To politimenn holder vakt ved kjøkkeninngangen til den israelske ambassaden i Kensington på Londons vestkant. Noen meter nedenfor spaserer en mann ut døren fra treningssenteret Virgin Active. Det er en mandag morgen i november, klokken har akkurat passert halv åtte.
– Om jeg kjenner på ansvaret? Ja. Det gjør jeg hele tiden. Dette er jo andre folks penger. Dine penger. Veldig mye penger. Man kan bli litt blendet. Jeg tror de færreste har et forhold til hvor mye 7400 milliarder faktisk er. Heldigvis, kanskje.
Mannen er kledd i en trenchcoat av det tradisjonsrike, britiske merket Hawes and Curtis. I neven holder han en veske med initialene OGS, det er hans egne, og på siden dingler en stålblank hengelås. Han stiger opp i andre etasje på buss nummer ni mot Aldwych, selv om han flere ganger har lekt med tanken om å gå på rulleski i stedet.
Dette er Øyvind Gjærevoll Schanke fra Byåsen i Trondheim. Om noen minutter skal han spasere mot skreddergaten Savile Row, hvor butikker som Prada, Yves Saint Laurent og Brunello Cucinelli ligger tett. Han skal ta trappen opp til Queensbury House, som oljefondet kjøpte for 2,2 milliarder kroner i januar.
Innenfor skal ikke nøkkelkortet hans fungere ved den trefargede veggen som skjuler en dør i enden av resepsjonen.
Konger av London
Da trønderen begynte i oljefondet for 14 år siden, var det som én av to aksjetradere. Sammen skulle de dekke verden. De forvaltet nær 600 milliarder kroner. I dag er markedsverdien til Statens Pensjonsfond Utland, som oljefondet formelt heter, nesten 7400 milliarder.
46-åringen, som er én av fire investeringsdirektører, har ansvaret for å kjøpe og selge aksjer og rentepapirer. Aksjer og rentepapirer utgjør nesten 6800 milliarder kroner av fondet.
– Det har jo vært en helt utrolig reise, sier Øyvind Gjærevoll Schanke.
Det blir ofte sagt at nordmenn vant i Lotto da gassen begynte å piple opp fra Ekofiskfeltet i Nordsjøen i 1969. Det er en underdrivelse: Summene er langt høyere. Forvaltningen av oljeinntektene har gjort Norge til et av verdens rikeste land.
For det første tvinger Norge oljeselskapene til å skatte 78 prosent av inntektene på sokkelen. For det andre ble oljefondet opprettet i 1990. Finansdepartementet har bestemt at 60 prosent av oljeformuen skal investeres i aksjer, 35-40 prosent i rentepapirer og inntil fem prosent i eiendom. Vi er blitt en finansiell supermakt.
Da oljefondet kjøpte seg inn i 113 eiendommer langs den eksklusive handlegaten Regent Street i London, bare et steinkast fra hvor Schanke og hans ansatte i dag holder hus, skapte det overskrifter verden over. Oljefondet eier eiendommene sammen med den britiske dronningen.
Mer betydelig er det at fondet har store eierandeler i selskapene som driver butikker i gaten. Over nummer 235 vaier et epleflagg i vinden. Det er litt norsk: Norge eier for 36 milliarder kroner i Apple. Eierandelen i storbanken HSBC litt lenger ned i gaten, er på 25 milliarder kroner.
Allerede på ekspresstoget fra Heathrow til London er det mulig å titte ut på et lite stykke Norge: Nestlé-fabrikken i Hayes, for øvrig besluttet nedlagt, representerer oljefondets største investering målt i kroner. Oljefondet eier nemlig for nær 50 milliarder i Nestlé, den sveitsiske produsenten av kaffe, babygrøt, iste og sjokolade.
Per i dag er oljefondet investert i nesten 9000 selskaper i mer enn 75 land. Vi eier 1,3 prosent av alle børsnoterte selskaper på kloden. Det samme tallet for Europa er 2,4 prosent.
Øyvind Gjærevoll Schanke vokste opp ved Rydningen på Byåsen.
Lyden av stikksag
– Hvis du skal bli en god trader, må du kjenne på smerten av å tape. Hvis ikke, blir du aldri god. Men så er det slik med oss mennesker, da, at smerten ved å tape alltid føles sterkere enn gleden av å vinne. Det må du forsøke å snu. Du må bli flink til å ta tap. Du må si: OK, så tok jeg feil. Men jeg lærer av det og går videre, sier Schanke.
Han har omsider fått hjelp av en ansatt til å komme seg inn døren. Etterpå har han tatt heisen opp i etasjene, hengt fra seg frakken på en stumtjener og knyttet slipset om halsen. I enden av det beskjedne kontorlokalet, der nær 120 ansatte hver dag går på jobb for Norge, spiser Schanke havregrøt fra den britiske kioskkjeden Pret A Manger og ser på tre skjermer samtidig.
Rundt 50 eposter har han fått i løpet av natten. Meldingene fra Asia er «mixed», sier han. Noen børser går opp. Andre ned. Tallene fra Bloomberg lyser som et juletre i rødt og grønt. Bak Schanke står to arbeidere på hver sin gardintrapp. De forsøker å dele et rør med stikksag.
Økonomien i det gamle britiske imperiet har fått seg en knekk de siste årene. Statsminister David Cameron har nettopp varslet et kutt i helsetjenester på 500 millioner pund, tilsvarende 6,5 milliarder norske kroner. Stikksagen lager en skjærende lyd. Men arbeiderne i det norske Queensbury House bygger nytt kontor til Schanke, som skal få hjørneutsikt.
– Vi blir hørt, ja, sier Schanke.
Han snakker om hvordan oljefondet har engasjert seg i regelverket rundt aksjehandel.
– For det første er vi store. Det i seg selv gjør at vi blir hørt. Så har vi et rykte på oss for å være en investor uten en masse skjulte agendaer. Vår agenda er å gjøre markedet bedre. Kanskje blir vi i enda større grad lyttet til utenfor Norge enn innenfor, sier han.
– Hvorfor?
– Er det ikke alltid sånn? Ute får vi alltid spørsmål om hvorfor vi er så åpne. Men noen ganger i Norge er kommentaren: Hvorfor er dere ikke mer åpne? Hvordan er det gamle ordtaket? Du blir ikke profet i eget land.
Ulvene på Wall Street
Schankes formelle tittel er investeringsdirektør for markedseksponering. Han er sjef for tre grupper: Porteføljeforvaltere, tradere og analytikere. 46-åringen bestemmer hva som skal handles og når det skal skje. Slik har han det operative ansvaret for hvordan pengene fra oljevirksomheten på norsk sokkel blir investert i aksjer og rentepapirer.
Schanke, som ifølge skattelistene hadde en inntekt på 3,67 millioner kroner i fjor, sier at han ikke sover dårlig om natten.
– Men selv om du fysisk går hjem fra jobben, så går du jo aldri hjem. For det er alltid noe som skjer, det skjer noe i Egypt, det skjer noe med flyktningstrømmen. Og alle disse tingene kommer til å påvirke det jeg driver med, sier han.
– Derfor er det viktig å være fysisk utslitt, ikke bare psykisk utslitt. Så jeg kan få sove. Stort sett går det bra. Men man må være fokusert på dette med soving. Ellers går det ikke, legger han til.
– Du må være en ettertraktet mann i forretningskretser?
– Vi blir invitert til utrolig mange ting. Det er flere invitasjoner om dagen. Vi har noen nisjer som vi gjerne snakker om. Innenfor mitt område snakker jeg ofte om hvordan vi skal sikre gode markedsstrukturer.
– Hva med middager?
– Der får vi bare færre og færre invitasjoner. Fordi vi aldri sier ja. Det synes jeg er ganske deilig, det er behagelig å kunne si nei til det. Det er ikke som om jeg har så mye tid til overs, sier han, og legger til:
– Bransjen har forresten blitt mye bedre på dette med sosiale ting. Det var jo mye som skjedde for ti, 15 og 20 år siden.
– Ja, jeg har sett «The Wolf of Wall Street».
– Uten sammenlikning for øvrig, bemerker Schanke.
«Vi vil oss et land»
Som tenåring på midten av 80-tallet, gikk Schanke på Katedralskolen i Trondheim. På Narvesen-kiosken i Nordre kjøpte han Financial Times og The Wall Street Journal.
– Jeg var russ i 1987. Det var i denne tiden jeg fattet interesse for aksjer. Det var litt sånn kafékultur. Dette var jo rett etter punkperioden. Da bandet The Cure var på toppen, sier han.
– Var du en del av det miljøet?
– The Cure-miljøet? Nei.
– Var du punker?
– Nei. Jeg var nok heller han som kom på skolen i dress.
– Katta har kanskje et rykte på seg for å være en raddis-skole?
– Men jeg er litt raddis, så det passet vel bra.
– På hvilken måte?
– Jeg kommer fra den tjukkeste Arbeiderparti-slekta.
Øyvind Gjærevoll Schanke er medlem av Det norske Arbeiderparti. Morfaren var Olav Gjærevoll, som under krigen var aktiv i publiseringen av den illegale avisen «Vi vil oss et land».
Siden utdannet morfaren seg til botaniker, før han ble Ap-ordfører i Trondheim på slutten av 50-tallet. I 1963 ble han sosialminister under Einar Gerhardsen. Etterpå var han stortingsrepresentant, før han under Trygve Bratteli ble lønns- og prisminister, og senere verdens første miljøvernminister i 1972.
– Han skrev jo innstillingen til det som ble folketrygden. Han var så opptatt av disse tingene, dette med langsiktighet, å ta vare på det vi har. Og det er jo det vi holder på med her: Tenker langsiktig. På fremtidige generasjoner, sier Schanke.
Etter videregående søkte Schanke seg til militæret, hvor han havnet i marinen. Siden var han leder i militærpolitiet i Tromsø, og lenge tenkte han på å bli politi. Til slutt utdannet han seg likevel til siviløkonom ved BI i Oslo. I Handelsbanken fikk han egen tradingportefølje som børsmegler.
Siden flyttet han til New York for å selge nordiske aksjer til amerikanske kunder. Da han fikk høre at oljefondet søkte etter tradere, sendte han en epost. Han ville gjerne ha jobben.
Han hadde ingen anelse om hvor stort oljefondet skulle komme til å bli.
Den perfekte storm
– Da jeg begynte, husker jeg vi hadde noen presentasjoner hvor vi la frem forventet vekst i fondet. Det var basert på tall om oljeprisutvikling og lignende fra Finansdepartementet. Det så ut som fondet skulle nå toppen i 2012. Da forventet vi en markedsverdi på mellom 2000 og 2500 milliarder kroner, sier han og presiserer:
– Nå er vi altså på 7400.
Han har knapt hatt en rolig periode på jobben. Schanke begynte 2. september 2001. Det gikk bare en drøy uke før verden ble snudd på hodet da flyene krasjet i World Trade Center. Noen år senere kom finanskrisen. Denne krisen kunne blitt en finansiell katastrofe for fondet, som eide mange aksjer og gjorde flere transaksjoner med storbanken Lehman Brothers.
I boken «Usannsynlig rik» av journalisten Asle Skredderberget beskrives scenen hvor oljefondsjef Yngve Slyngstad søndag 14. september 2008 innså at Lehman Brothers var i ferd med å gå konkurs. Han samlet troppene.
– Jeg hadde akkurat landet med fly i Lisboa. Da jeg slo på telefonen, var det en tekstmelding fra sjefen: Kom hjem. Så da tok jeg det samme flyet tilbake, sier Schanke.
I Oslo jobbet traderne iherdig mot de åpne Asia-børsene gjennom natten. Målet var å selge alle Lehman-aksjer og komme seg ut av samtlige transaksjoner hvor Lehman var motpart. Klokken 7.45 mandag morgen hadde de klart det. Like etter kom meldingen: Banken var konkurs. Oljefondet unngikk et gigantisk tap.
Flere kritiserte imidlertid fondets investeringsstrategi i forkant av krisen. Når en storstilt hasteaksjon ble nødvendig for å hindre at våre felles sparepenger skulle forsvinne over natten, kunne det tyde på at fondets mange investeringer ikke var så små og uavhengige som først antatt.
Men finanskrisen ble en gullgruve for Norge og fondet. Det som skjedde etterpå, blir av Schanke omtalt som «den perfekte storm».
«Vi fikk bare masse cash»
– I 2007 bestemte Finansdepartementet seg for at vi skulle gå fra 40 til 60 prosent aksjeandel. Vi begynte å iverksette denne strategien samme sommer, da aksjemarkedet var på topp. Når markedet etter hvert begynte å falle, skulle vi den andre veien: Vi måtte bare kjøpe flere og flere aksjer. I 2008, da markedet virkelig falt, gjorde vi ikke annet enn å kjøpe aksjer, sier han.
– Dette var også året da vi fikk mest overføringer fra staten. Det ble den perfekte storm: Vi fikk bare masse cash, vi skulle kjøpe aksjer og aksjene var billige. Vi var superheldige. Avkastningen på disse kjøpene har vært 1200 milliarder kroner, legger han til.
– Det virker nesten litt tilfeldig? Vi var heldige?
– Det var hell i uhell. Man satt ikke i 2007 og ventet at dette skulle bli utfallet av å øke aksjeandelen i fondet. Men sånn ble det jo, sier Schanke.
Oljefondets investeringer drives etter en ganske enkel kremmerlogikk: Traderne skal kjøpe når prisen er lav og selge når prisen er høy. Internt kalles dette en «rebalansering», som i praksis ser slik ut: Når fondets aksjeinvesteringer synker under 56 prosent av fondets totale markedsverdi, skal traderne kjøpe flere aksjer slik at tallet igjen nærmer seg 60 prosent. Dersom aksjeandelen overstiger 64 prosent, skal de selge unna for å komme seg ned.
Men selv om logikken er enkel, blir det hele komplisert av fondets gigantiske størrelse: Skal de selge seg ned fra 64 til 60 prosent med dagens markedsverdi, betyr det å selge aksjer for nesten 300 milliarder kroner. Det koster penger å kjøpe og selge aksjer. De som megler handelen får betalt gjennom såkalt kurtasje.
– Men det er ikke kurtasjen som er den store kostnaden for oss. Ofte bruker vi sju-åtte dager på en handel. Og da er det selve påvirkningen på markedet som er den store kostnaden, sier Schanke.
Det han sier betyr dette: Det største problemet oppstår dersom andre aktører skjønner hva oljefondet driver med og dermed begynner å vedde imot. Dette kan igjen påvirke aksjekursene, noe som igjen får konsekvenser for hva fondet får betalt for sine aksjer.
– Aksjehandelen er elektronisk. Det sitter masse flinke datafolk og lager algoritmer og leter etter mønstre for hvordan aktørene handler. Finner de et mønster, begynner de å handle på det. Derfor har vi lagt om vår måte å handle på. Vi er blitt mer opportunistiske. Tålmodige.
– Er det et poeng å være uforutsigbar?
– Ja, på en måte er det det.
– Det virker nesten som å orientere seg i en krigssone?
– Skulle jeg vist deg noen slides om dette, eller?
Minus 273 milliarder
Schanke har bodd i den britiske hovedstaden siden august 2014. Hver morgen like etter klokken seks, mens hans spanske kone og datter på tre år ennå sover, forlater han hjemmet sitt i Kensington til fots.
Etter trening hopper han på bussen ved Royal Garden Hotel, som alltid får ham til å tenke på hjembyen. Langs Hyde Park er avstanden relativt kort til Royal Albert Hall, men selv om Schanke har sunget U2-klassikeren «With or without you» på en spansk ranchero-fest nær grensen til Portugal helgen i forveien – slik tilfellet er da Ukeadressa møter ham – har han ikke tenkt seg dit. Det er stadig nye milliardbeslutninger å ta.
Oljefondet får hvert år pengeoverføringer fra staten. Overføringene nådde sitt toppunkt med 384 milliarder kroner i 2008. Siden har det blitt mindre. Til neste år er det ventet at 204 milliarder kroner blir sendt til forvaltning. Årsaken er at oljeprisen er mer enn halvert det siste året. Samtidig skal politikerne hente ut 208 milliarder for å bruke her hjemme.
Dette betyr imidlertid ikke at den norske pengesekken blir mindre. Avkastningen på fondets investeringer skal ligge nær fire prosent på toppen av den generelle prisstigningen. Det vil si rundt seks prosent totalt. Og seks prosent av 7400 milliarder kroner er 444 milliarder.
I realiteten blir Norge stadig rikere, selv om enkelte er kritiske til hvordan fondet blir forvaltet. Tidligere denne måneden offentliggjorde organisasjonene Pax og ICAN en rapport som viser at fondet investerer i selskaper som bidrar til å vedlikeholde og utvikle kjernevåpen. Fondets etikkråd har varslet at de vil vurdere rapporten nøye.
Dagens Næringsliv har også skrevet flere saker om hvordan fondet har betalt eksterne forvaltere. Summen skal være nesten tolv milliarder kroner siden oppstarten. Verdens største finansselskap Blackrock, som fondet eier for nesten 24 milliarder kroner i, er blant dem som har tjent gode penger på å få lov til å kjøpe og selge aksjer og rentepapirer på vegne av Norge. DN hevder også at oljefondet skal ha betalt milliardbeløp til eksterne eiendomsforvaltere.
Norges Bank Investment Management (NBIM) svarer blant annet med at fondet har tjent penger på disse eksterne forvalterne.
– Eksterne forvaltere har siden oppstart av fondet bidratt med et positivt resultat på mer enn 15 milliarder kroner etter fratrekk av kostnader. Vi har også vært tydelige på at oljefondets totale kostnader vil øke ettersom eiendomsporteføljen bygges opp, skriver kommunikasjonsrådgiver Marthe Skaar i en epost til Ukeadressa.
Penger i babygrøt
Fra hjemmesidene til NBIM, avdelingen under Norges Bank som Øyvind Gjærevoll Schanke er ansatt i, kan man la seg hypnotisere av oljefondstallene i sanntid: Millionene renner inn. Med ett kan det hele snu, summen minke og rikdommen virke tapt. Så begynner millionene å renne inn igjen.
– Du kan ikke la deg påvirke av den klokka. Man kan ikke sitte og se på den og føle et personlig eierskap. Mye av de svingningene du ser skyldes kronekursen. Du skal ha et personlig forhold til jobben du gjør, men du må distansere deg litt fra kronekursen. Med så store tall som vi opererer med, blir selv 0,1 prosent mye penger, sier Schanke.
– Hvorfor skal Norge investere 50 milliarder kroner i en babygrøtprodusent som Nestlé?
– Vi ønsker en bredest mulig portefølje. Vi skal eie litt av verden. Vi må være investert i utlandet. Slik tar vi høyde for forbruksnedgang i fremtiden. Hva skal vi forbruke? Varer fra utlandet. Da må vi være investert i utenlandske selskaper. Så er det noen ting vi ikke vil være eksponert mot, slik som tobakk og atomvåpen, svarer han.
– Poenget mitt var ikke nødvendigvis at Nestlé er et uetisk selskap. Bare at det hele er litt absurd.
– Nestlé er kanskje det mest globale selskapet av dem alle. De er inne i nye land før du rekker å få visum. Slik får vi indirekte del i fremvoksende markeder. Vi er investert i verden som den er.
– Er det noen andre enn oss selv vi gjør rike?
– Vi bruker jo for eksempel softwareleverandører og noen eksterne meglere. Men vi prøver å luke ut fordyrende mellomledd. Det byttes ofte...
Schanke stopper midt i setningen, en ringelyd trenger ut fra en høyttaler i møterommet. Han ser opp med en spørrende mine:
– Blir vi kasta ut herfra nå?
Schanke skal ha videomøte med to kolleger fra Oslo. De ringer fra et rom med kunst på veggene og vil snakke om «residual momentum».
Noen mener at den norske rikdommen kanskje har nådd toppen. I tredje kvartal i år fikk fondet et resultat på minus 273 milliarder kroner. Er det nå det nedturen begynner?
– Vi skal være klar over at svingningene vi ser nå, er større enn dem vi har sett før – målt i kroner. Det er fordi fondet er så stort nå. Vi er opptatt av å understreke at det kan komme svingninger, som gjør at markedet kan falle så mye som 10-20 prosent. Det kan også stige 10-20 prosent. Da snakker vi med andre ord om ganske mange milliarder.
– 273 milliarder i minus ser skummelt ut for den jevne nordmann.
– Jo. Men vi vet at det kommer til å svinge. Hadde det ikke svingt, så hadde det ikke vært risiko. Og hadde det ikke vært risiko, så hadde vi heller ikke fått betalt, svarer han.