Du sitter i stuen og ser på tv og får plutselig lyst på en pizza. Du finner fram smarttelefonen og ringer et nummer. En halvtime senere står pizzabudet utenfor med en rykende varm en.

Sånn kan kveldene gå. I flyktningleiren Za'atari i det nordlige Jordan. Leiren er Jordans største og verdens nest største. Med en befolkning på rundt 80 000 kvalifiserer den til å være Jordans fjerde største by.

Glem bildet du har av flyktningleire etter naturkatastrofer i for eksempel Afrika, der den ytterste nød og fattigdom hersker. I Za'atari bor de aller fleste flyktningene i komfortable konteinerhus med flere rom. De har innlagt strøm, vann og kloakk, har parabol på taket og mat i kjøleskapet. Ungene går på skole og har fritidstilbud. De leker og er blide. Etter hvert har leiren gradvis utviklet seg til å bli en permanent bosetting, med over 2000 butikker, markeder, møtesteder og andre foretak.

– Vi har det egentlig bra her i Za'atari. Men livet er hardt.

Fra telt til kontainerhus

Hjemme i Syria, i regionen Dara'a sør i landet, var Jasin Al-Jbawi innehaver av en klesbutikk. De to eldste barna hans, datteren Esma (11) og sønnen Mohammed (9), gikk på skolen og greide seg bra. For to år siden, da livet ble for utrygt på hjemstedet på grunn av borgerkrigen som nå herjer Syria på femte året, kom fembarnsfamilien seg over grensen til Jordan og til Za'atari. Med seg hadde de bare det de sammen greide å bære.

Først bodde familien i telt. Så i en campingvogn. Nå bor familien i et relativt romslig og teppekledd konteinerhus, med soverom, stue og kjøkken.

Jasins kone Salwa smiler og serverer søt te til gjestene fra Norge som har invadert hjemmet deres denne ettermiddagen tidlig i november. Familien er valgt ut som representant når Unicef Jordan har lagt opp program for delegasjonen fra Unicef Norge, flyselskapet Norwegian og norske medier på visitt i Za'atari.

Familiens to sønner, Mohammed og Ali (6), er på skolen. Selv går hun på skolen om formiddagen. Derfor er Esma hjemme, sammen med småsøstrene Rimas (3) og Qamaan (2).

De minste smiler tillitsfullt til gjestene, men knuger seg godt oppi foreldrene for sikkerhets skyld.

– Hva er det verste med å bo i Za'atari?

– Strømmen. De stenger den av fra sju om morgenen til 17 om kvelden. Den kommer tilbake for sent til at ungene får sett barne-tv før de skal legge seg. Det frustrerer dem og dermed også oss foreldre, sier Jasin.

Et i-landsproblem, tenker du kanskje. Men når du har bodd på en «campingplass» i to år og fortsatt skal være der på ubestemt tid, blir hverdagsfrustrasjoner av denne typen store og viktige. Hjelpearbeidere forteller om hyppige eksplosive utbrudd og aksjoner i leiren, som oftest utløst av hverdagslige «bagateller».

Det første halvåret i Za'atari var Jasin arbeidsløs. Så fikk han seg jobb som kjøleskapreparatør i en butikk på hovedgata Champs Elysées i leiren. Så i tillegg til matrasjonene de får utdelt, 2100 kalorier i snitt hver dag, og lommepengene hvert familiemedlem får på et elektronisk kort knyttet til dem personlig, kan de gå på Champs Elysées og kjøpe ekstra mat, godteri, sigaretter, klær, elektronikk og andre ting de måtte ønske seg i butikkene.

Offisielt har ikke de syriske flyktningene arbeidstillatelse i Jordan. Et land som har 15 prosent arbeidsledighet vil ikke ha konkurranse fra flyktninger, som kanskje også er villige til å jobbe for lavere lønn, på arbeidsmarkedet. Men i leiren er det ok å starte enmannsforetak. Og når du definerer arbeidsinnsatsen i Za'atari som frivillig, er det ok. Også å motta lønn. Samtidig er det et relativt stort svart arbeidsmarked i Jordan, der også mange syrere jobber.

En nasjon av flyktninger

Da Jordan ble etablert som selvstendig stat i 1946 og Amman ble utropt til hovedstad, bodde det noen tusen mennesker i byen. Allerede i 1948, like etter at staten Israel ble etablert, kom de første palestinske flyktningene. Enda flere kom etter seksdagerskrigen i 1967, da Israel okkuperte det som den gang var jordansk territorium på vestbredden av Jordan-elva og Dødehavet. I 1990 ble Kuwait invadert av Irak i Gulfkrigen. Etter den amerikanske frigivelsen, ble mange palestinske gjestearbeidere forvist fra Kuwait. De søkte tilflukt i Jordan. Etter invasjonen i Irak i 2003 har det kommet mange hundre tusen flyktninger fra Irak til Jordan. Og fra borgerkrigen brøt ut i 2011: rundt 630 000 flyktninger fra Syria. Flyktninger og deres etterkommere er for lengst i flertall i Jordan.

– Etnisk opprinnelse og tilhørighet har en viss betydning i Jordan. Men motsetningene mellom folkegruppene er få eller ingen, og det har ikke vært rapportert om voldelig konflikt mellom ulike folkegrupper de siste tiårene, sier seniorrådgiver Roar Haugsdal i avdeling for humanitære spørsmål i Utenriksdepartementet. Han har bodd i Amman de fleste av de fire årene etter at borgerkrigen brøt ut i Syria og flyktningene begynte å komme.

Den arabiske våren kom også til Jordan i 2011. Men her delte politiet ut vann til demonstrantene istedenfor å slå tilbake, og opprøret stilnet raskt.

Jordanere fryktet flyktningene

Jordan er et land nesten uten naturressurser og er selv avhengig av bistand. USA er største enkeltbidragsyter. Både vann og energi må importeres. Strøm er svindyrt. Derfor skrus den av på dagtid i Za'atari. Derfor blir barnas klasserom uutholdelig varme om sommeren og iskalde om vinteren. Og derfor er tjuvkobling av strøm en utbredt aktivitet i leiren.

Fra 2011 har Jordans offentlige budsjetter vært hardt belastet på grunn av de syriske flyktningene. Og ikke uten problemer.

– Hvordan kan vi hjelpe flyktningene når vi ikke har det vi trenger selv? Dere må se oss også, sa mange jordanere da flyktningene begynte å strømme over grensen. Men protestene har stilnet, antakelig fordi mye av hjelpen finansieres med bistand utenfra og fordi syrerne ikke får jobbe.

Gnisninger, nesten opprør, ble det også i flyktningleiren da velmenende Saudi-Arabia ga 12000 konteinerhus til Za'atari. Mens de fleste flyktningene i leiren ennå bodde trangt og kummerlig i telt, fikk noen flytte inn i de komfortable husene. Urettferdig!

Mennesker er mennesker over alt.

Mellominntektsland

Som jordanerne kommer også syrerne fra et mellominntektsland med en god og relativt moderne levestandard. Men ikke alle: I hjemlandet var noen rike, andre fattige. Noen hadde utdanning, andre ikke. Noen barn hadde gått på skole, andre ikke. I Za'atari er de i samme båt. Bare flyktninger.

Men de mest velstående syriske flyktningene, de som fikk med seg penger og verdier over grensen, vil helst ikke bo i flyktningleirene. De har bosatt seg i Amman og de andre større byene i Jordan.

Det er vondt nok å leve på vent, når det ikke er noen løsning i sikte på borgerkrigen. For mange betyr livet i flyktningleiren en stor nedgang i levestandard. Maktesløsheten sniker seg gradvis innpå. År som arbeidsledig nødhjelpsmottaker gjør vondt både i verdigheten og framtidshåpet.

– Hadde det vært mulig å bli kvoteflyktning, slik at vi kunne reist lovlig til Europa, hadde vi gjort det. Da kunne vi planlagt en framtid. Men med fem barn blir det altfor risikabelt bare å gi seg av gårde over Middelhavet. Jeg har uansett mistet fullstendig troen på en løsning i Syria. At russerne også har begynt å bombe gjør situasjonen bare enda verre og mer utrygg, sukker Jasin.

Hjem eller Europa?

Men befolkningstallet i Za'atari synker nå. Noen, særlig unge og ugifte menn, prøver å komme seg til Europa. Men en statistikk fra Unicef viser også at 120 personer dro fra Jordan tilbake til Syria hver dag i september i år, og tallet øker stadig. Under halvparten av dem kom fra flyktningleirene.

– Noen reiser tilbake til Syria nå, enten fordi de tror det er bedre for dem i Syria, fordi de må hjem for å sjekke slektninger og boligen, eller fordi kampene har flyttet seg til et annet sted og de føler at deres hjemsted nå er tryggere, sier Haugsdal.

57 prosent er barn

Mens vi gjestene fra Norge føler at vi får en etterlengtet sommerdag, sitter skolejentene på ungdomstrinnet vi besøker med tykke kåper på seg i klasserommet. Væromslaget fra en usedvanlig lang og het sommer kom i midten av oktober, nå er temperaturen i underkant av 20 grader. På rundturen i en av de ni skolene i Za'atari besøker vi to klasser denne formiddagen. Bare jenteklasser. Selv om alle barna og ungdommene følger felles jordansk læreplan, foregår all undervisning kjønnsadskilt: jenter på formiddagen, gutter på ettermiddagen. Motsatt for fritidsaktiviteter: Guttene sparker fotball og bryter om morgenen, jentene bruker de samme lokalene til å trene i helsestudio og gymnastikk til musikk om ettermiddagen.

Skoleklassene vi besøker er begge for jenter i 16-årsalderen, den ene klassen har engelsk, den andre islamlære. Jentene skriver og leser både latinsk og arabisk alfabet.

En av jentene i islamklassen er blide Safa'a (16) fra Dara'a i Syria. Hun forteller om livet i leiren via tolk:

– Jeg har vært her i tre år nå. Jeg bor i et konteinerhus med familien min, vi er totalt ti stykker. Jeg kjenner noen av beboerne her hjemmefra. Vi har det bra, det verste er at de stenger strømmen på dagtid. Jordan er bra, men jeg lengter veldig hjem til Syria. Det er det vakreste landet i verden, smiler Safa'a.

Barnearbeid og bortgifte

57 prosent av beboerne i Za'atari er barn og unge, så etablering av skoler og fritidstilbud har vært en stor jobb. Unicef og Redd Barna er blant hjelpeorganisasjonene som har jobbet sammen med å etablere dette. Ikke bare for barna i Za'atari, men også for jordanske og syriske flyktningbarn utenfor leiren.

– En stor utfordring er å fange opp de barna som av forskjellige årsaker ikke går på skolen. Noen har som tradisjon at barna skal hjelpe til økonomisk, og dermed blir de sendt for å jobbe, for eksempel med å selge varer eller sanke landbruksprodukter, istedenfor å gå på skole. Det er også en risiko at de gifter bort barna sine tidlig av økonomiske årsaker. For å unngå det er det innført et system med økonomisk kompensasjon for barna som går på skole, forklarer kommunikasjonsleder Samir Badran i Unicef Jordan.

Butikk og politikk

Og selvsagt blir flyktninger, enten de befinner seg i Za'atari, i nabolandene Libanon og Tyrkia, eller på en farefull, men håpefull vei gjennom Europa, både butikk og politikk. I Za'atari springer alle skolebarna rundt med like, Unicef-himmelblå skoleransler med amerikansk flagg. Ingen skal være i tvil om hvem den «snille» giveren er. Eller at det nytter å gi penger til organisasjonene, om du vil.

Her hjemme går debatten varm om godhetstyranni og emosjonell korrekthet kontra hjerteløshet, egoisme og fremmedhat. Da finansminister Siv Jensen sa at Norge helst burde hjelpe flyktningene «der de er», ble det ramaskrik.

Donortretthet

Statsminister Erna Solberg, som selv har besøkt flyktninger i Libanon og Jordan i det siste, har varslet at det er aktuelt å finansiere noe av flyktningstrømmen inn i Norge for tiden med å ta fra bistandsbudsjettet, altså ta fra en svak gruppe for å gi til en annen. Alternativet vil være å svekke den norske velferden og de lovede skattelettene ytterligere. Noe hun ifølge Dagens Næringsliv frykter vil føre til større innvandringsmotstand og tilhørende konflikter i Norge.

Hjelpeorganisasjoner har allerede protestert, fordi dette vil gå ut over etablerte hjelpeprosjekter flere steder i verden, noe som indirekte også kan ramme flyktningene i Za'atari og andre leirer på sikt. Det vil i så fall komme på toppen av den donortrettheten som flere hjelpeorganisasjoner har opplevd de siste årene.

– Når konfliktene blir så langvarige som Syria-krisen er blitt, blir det vanskeligere å holde engasjementet oppe hos sponsorer og givere. Vi merker også godt den finanskrisen som har rammet mange land de siste årene. Spania var for eksempel et land som bidro stort. Men når de har krise på hjemmebane og 30 prosent arbeidsledighet selv, har bistanden fra landet minket kraftig. Hjelpeorganisasjoner har fått til mye, men den aller største utfordringen framover blir nok å samle inn nok penger til å opprettholde det som er etablert, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Unicef Norge.

Hjemme: Familien Al-Jbawi i stuen i konteinerhjemmet. Fra venstre: Rimas (3), pappa Jasin, Qamaan (2), mamma Salwa og Esma (11). Sønnene Mohammed (9) og Ali (6) var på skolen. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad
En av mange: Esma bor blant 80 000 flyktninger i verdens nest største flyktningleir. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad
Hjelper til: Mange av ungene har som oppgave å hente hjem familiens matrasjoner på utdelingssenteret. Varene kjøres i barnevogner eller trillebårer. Eller bæres varene i sekker. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad