Inger Elin Johnsen har egentlig ikke tid til å sitte stille lenge nok til å bli fotografert. Programmet er stramt. Om ti minutter skal hun være hos

tannlegen, så skal hun til lysbehandling og etterpå må hun innom Lindex. Et plagg hun har kjøpt, viste seg å være i feil størrelse og må byttes.

– Jeg skulle bare sjekke noen meldinger på telefonen, derfor satte jeg meg ned. På vei til sentrum tar jeg alltid snarveien gjennom Olavskvartalet. Jeg har ikke tid til å snakke mer med dere nå.

Men etterpå, når du er ferdig med ærendene dine, kan vi kanskje møtes?

– N-j-a, nei-i-i. Jeg liker ikke særlig godt å bli intervjuet.

Blir du ofte intervjuet?

– Ha, ha, nei, nei. Aldri. Selv om jeg har bodd her i byen i snart 50 år. Jeg regner meg som halvt trønder, halvt bergenser. Greit, jeg skal ringe når jeg er ferdig hos tannlegen.

En halvtime senere møtes vi på kafé i Byhaven. Inger Elin lirker litt på den ene fortanna.

– Det gikk ikke så bra. Jeg har visst en betennelse. Får vi ikke tatt knekken på infeksjonen, er det fare for at tanna må fjernes.

Ellers har du det bra?

– Ja, ja, oho. Jeg trives veldig godt i Trondheim. Men jeg liker ikke stresset nå før jul, derfor begynner jeg med julesjauen tidlig. Jeg vil ha god tid.

Julepresanghandel står kanskje også på programmet ditt i dag?

– Nei, vi har slutta med julegaver. Barna og barnebarna får en god slump penger isteden. Så kan de kjøpe akkurat det de har mest lyst på. To av barna og to av barnebarna kommer hjem til oss på julaften. Eldstemann skal feire julekvelden med egen familie og svigerforeldre på Charlottenlund.

Hva står på julaftensmenyen?

– Ha, ha, som du spør. Hos oss blir det pinnekjøtt som alltid. Med kålrabistappe og potetstappe. Barna er tussete etter det. Tradisjonen tok jeg med hjemmefra, fra Bergen der jeg vokste opp. Vi prøvesmakte julemenyen i går. Jeg så hvordan folk stoppet opp i gata utenfor huset vårt og snuste inn de deilige duftene.

Hvorfor havnet du i Trondheim?

– Det er en lang historie. Vi var tre venninner som jobbet i samme bokbinderi i Bergen. Den ene var forlovet med en mann fra Mausundvær. Den andre var tremenning med samme mann – som viste seg å være kompis med han som jeg etter hvert ble kjæreste med.

Fortell!

– Jo, altså, det gikk mot sommer. De andre to lurte på om jeg ville bli med på ferie til Mausund. Jeg hadde aldri vært i Trøndelag og svarte ja. Vi tok Hurtigruten til Trondheim og lokalbåten videre utover. Vi hadde det kjempegøy. Tenk deg: Tre viltre bergensjenter på tur. I et hus ute på Kuøya styrte vi på i lag. En varm dag bestemte vi oss for å bade. Vi hoppet uti fra et svaberg. Etterpå skulle vi sole oss, men da kom den ene båten etter den andre tøffende og la seg til i sjøen utenfor. Ryktet om tre badende jenter spredte seg fort.

Og din tilkommende var i en av båtene?

– Nei, nei, han møtte jeg senere. Han jobbet på båt, han også, men var borte hele uka. Bare i helgene hadde han fri. Vi hadde det fint sammen, og ferien vår gikk veldig fort. Vi jentene måtte tilbake på jobb. Jeg skrev til ham fra Bergen og fikk svar. Da juleferien nærmet seg, spurte han om jeg ville komme til Trondheim. Det viste seg at han hadde leid rom på Larssens hotell. At han hadde planlagt å kjøpe ringer, ante jeg ingenting om. På nyttårsaften kan vi feire 50-årsdagen for forlovelsen vår.

Hva var det med mannen din du falt for?

– Det vil jeg ikke si! Jo, forresten. Han var og er veldig, veldig snill. Jeg har ikke angret én dag.

Så ble det bryllup og småbarn?

– Ja, vi giftet oss året etter og kjøpte en leiegård på Møllenberg som vi fremdeles bor i. Vi fikk tilbud om tomt på Mausundvær, men jeg ville bo i by. Jeg var heldig og fikk jobb med det samme, i et bokbinderi tvers over gata fra her vi sitter nå. Siden har jeg hatt andre jobber. I en periode som demonstrasjonsdame for Oriflame blant annet, med salg av kosmetikk rundt omkring på homepartys.

Du liker visst å pynte deg? To perler i hver øreflipp. Neglelakken virker også ny?

– Ja, jeg ligner på moren min. Hun pyntet seg ofte. Så lo hun hele tiden. Og sang. Men når hun satt og så på kjærlighetsfilmer på tv, gråt hun så tårene trillet. Og så likte hun seg godt i Trondheim. Hver sommer kom mor og far på besøk. Men nå er begge døde. Jeg besøker graven deres, og prater litt med dem, når jeg er i Bergen.

Er du ofte tilbake i fødebyen?

– Nei. Minst to år siden sist. Da pøsregnet det i en hel uke i strekk. Her har i alle fall regnet vett til å stoppe en gang iblant.

Du er sikkert Brann-patriot også?

– Jeg liker å se kampene deres. Som barn besøkte jeg ofte Brann Stadion og beundret kunstene til «Kniksen». Far pleide å være banevakt. Men nå holder jeg mest med Rosenborg. Kåre Ingebrigtsen har gjort en kjempejobb. Han fortjener å bli kåret til «Årets trønder».

Følger du med på kandidatene i Adresseavisen?

– Ja, jeg er abonnent. Men stiger prisen mer nå, må jeg vurdere å si opp. Som minstepensjonist har jeg ikke all verden å rutte med. Jeg må høre med mannen min. Kanskje han vil betale? Han er snar til å snappe til seg avisa ved frokostbordet.

Hva er ditt julegaveønske?

– Hva skal jeg ønske meg? Jeg har jo alt. Men jeg kan jo ønske at helsa holder. Jeg har to kunstige kneledd og må trene mye for å hindre at kroppen stivner. Jeg har ikke vært i så god form på lenge. Målet er å komme seg på sykkelen til våren.