«Far» til 8000

Bilder av svulmende eggceller i ulike stadier pryder veggene i den nye fertilitetsklinikken på Brattøra. En håndskrevet protokoll er allerede full av blussende røde hjerter. Det gror godt i laboratorieskålene rundt Norges mest feirede fertilitetsbiolog. Oppimot 8000 babyer har han vært med på å lage. Og flere er på vei. Professor Arne Sunde fortsetter nesten som før, selv om han nå kan kalle seg pensjonist.

24. september takket prøverørspioneren for seg etter 35 fruktbare år ved St. Olavs Hospital. Samarbeidet opphører ikke, men bindeleddet blir trolig Spiren, den vesle private klinikken ytterst mot Trondheimsfjorden. Her skal Sunde, ifølge egen beskrivelse, rusle rundt som en sjuende far i huset, som rådgiver og inspirator, ikke eier.

– Og millionene ruller inn?

– Her blir jeg betalt for jobben jeg gjør, ikke mer, svarer Sunde, uten snev av irritasjon. Spørsmålet overrasker neppe. Han kjenner flere som har tjent formuer på å behandle barnløse i privat regi. Markedet er enormt, og alt fra svære multinasjonale selskap til useriøse svindlere er ute etter pengene til fortvilte par som ikke greier å lage barn på vanlig måte.

Se opp for kjeltringer

Sunde sukker og myser granskende ut over en blank blå fjord. Han vet ikke hva han kan gjøre for å advare parene som reiser verden rundt i jakten på «spesialistene» som kan oppfylle akkurat deres ønsker.

– Å orientere seg i dette uoversiktlige markedet uten hjelp av fagfolk, er umulig. Kjeltringene presenterer tilbudene sine med samme overbevisende tyngde, med samme glossy brosjyrer og nettsider, som alle andre. Opplysninger om egen suksess kan så godt som aldri dokumenteres, fastslår professoren.

Dagens fertilitetsmarked handler om mye mer enn å starte et svangerskap. Det snakkes om sæd- og eggdonasjon, om surrogati og designbabyer. De siste lages på bestilling fra foreldre som gjerne ber om intelligente, lyshårete, høye, slanke sønner, uten sykdomsbringende gener av noe slag.

Å bli behandlet med donorsæd er nokså vanlig i Norge, men eggdonasjon og surrogati er forbudt. Sunde er ingen prinsipiell motstander av noen av delene.

– Men jeg ser helst at eggdonasjon og surrogati er noe som ordnes mellom familiemedlemmer eller nære bekjente. Mellom mødre og døtre, søstre eller venninner i helt spesielle situasjoner. Når slike tjenester legges ut for kjøp og salg, er faren for grov utnyttelse overhengende.

Moralisme hjelper lite

Fra sitt betydelige internasjonale kontaktnett er Sunde godt orientert om at enkelte regimer med store fattige folkegrupper har planer om å bygge ut fertilitetstilbudet til rike babyshoppere fra hele kloden. At en slik business vil være ytterst innbringende, er ingen i tvil om. At fattige kvinner, av ren nød, tvinges til å selge eggceller eller «rugeplass» i egen livmorvagina for småpenger, for at andre skal tjene seg søkkrike, nevnes sjeldnere.

– Det hjelper lite at vi i Norge hever våre etiske og moralske pekefingre mot en slik praksis. Norske kvinner og menn drar uansett dit de får ønskene sine innfridd, sier Sunde.

Han minner også om at helsevesenet her i landet må ta omkostningene om norske kvinner blir gravide med tvillinger eller trillinger etter behandling i utlandet. Slike svangerskap og fødsler kan være svært kritiske for både mødre og barn. Ressurskrevende intensivbehandling over lengre perioder er ofte også nødvendig. Med dette i bakhodet mener Sunde vi har gode grunner for å tillate eggdonasjon i Norge, kanskje også surrogati, men innenfor bestemte rammer.

Surrogati og eggdonasjon var fremmedord da en ung sivilingeniør i biokjemi og biofysikk ble håndplukket til det nye prøverørsprosjektet ved Regionsykehuset i Trondheim tidlig på 1980-tallet. Sensasjonen Louise Brown, verdens første prøverørsbaby, var født i England i 1978, og kappløpet startet. Hvem ville lykkes neste gang? Gynekologer, biokjemikere og genetikere ved norske sykehus kastet seg inn i kappløpet.

Arne Sunde husker ennå telefonoppringningen som forandret alle framtidsplaner. Professor Kåre Molne ville ha ham med i prøverørsteamet. Han trengte en «hormon-mann». Og Sunde, som forsket på prostatakreft, var vel vant til hormoner, riktignok av et annet slag enn dem Molne etterlyste.

Mirakelbabyen

– Neste dag møtte jeg mine nye kolleger og ble straks overbevist. Dette ville jeg være med på.

Den første pionerfasen var alt annet enn glamorøs. Penger fantes nesten ikke. De entusiastiske forskerne annekterte et tidligere kleslager ved gamle Røde Kors. De dro til byen og kjøpte billigste sort maling og malte selv. Det nye laboratoriet ble rosa og møblert med kassert utstyr fra andre sykehusavdelinger. Mikroskop hadde de ikke, men på sene kvelder og netter fikk de låne mikroskop fra en annen avdeling. Et ultralydapparat måtte også lånes.

Å delta på kongresser med utenlandske kolleger ble prioritert, og teamet fra Trondheim ble flinke til å elge seg innpå kapasiteter som hadde noe å lære bort. Innsatsen var ikke forgjeves.

For nokså nøyaktig 32 år siden skjedde mirakelet som førte til at professor Kåre Molne ba om ordet under Regionsykehusets styremøte 19. desember 1983. Sykehusets første prøverørsbarn var på vei.

En kvinne fra Trøndelag var gravid i åttende uke. Men opplysningen kunne ikke offentliggjøres. Den gravide måtte unngå alt av unødig stress.

Arbeider-Avisas redaktør, som satt i sykehusets styre, ignorerte glatt den siste delen av Molnes oppfordring. Under en pause midt i møtet ble han observert ute på gangen, pratende i telefon. Den som så og hørte tenkte sitt og tipset Adresseavisens mangeårige helsemedarbeider, som omgåendes varslet egen kveldsdesk. Da viste klokka 22.15, og minuttene fram mot deadline var dyrebare. Men sensasjonsnyheten kom med i neste dags avis, behørig presentert med store typer aller øverst på første side.

Arne Sunde ler når han blir minnet om den hektiske aviskvelden.

– Jeg skjønte at nyheten ville «sprekke» straks Molne bestemte seg for å orientere sykehusstyret. Men enda verre var det da veslejenta ble forløst med keisersnitt sju måneder senere. Da fikk pressen tipsene sine direkte fra operasjonsstua. En telefonkø av journalister ventet oss utenfor dørene.

Kristenkonservativ kritikk

– Hvorfor lyktes akkurat dere i å lage Norges første prøverørsbarn?

– Det var nok en blanding av flaks og fornuftige avgjørelser. Kåre Molne var en storartet leder. Han sørget for at vi fikk ro til å drive med vårt og tok alltid støyten når vi ble utsatt for kritikk. Ellers la han seg lite borti våre saker.

– Hva slags kritikk fikk dere?

– Kritikken kom mest fra kristenkonservativt hold. Fra psykiater Hans Olav Tungesvik blant annet. Han sendte en faks til den første prøverørsmammaen for å fortelle at hun hadde vært med på å lage et uetisk barn. Senere beklaget han alt sammen. Barnet var slett ikke uetisk, bare metodene.

Sunde ler igjen og byr på mer kaffe mens et måsepar seiler på rolige vinger forbi vinduene.

Om kritikken føltes upassende, førte nyvinningene uansett til at en rekke spørsmål av moralsk, etisk, religiøs og politisk art måtte avklares: Når starter et menneskeliv? Fra hvilket tidspunkt har et foster krav på beskyttelse? Når får et foster sjel? Er barnløshet en sykdom? Og hvem skal betale regningen for behandlingen av barnløse?

Sunde fingrer med kaffekoppen. Dette er spørsmål som filosofer, politikere og teologer fra ulike religioner fremdeles plundrer mye med. Professoren fra Trondheim sitter i dag i et spesialistutvalg i WHO som skal lage en internasjonal ordbok som klart definerer begreper rundt livets start. Enkelt er det ikke.

– En jesuittprest forklarte meg at sjelen tar bolig i fosteret når celleutviklingen har kommet så langt at embryoet ikke kan dele seg i to og bli til tvillinger. For tvillinger får jo hver sin sjel, ikke én på deling.

– Hva tenker du om slike teorier?

– Tro betyr mye for mange. Jeg er ofte i India og ser hvor viktig religiøse seremonier er for mine hinduistiske kolleger. Men jeg tror ikke på noe ekstra liv, verken før fødselen eller etter døden.

Lært mye av transkjønnede

I voksen alder har Sunde blitt kjent med flere transkjønnende personer, og han synes de har lært ham mye.

– Som biolog har jeg jobbet mye med kjønn og hvordan kjønn dannes både fysisk og psykisk. I Norge har vi strenge skranker rundt begreper som kjønn og legning. Du er enten mann eller kvinne, hetero eller homo. Noen er ingen av delene. De flyter litt imellom. Vi bør være åpen for at mennesker er født forskjellige og godta dem som de er, sier han.

Hjemme på privaten har Arne Sunde selv blitt far til fire, fra to kull. Og bestefar til to. Reproduksjonsmetodene er fremdeles av den gammeldagse sorten i Sunde-familien.

– Da jeg startet på kull nummer to, nærmet jeg meg 50 og visste godt at sjansene for å lykkes var betydelig redusert. Men alt gikk bra, jeg var 52 da minstemann ble født.

Arne Sunde vokste opp ved Kyvannet på Byåsen og lærte tidlig å svømme. I flere år trente han med elitesvømmerne i TS&LK og kom med på stafettlaget som tok NM-sølv i 1966.

– Jeg innså tidlig at jeg ikke er en vinnertype, ingen stor individualist som tåler alt av smerte for å komme først i mål. Jeg presterer nok best i en gruppe.

Soppekspertene

– Moren din er visst mest fornøyd med at du vet mye om sopp?

– Jeg tuslet ofte i fotefarene hennes og lærte masse. Å være sønn av en soppsakkyndig har sine fordeler. Nå er det min yngste som tusler sammen med meg. Vi har funnet noen rariteter som fagfolkene ved Vitenskapsmuseet interesserer seg for.

For få år siden fikk Arne og søsknene «utbetalt» hvert sitt forskudd på morsarven. Arnes forskudd var et hemmelig soppsted. I slutten av mai hvert år kan firebarnsfaren høste fra en fast forekomst av vårfagerhatt. En lite påaktet art i Norge, men populær i England. Derfra har han også fått oppskrifter som hele familien nyter.

Arne Sunde liker å lage mat. Spesialitetene er retter fra Asia, alt fra indre Middelhav til Japan. I starten følger han oppskriftene nøye for å snuse seg fram til de viktigste smaksopplevelsene i hver rett. Etterpå slipper han seg mer løs.

På reisene sine i Østen har han også spist mye rart. En gang ville japanske kolleger teste ut grensene for professorens matinteresse, og en skål levende mark ble plassert foran gjesten fra Norge.

– Ja, ja, alt går med soyasaus, tenkte jeg og gaflet i meg den kravlende massen til tilskuernes begeistring.

Senere har han forstått at testen må ha fungert som en viktig «icebreaker». Uansett hvor han møter japanere, opplever han at de tar seg en livlig liten pratepause på eget språk før de ler og peker på ham. At det er markmåltidet som omtales, er han overbevist om.

Formidlingstalentet

Ellers i fagmiljøene er det Arne Sundes fremragende evner som formidler som oftest fremheves. Det sies at forelesningssalene fylles til trengsel hver gang han står på podiet. Særlig i utlandet.

– Hva er hemmeligheten?

– Å være trygg på stoffet som skal formidles er helt avgjørende. Trygghet handler også om å være seg selv. I Norge bruker jeg derfor alltid dialekten min. Rådet fikk vi fra den første sjefen min på sykehuset, professor Kristen B. Eik Næs. Han drillet oss grundig før vi debuterte som foredragsholdere. Innslag av humor satte han også pris på.

– Hva slags humor?

– Tja ... Faget mitt er forplantning, et område som har fullt opp av folkelige uttrykk. Innimellom bruker jeg ord som pikk og bailla i stedet for penis og testikler. Studentene sovner ikke så ofte på mine forelesninger.

Sunde smiler. Forklaringen på suksessen handler trolig også om at han jobber med et fag som angår alle. De aller fleste kjenner noen som strever med å få barn. Og problemet ser ut til å øke, særlig i vår del av verden.

– Mange utsetter svangerskap og barnefødsler altfor lenge. Jeg minner alltid studentene om at det er bedre å ha to, tre snørrete småunger når karriere-rotteræset starter enn å risikere at karrierejaget hindrer dem i å bli foreldre.

Fertilitetsbiologen bekymrer seg over befolkningsutviklingen i Europa. Gjennomsnittsalderen til førstegangsfødende kvinner har økt i de fleste europeiske landene. Folketallet er også i ferd med å gå tilbake i mange stater.

– Greier vi ikke å opprettholde folketallet, greier vi heller ikke å videreføre velferdsstaten. Jeg tror at Angela Merkel vet veldig godt hva hun gjør når hun nå åpner landegrensene for tusener av velutdannede syrere.

– Du og dine kolleger blir uansett ikke arbeidsledige med det første?

– Nei, men jeg liker ikke at mange allerede fra starten av voksenlivet inkluderer våre tilbud i egen familieplanlegginging. Stadig flere fryser ned egg og sæd i tilfelle de får problemer med å bli foreldre senere i livet. Våre tilbud bør alltid være del av en plan B, ikke plan A. I noen land er holdningene dessverre i ferd med å snu seg på dette punktet.

Ute på gangen sitter et par og venter på tur. Helt unge er de ikke. De aller fleste som kommer til Spiren har allerede vært gjennom flere mislykte forsøk på å bli foreldre i regi av det offentlige helsevesenet.

Arne Sunde føler med dem. Selv holder han aldri opp å glede seg over hvert eneste barn som blir født.

– Å kikke ned i en barnevogn er like stort hver gang, sier pensjonisten, som fremdeles har mye å bidra med. Invitasjoner til kongresser og møter omkring i verden strømmer stadig inn. Men denne dagen skal han hjem til et kjøkken som er under oppussing. Å koble av med sag og skrumaskin er noe av det beste han vet. Dessuten har han et par artikler å skrive. Til en ny utgave av «Jordmorboka», blant annet.