Feminalens mål er å synliggjøre dyktige kvinnelige musikere som kan fungere som gode rollemodeller for yngre kvinner i bransjen. Festivalen, som foregår på Rockheim, arrangeres for andre år på rad.
Trenger vi en slik festival?
– Helt klart. Enkelte tror kanskje at vi nå er kommet så langt at dyktige jenter selv stikker seg fram og tar den plassen de fortjener. Men så enkelt er det ikke. Å lage ekstra rom for kvinnelige musikere, for rett og slett å vise at de fins, er kjempebra. Debattinnslagene på festivalen tar også opp mange viktige spørsmål.
Du kaller deg feminist?
– Ja. Er ikke alle feminister? Jeg kjenner ingen som er mot likestilling. Noen tenker kanskje at vi i Norge allerede er så likestilte at vi ikke behøver å gjøre mer. Men vi kan ikke sette oss på ræva nå. Vi må kjempe videre.
Har du vært utsatt for diskriminering?
– Jeg har i alle fall opplevd mye rart. Nedlatende holdninger, blant annet. Utsagn som: «Lager du virkelig musikken din selv?» eller: «Å, er gitarriffene dine?» er ikke uvanlig. Mange tar det for gitt at gutta i bandet lager musikken. Det virker også som om enkelte er mer opptatt av utseendet enn av musikken min. Det provoserer.
Hva står på kveldens program?
– Helt nye låter fra albumet: «We were closer to the end», som slippes i februar. Vi har aldri spilt noe av dette for publikum før. Derfor blir det som en premiere. Går alt bra, tar jeg en skikkelig fest.
Albumtittelen virker nokså mørk og trist?
– Jeg skriver ofte om triste ting. Slik har det alltid vært.
Inspirert av mye kjærlighetssorg tidlig i livet?
– Nei, slett ikke! Jeg har hatt samme kjæreste i ni år. Men det er bare å løfte blikket og se seg omkring. Det er mye sørgelig der ute.
Hvem er dine forbilder?
– Patti Smith betyr veldig mye, både som menneske, tenker, poet og formidler. I samarbeid med forfatterne Agnes Ravatn, Ragnar Hovland og Brit Bildøen har jeg fått mange av tekstene hennes oversatt til nynorsk. Jeg har fremført dem på flere konserter. Det har vært utrolig givende. Mine egne tekster er på engelsk.
Hvorfor begynte du med musikk?
– Godt spørsmål. Det virker sikkert patetisk, men det kjennes som om behovet kommer innenfra. Vi hadde både gitar og piano hjemme, men noen musikerfamilie var vi ikke. Impulsene fikk jeg på kulturskolen. Jeg lærte å spille piano og fløyte og fikk også undervisning i sang og dans. Mamma sa aldri: «Nei, nå har vi betalt nok for musikkopplæringen din» når jeg ville lære noe nytt. Det er jeg svært takknemlig for.
Hvor kommer du fra?
– Fra Harøya, ute i havgapet mellom Molde og Ålesund. Et flott sted å vokse opp, tett på naturen. Akkurat nå pågår hummerfisket, og jeg savnet det veldig. Å sette kveiteline er også kjempespennende. Pulsen min er alltid høy når vi drar inn lina. Hva dukker opp på neste krok? Men mest moro er det å havne midt i en stim og bare hale inn fisk etter fisk.
Hvem vil du framsnakke?
– Arrangørene av Feminalen. De gjør en kjempejobb. I tillegg vil jeg rose musikerne mine, Karl Gøsta Klaseie og Kyrre Laastad. Låtene på det nye albumet er eksperimentert fram i studio. Uten deres engasjement og entusiasme hadde det ikke gått.
Andre av festivalmusikerne du vil framheve?
– Anja Skybakmoen er fantastisk. Jeg hørte henne nylig på radio med nydelig etniskinspirert musikk. Det gjorde inntrykk.
Hvor er du om ti år?
– Jeg håper jeg har utgitt noen flere album. Og at jeg har utviklet meg musikalsk. Men noe mål om å flytte fra Trondheim har jeg ikke. Her er det flott å jobbe og bo.