Det var i august en gang, og den plutselige sommerbølgen som hadde slått inn over byen, gjorde nok sitt til at gubbene på rad 28 var litt ekstra påtent denne kvelden. På Lerkendal i shorts og sandaler, ferietid og lett lykkerus, med Rosenborg på tabelltopp – og der spillerne fortsatte å velte frem i det ene raidet etter det andre, slik de hadde gjort fra første spark på ballen i april.
Det var da det skjedde, et stykke ut i andre omgang, om vi ikke husker feil. Vi hadde sett det flere ganger gjennom våren og sommeren og gnidd oss i øynene i kamp etter kamp, men nå skjedde det på nytt, bare enda vakrere: En pasning med yttersiden av høyrefoten, slått i en perfekt kurve ut mot vingløperen, så kirurgisk presist at det – selv i støyen fra nesten 20 000 mennesker – var mulig å høre forsvarssømmen revne.
Riiiitsj.
Vi satt på rad 30 og så hvordan fyren to benker nedenfor oss nærmest frøs fast i satsen da ballen landet hos kantspiller Tobias Mikkelsen. Kameraten på nabosetet hadde også lettet fra stolen og sto nå bare og stirret euforisk på ham som hadde sendt fra seg ballen to sekunder tidligere.
Hva Mikkelsen etterpå gjorde med pasningen, er egentlig ikke så viktig. Han dunket antagelig ballen inn foran mål, der Alexander Søderlund sannsynligvis headet den over tverrliggeren. Eller muligens i mål. Samme det. Poenget er at selve magien uansett var over.
Men magikeren, han som hadde slått pasningen, som om det skulle ha vært et bidrag til «Åndenes makt», sto igjen der ute. Sentralt på midtbanen.
Vi hadde sett Sverre Brandhaug gjøre slike ting fra samme posisjon, «sentralt på midtbanen», på 1980-tallet. Kong Sverre av Rosenborg ble han bare kalt, den største av dem alle, mente vi.
Bent Skammelsrud hadde gjort mye av det samme i årene etter at han overtok dirigentrollen.
Men bortsett fra de to? Ingen over. Ingen ved siden.
Helt til Ole Selnæs kom.
Født i gullalderen
Ole Selnæs subber inn i bibliotekbaren på Britannia noen dager før cupfinalen og tegner seg straks på scoringslisten som Ukeadressas billigste portrettintervjuobjekt på lang tid.
– Ett glass vann. Det får holde.
Han har fått i seg både frokost og varm lunsj på Brakka denne mandagen, og litt senere på dagen har han avtalt å spise sushi med noen kompiser på Solsiden. Han er ingen fundamentalist i kostveien, men er nøye med hva han stapper i seg.
– Jeg trenger ingenting nå som klokka bare er tre, like lite som jeg behøver å dytte i meg en cheeseburger om jeg går forbi Sesam på Samfundet om et par timer. Jeg er ikke spesielt streng mot meg selv, men det går an å spise mye bra som ikke er laget på et gatekjøkken, doserer Ole.
Vi kan vel si det sånn, uten å fornærme kong Sverre, at mye har forandret seg med årene.
– Det vet jeg egentlig ikke så mye om, sier Ole Selnæs beskjedent.
Han ble født tre år etter at legenden Brandhaug hadde slått sin siste gjennombruddpasning. 7. juli 1994. Datoen står gravert på Selnæs' høyre underarm, som et minne om en litt impulsiv og uoverveid tatoveringsbeslutning for noen år siden, men gjort er gjort. Samme kveld styrte forøvrig Bent Skammelsrud den uslåelige RBK-skuta inn til 7-0 over Strømsgodset i Drammen.
– Jeg ble født inn i klubbens gullalder, og den varte jo og rakk så lenge at jeg faktisk husker hvor stort det var. Så kom det noen litt magrere sesonger, men det som har skjedd i år er sånn som jeg husker entusiasmen fra da jeg var liten. Alle snakker om Rosenborg igjen, alle vil ha en liten bit.
Og Ole Selnæs byr på seg selv.
– Jeg husker hvordan det var da jeg selv var en liten guttunge og Per Ciljan kom opp på Havsteinbanen for å se broren sin spille en kamp. Jeg trodde jeg skulle stryke med, det bare var så stort.
Derfor bruker han mye tid på de yngste tilhengerne og stiller opp så ofte han kan.
– Jeg har greit med tid. Jeg spiller fotball, og det er liksom det. Etter videregående har jeg ikke tenkt stort på hva jeg skal eller kan eller har lyst til å utdanne meg til, for å si det rett ut. Det får komme etter hvert og i kombinasjon med dette yrkeslivet jeg faktisk har nå. Jeg er bare 21 og har tiden foran meg.
I sin egen verden
Pappa Ivar Selnæs fikk stå tre kamper i mål for Rosenborg da klubben la ut på sin elleville gullgalopp tidlig på 90-tallet. Ola By Rise var soleklart førstevalg som keeper, men Selnæs fikk i det minste sett mye fotball fra reservebenken og skolerte seg til trener. Det brakte ham i første omgang til Skjetten på Romerike, dit familien – mamma Ingunn, storebror Erik og storesøster Ingunn – flyttet året før Ole begynte på skolen.
– Skjetten var kanskje ikke verdens mest glamorøse sted, men jeg husker tida der med glede, sier Ole, som er brennsikker på at grunnlaget ble lagt allerede da.
– Barnehagen og skolen lå like ved klubbhuset til Skjetten, og jeg brukte å gå bort dit i tolvtida for å spise lunsj med pappa. Etterpå hadde han gjerne noe kontorarbeid han skulle gjøre unna, og da holdt jeg på for meg selv ute på banen med skudd og triksing, rykk og løp. Etter hvert kom Skjetten-spillerne inn til trening, og jeg hang med i garderoben og hørte på evalueringen av siste kamp, taktikkpraten og forberedelsene til den neste seriekampen, og etterpå, mens pappa kjørte treningsøkten med laget sitt, fortsatte jeg å leke med ball bak det ene målet.
Og med ørene på stilk fikk han med seg alt.
– Jeg sugde til meg faguttrykkene, slike som «andreball» og «bakrom», og jeg brukte dem når jeg spilte sammen med de andre småungene senere på dagen, uten at jeg helt visste hva det betydde. Da jeg sovnet om kvelden, hadde jeg i praksis holdt på med fotball i seks-sju timer, hver eneste dag, hele uka gjennom.
Og slik skulle det bare fortsette.
– Da vi flyttet tilbake til Trondheim og hjem igjen til Sverresborg, fikk jeg kompiser som delte de samme interessene som meg.
Da Ole begynte i tredje klasse på Åsveien skole, ble foreldrene skilt og Ole fikk to hjem.
Eller tre.
– Jeg bodde nok mesteparten av tiden på Havsteinbanen, enten det var sommer eller vinter.
Etter skilsmissen flyttet Ivar Selnæs til Steinkjer for å overta treneransvaret på Guldbergaunet.
– Jeg var åtte-ni år gammel og opplevde bruddet mellom mamma og pappa som helt uproblemetisk. Jeg har alltid hatt to gode hjem, hos mamma – og etter hvert stefaren min, Knut Johan, da han kom inn i bildet, en fantastisk og tvers igjennom snill fyr – og hos pappa og hans nye kone, Anita, på Steinkjer.
Julaften på Havsteinbanen
På et Rosenborg-lag der flere av trønderne har sine røtter fra Verdal (Jonas Svensson), Stjørdal (Fredrik Midtsjø) og Hemne (Pål André Helland), er Ole Selnæs den mest profilerte trondhjemmeren, og han føler seg stolt over å kunne si at han er bygutt.
– Men først og fremst er jeg sverresborger, og det er dit jeg skal tilbake en gang, selv om jeg akkurat nå bor på motsatt kant av byen. Sverresborg var et fantastisk sted å vokse opp. Vi bodde 150 meter fra Havsteinbanen, der jeg var en del av den uslåelige 94-årgangen som gjorde rent bord i trondheimsfotballen i noen sesonger.
De gikk på ski om vinteren og spilte håndball i tillegg til fotball og var omringet av en energisk foreldregjeng som stilte opp hele tida.
– Om sommeren kunne det hende at vi overnattet i telt på banen for å være sikker på å få et eget mål å trene med på morgenkvisten. Men mange av kameratene mine hoppet av underveis, fordi de ikke var like hypp som meg på å bo døgnet rundt på kunstgresset.
I helgene dro han gjerne med Trønderbanen for å være sammen med pappa Ivar Selnæs på Steinkjer. Kamper, trening, enda mer taktikkprat, enda flere faguttrykk til vokabularet.
15 år gammel ble han hentet over til Rosenborgs ungdomsakademi, for å formes til den spilleren han nå fremstår som.
Kort lunte
– Det har hjulpet meg veldig at pappa har trent lag hele tiden, tror Ole Selnæs.
– På det viset ble fotballforståelsen utviklet i takt med at jeg vokste og ble eldre. Jeg har spilt, sett og hørt mye fotball. Min primære styrke er at jeg ser og leser spillet godt.
Han har god selvinnsikt i sin egen psyke, sier de som jobber tettest med ham,
– Det er ingen som kjenner mine svakheter og sterke sider bedre enn meg. Jeg er ganske nådeløs i evalueringen av egne prestasjoner og har av og til fått kjeft av trenerne for å være for streng mot meg selv.
Etter serieavslutningen er Ole Selnæs blitt kåret til årets spiller i toppserien av en rekke forskjellige fagjuryer, og RBK-supporterne har hyllet ham som sesongens beste.
– Joda, det har vært et veldig godt år, men alt kan bli bedre, sier han.
Etter hver kamp går han gjennom dataanalysene av sine egne prestasjoner.
– Hender det at du blir litt imponert av deg selv, endog overrasket?
– Nei, egentlig ikke. Når jeg slår en god pasning, kjenner jeg det i samme øyeblikk som berøringen er gjort. Da blir du liksom ikke sjokkert i neste øyeblikk av at det gikk bra. Det var meningen at det skulle gå bra.
I første halvdel av sesongen kranglet Ole Selnæs til seg så mange gule kort at trener Kåre Ingebrigtsen og sportssjef Stig Inge Bjørnebye ikke lenger kunne se gjennom fingrene med det.
– Å jobbe bevisst med holdningene ute på banen, er en viktig del av spillet. Jeg har innsett at det tar bort for mye energi om jeg flyr rundt og bruker krefter på dommeren eller motspillerne i stedet for å ta det ut i neste takling. Jeg tok meg sammen i siste halvdel av sesongen, det skal jeg ha, sier Ole, som gir faren skylden for at han er skrudd sammen som han er.
Ivar hadde i sin tid en av de korteste luntene, i hvert fall på trønderske fotballbaner. Hans egen far, derimot, Oles farfar, med andre ord, var en stille og beskjeden musikkpedagog, en kultivert mann som hver morgen tok bussen ned Byåsveien, og som aldri hevet røsten verken på Musikkonservatoriet, der han jobbet, eller hjemme. Han døde noen år før Ole ble født.
– At eplene etterpå skulle falle så langt fra stammen, er kanskje merkelig. Farfar kunne vært et godt korrektiv å ha, om han hadde levd.
Vil gi tilbake
I det Rosenborg-laget som søndag jakter klubbens første dobbeltmesterskap siden 2003, med all den spisskompetansen som fins i hver eneste lagdel, er det bare én uerstattelig spiller. Skulle Ole Selnæs bli solgt i overgangsvinduet i januar, vil tittelforsvareren møte neste sesong sterkt svekket, uansett hva klubben måtte finne på for å bøte på problemet, mener de fleste.
– Jeg reiser min vei, det gjør jeg nok, men når det skjer, aner jeg ikke. Målet mitt og drømmen har alltid vært å spille i utlandet. Men jeg ofrer ikke en kalori på det. Det er ingenting jeg kan få gjort med det. I høst har jeg fått høre at de og de klubbene har kommet for å se på meg, og jeg har tenkt: «So what?» Tro meg, jeg har stengt det ute, gitt fullstendig blaffen. Den dagen det kommer et konkret tilbud og agenten min, svensken Per Jönsson, legger et ark foran meg på bordet, kan jeg selv gjøre noe med situasjonen. Frem til da gjør jeg jobben min her.
Når Ole Selnæs' fremtidige arbeidsgiver melder seg, håper han at også Sverresborg skal kunne tjene noen kroner på overgangen.
– Jeg er ikke helt sikker på hvordan regelverket er, men jeg innbiller meg at de er berettiget til en viss sum ettersom jeg gikk gradene der frem til jeg var 14 år, sier han.
Da han ble tildelt en ettertraktet talentpris på 50 000 kroner for to år siden, donerte han premien til Sverresborg.
På turene med landslaget denne høsten, i selskap med de gamle Rosenborg-spillerne Per Ciljan Skjelbred (Hertha Berlin), Alexander Tettey (Norwich) og Markus Henirksen (AZ Alkmaaar), har de hele tiden vært på ham.
– Hva skjer'a? lurer de.
Fri meg fra dansen
– Så har jeg heller kryssforhørt dem om hvordan tingenes tilstand er i Tyskland, England og Nederland. Det ville jo vært dumt ikke å spørre. Det er de som har erfaringen. Selv er jeg bare en snørrunge.
Men på Ullevaal søndag vil han knapt kjenne antydning til nervøsitet, slik mange av Sarpsborg-spillerne – og sikkert flere RBK-ere med – vil føle i timene før avspark.
– Det er lenge siden jeg kjente noe som helst ubehag ved å løpe ut på en fotballbane. Jeg kan ikke huske sist faktisk.
Skulle han mane frem et skrekkbilde på netthinnen, noe som kunne satt ham helt ut av spill, vet han hva det er.
– Å danse brudevalsen i mitt eget bryllup. Bare tanken får meg til å kaldsvette. Dansegulvet er slett ikke min arena, jeg måtte leid inn fagfolk.
– Men du er fortsatt singel?
–Jada, jeg har ingen kjæreste, så dette er ikke noe som akkurat presser på med det første. Men når du først spør om hva som gjør meg ukomfortabel. Nei ....
Nei, heller noen flere utsidepasninger som flerrer opp Sarpsborg-forsvaret mellom klokka 13 og 15 i morgen.
Riiiitsj.
Så får alle de andre beilerne komme når de må. Hvis de må.
– Det som skjer, det skjer, sier Ole Selnæs.
Ole Selnæs troner øverst på spillerbørsen i år. Les hvorfor.