etter egne svar:
– Hvorfor tror du Tyskland tar imot så mange, spør han.
– Dårlig samvittighet etter andre verdenskrig?
– Nei, fordi de i tillegg til å følge flyktningkonvensjonen også har regnet på det. Uten innvandring går innbyggertallet i Tyskland radikalt ned, og eldreomsorgen svekkes. De landene som har den beste flyktningpolitikken er de mest liberale og vellykkede landene i Europa. Det er bevist at samfunnsansvarlige selskap gjør det best på børsen. Sånn er det også gjerne med nasjoner. Tyskland har kanskje hatt den mest vellykkede økonomien i Europa de siste 25 årene. Sverige er ikke langt etter. Dette er åpne og humane land.
– Det innvandrerfiendtlige partiet Sverigedemokraterna er ifølge meningsmålinger nå Sveriges største parti?
– Ja, som sagt mener jeg Sverige har tatt imot for mange i forhold til resten av Europa.
– Norge skal ta imot 8000 syriske flyktninger i løpet av tre år. Hvor mange mener du vi burde ta imot?
– Mange tror at vi har argumentert for hundre tusen flyktninger, men vi ba altså om 10 000 over tre år. Vårt aller viktigste krav er at regjeringen øker bevilgningene for å hjelpe Syria-flyktningene i nærområdene til tre milliarder kroner. Det er ingenting for et rikt land som anser seg som en humanitær stormakt. Alle land må tredoble innsatsen sin om dette skal gå bra.
Det gode mennesket
En spasertur unna Flyktninghjelpens kontor i Oslo ligger Politiets utlendingsenhet på Tøyen. Det meldes om nok en kaotisk natt, om barn som må sove ute i nettene som begynner å bli både lengre og kaldere.
– Kan du skjønne skepsisen mange har til økt innvandring?
– Ja, det er ikke uetisk å ha motforestillinger til flyktningstrømmen.
– Mange er redde?
– Ja, og det tror jeg skyldes en del uvitenhet. Jeg er veldig kritisk til det enorme fokuset på at islamsk terror er en stor trussel i Norge.
Nå lukker Egeland øynene igjen. Det kan se ut som om han dupper av, men han gjør alltid dette når han har lengre resonnement. Store deler av Egelands arbeidsdag foregår derfor med lukkede øyne.
– Jeg har, bank i bordet, aldri sett en stor islamistisk terrorhandling i Norge. Men en blond terrorist, som bodde to kilometer unna meg på Oslo vest, drepte mange norske ungdommer og raserte regjeringskvartalet. Hva er vi så redde for? I den perioden vi har hatt innvandring, er landet vårt blitt rikere og mer likestilt.
Han banker med en pekefinger for å understreke hver eneste av stavelsene:
– Selv-sagt-skal-vi-ta-i-mot-folk-på-flukt. Så enkelt er det.
Flyktninghjelpens hovedkontor har utsikt mot operahuset. Sjefen sitter i et glassbur, med rekker av medarbeidere i et åpent landskap like utenfor. Mest ligner det på en redaksjon, med nyhetssendinger rullende over storskjermer og mobiler som stadig ringer.
På veggen bak kontorstolen henger bilder av Jan Egeland som håndhilser på George Bush. Like ved et møte med Yasir Arafat. Om han ville, kunne dette blitt en fyldig wall of fame. Etter 40 år i fred- & forsoningsbransjen har han hilst på presidenter og andre prominenser, fra Nelson Mandela til George Clooney.
I 2006 kåret Time Magazine den daværende visegeneralsekretæren i FN til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personen: «Du vil sikkert høre stemmen hans når vår samvittighet trenger en oppstrammer», het det i begrunnelsen.
Egeland fikk overskrifter som «Det hvite håpet», «Idealisten», «Det gode mennesket». Hyllesten fikk sitt smått absurde klimaks da Ylvis lagde musikkvideoen med strofer som: «When there's war and all is hell, send in Jan Egeland. He's the United Nations superhero man.»
– Hvor godt menneske er du egentlig?
– Jeg ser på meg selv som nokså gjennomsnittlig på godhetsskalaen. Faktisk.
– Det er litt av noen merkelapper du har fått på deg rundt i verden?
– Ja, altså …
For første gang strever Egeland med å stokke ordene i riktig rekkefølge.
– Men hør ... jeg … altså … det er sånn … Jeg er såpass realistisk og ydmyk at jeg vet at det skyldes et hav av tilfeldigheter at noen blir kjent for sitt arbeid. At jeg kom på listen til Time Magazine, skyldtes at de hadde lest et portrettintervju med meg i New York Times.
Monopol på god moral
Egeland har aldri søkt en jobb, men har hatt flere prestisjefylte stillinger før Flyktninghjelpen fikk tak i ham for to år siden: statssekretær i Utenriksdepartementet, spesialutsending for FNs generalsekretær til Colombia, generalsekretær i Norges Røde Kors, FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp, leder for Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), direktør i Human Rights Watch Europe.
– Blir du utenriksminister neste gang Arbeiderpartiet kommer i regjering?
– Jeg er aldri noe annet sted enn der jeg er, akkurat her og nå. Det eneste jeg vet er at jeg interesserer meg veldig lite for å flytte papirer eller penger. I hele mitt liv er det kampen for de gode sakene som har vært mest meningsfullt å bruke tiden på.
– Dine argeste kritikere mener du har tatt monopol på god moral?
– Jeg har aldri tatt monopol på god moral, men slutter aldri med å si hva jeg mener er riktig.
– Hva er dine laster?
– Jeg liker å se på god krim.
– Er det en last?
– Og så liker jeg å spise junkfood.
– Er det alt?
– Ellers er jeg nok som folk flest.
Ligger tynt an
Lysten til å oppleve verden utenfor Stavanger har alltid vært der. Begge bestefedrene var krigsseilere. Faren, Kjølv Egeland, var en aktiv bypolitiker i Stavanger, rektor ved Stavanger katedralskole, og ble i 1976 kirke- og undervisningsminister i regjeringen til Odvar Nordli.
– Jeg vokste opp i et trygt og godt middelklassehjem. Mor var hjemmeværende, far jobbet mye. Men vi ble stadig minnet om at freden i Stavanger, og det at vi hadde mat på bordet, ikke var en selvfølge.
17 år gammel stiftet Jan Egeland et lokallag for Amnesty hjemme i Stavanger. 19 år gammel reiste han alene til Colombia, underviste og levde med indianerne i jungelen og i et katolsk hjelpeprosjekt.
Da de tre barna i familien hadde flyttet ut, begynte moren Margot på universitetet og ble senere lærer for fremmedspråklige.
– Mor nærmer seg 94 år og er mer åndsklar enn meg. Hun har et varmt hjerte og meget sterke oppfatninger om hva som bør gjøres med all urett i verden.
Jan Egeland flytter på arkene med notater, det er så mye mer han skulle ha snakket om. Om Jemen, som står på randen av den neste store humanitære katastrofen. Om Afghanistan og Sudan. Men også om hvor godt det går med så mange land, og hvor viktig det er at denne velstanden deles på.
– Siden jeg var barn, har vår kjøpekraft steget med 500 prosent. Men om du går fra å være rik til astronomisk rik, betyr det ikke at du går fra å være lykkelig til overlykkelig. Jeg er overbevist om at jeg ikke er fem ganger lykkeligere enn mine foreldre. Det er nok nå. Vi som er rike må heller løfte opp flere.
– Skal vi ha dårlig samvittighet for å ha god råd?
– Nei, men vi skal være glade og takknemlige. Og absolutt ikke ta det som en selvfølge.
– Når er du på ditt lykkeligste?
– I alle fall ikke når jeg bruker penger. Det er helt vanlige ting, som å være med familien på julaften. Å gå i fjellet, være på hytta ved Jotunheimen, hogge ved.
De to døtrene er flyttet ut. Nå er det bare ham, hunden og kona, den tidligere bistandsministeren Anne Kristin Sydnes, som bor igjen i huset på Oslo vest. Om han skal tillate seg å ha noen hverdagslige bekymringer, handler det ofte om ved. Eller rettere sagt mangelen på ved.
– Det kan gjøre vondt å se i kalenderen at jeg de neste åtte helgene er opptatt. Når skal jeg komme meg på hytta og hogge ved? Det er en nordmanns ære å hogge nok ved til å holde familien varm i hus og hytte. Jeg ligger tynt an før denne vinteren.
Raushetsrusen over?
Det er nå gått drøye seks uker siden bildene av tre år gamle Aylan som ble skylt i land på en strand i Tyrkia ble publisert. 45 dager er en evighet i nyhetsbildet. Innsamlingsaksjonene til TV 2 og NRK er historie. Så hva nå? Er raushetsrusen over? Er vi gått lei? Trenger vi en pause før vi engasjerer oss i neste katastrofe?
– Jeg fryktet, mer enn jeg frykter, at dette engasjementet tar slutt. Det er noe fantastisk positivt på gang, dette går ikke over. Se bare på fotballklubben Vard Haugesund, sier Egeland.
Klubben har fått flere priser for at de i mange år har jobbet for å integrere barn med bakgrunn som innvandrere, flyktninger og asylsøkere. Det prisbelønte prosjektet gir tilbud til hele familien, med et ønske om å «trekke våre nye landsmenn inn i et aktivt klubbmiljø med de rettigheter og plikter dette medfører».
– Idretten er kanskje en av de beste arenaene for integrering.
Jan Egeland strekker seg i full lengde, det er nesten så han dulter borti Sudan på kartet bak seg.
– Vard Haugesund har skjønt at flyktninger er en berikelse for vårt samfunn. Det er det heldigvis flere og flere som skjønner. Vi har faktisk ikke noe valg.