Om jeg føler meg voksen?

Siri Seljeseth gjentar spørsmålet som om hun er blitt presentert et fremmedord.

– Nei, sier hun.

– Hvorfor ikke?

– Det er fortsatt mye i livet mitt som må på plass før jeg kan kalle meg voksen.

– Hva da?

– Jeg har ikke barn. Ikke noe banklån. Bor i kollektiv. Er singel. Har ikke hatt noe fast forhold.

Det er tirsdag ettermiddag, en halvliter er på vei til kafébordet.

– Det nærmer seg patetisk, sier hun.

Venner i virkeligheten: Hovedpersonene i «Unge, lovende» er gamle venninner. Gine Cornelia Pedersen, Siri Seljeseth og Alexandra Gjerpen. Foto: Eirik Evjen/NRK

I kveld sender NRK femte og nest siste episode av «Unge lovende», serien om tre ambisiøse venninner i 20-årene som snubler seg mot voksenlivet. Mottakelsen har vært overveldende. Anmeldere, etablerte skuespillere, tidligere fotballproffer, statsråder og folk flest overgått hverandre i skryt på sosiale medier.

Siri Seljeseth hadde ideen, er en av tre manusforfattere, og spiller selv en av hovedrollene.

Det handler om Elise som drømmer om å leve som standupkomiker i Los Angeles, Nenne som vil gi ut bok og Alex som vil bli skuespiller.

27 år gamle Siri Seljeseth har nå fått den tvilsomme æren av å ha gitt den norske millenniumsgenerasjonen et ansikt.

– Hvordan er det å ha blitt talerør for en hel generasjon?

– Folk må slutte å si det med en eneste gang. Jeg har bare vært med på å lage en navlebeskuende tv-serie basert på egne erfaringer og er ikke talerør for noe som helst.

Når er man voksen?

NRK hadde kvinner mellom 19 og 29 i målgruppen. Av tilbakemeldingene kan det virke som om foreldrene til målgruppen er aller mest begeistret, den gruppen som har gått fra kollektivliv til familieliv, der eneste likheten er våkenetter med mye skriking.

– Jeg liker ikke sånn målgruppetenking. Om folk som har lagt 20-årene bak seg kan kjenne seg igjen i tematikken, er jeg selvsagt veldig glad for det.

Siri Seljeseth ville skrive en serie hun selv hadde lyst til å se på, hun følte ingen slektskap med bloggverdenens «prosjekt perfekt».

– Du kan jo få inntrykk av at jenter i 20-årene bare er opptatt av sminke, mote, blogging og spiseforstyrrelser. Den verdenen representerer ikke meg.

Når er man voksen? Hvor går grensen fra å være singel til å bli ungkar? Fra laidback til lat? Er det ingen overgang fra banken sier opp ungdomskontoen til den foreslår pensjonssparing?

Det er nettopp denne fasen som Siri Seljeseth & co finner så frustrerende.

– Jeg ville ta opp spørsmålene som jeg og mange sliter med. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal jeg finne ut av dette?

– Har du funnet ut av det?

– Nei. Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg at svarene nødvendigvis ikke kommer med alderen. Det er alltid brutalt den dagen du finner ut at de voksne gjerne ikke har svar på noe som helst.

Ung og ukjent: Fra årets høstlansering i NRK. Da var det svært få som visste hvem Siri Seljeseth var. Foto: NTB Scanpix

Før premieren ble hun advart om at dette var en serie for de unge som kunne bli oversett. Budsjettet var lavt, skuespillerne ukjente. NRK publiserte like godt alle seks episodene på nett.

– Klart jeg er glad for responsen. Men etter en runde med mye skryt, kommer de som mener det motsatte. Jeg kan ikke ta inn alt det gode og bare stenge ute det dårlige.

– Du henger deg opp i det negative?

– Ja, jeg har en lei tendens til det. En anmelder skrev at jeg ødela et godt manus med å skrive meg seg selv inn i hovedrollen og stusset over at jeg valgte Jakob Oftebro som min mannlige motspiller.

Siri Seljeseth viser noe som kan minne om temperament.

– Jeg tenkte aldri at jeg skulle spille selv! Det var produsentens idé, og jeg var ikke alene om å plukke ut Jakob Oftebro. Så det der er faktisk ikke sant.

Frykter like dager

Det er mer som irriterer, og da tenker hun ikke på den stadige sammenligningen med HBO-serien «Girls» og Lena Dunham. Den kom som forventet. Kritikken for mangel på persongalleri var derimot mer overraskende.

– I lang tid har det vært etterlyst norske serier med kvinnelige hovedroller. Vi har tre kvinnelige hovedroller, attpåtil spilt av ukjente skuespillere. Men så etterlyser noen en med minoritetsbakgrunn som skal ta fagbrev, vi har til og med fått kritikk for at det ikke er noen transseksuelle med i serien. Jeg vet ikke, jeg. Det er vanskelig å lage tv for absolutt alle i ett og samme forsøk.

Oslo har tatt vinterkåpen på. Det er glatte gater og allerede mørkt når Siri Seljeseth kommer rett fra jobb til stamstedet Café Sara. Skrivearbeidet til sesong to er allerede i gang.

– Kontorjobb. Ni til fire, sier hun.

For alle som har sett serien, er begrepet «ni til fire» nært beslektet med det utskjelte A4-livet.

– Jeg har egentlig ikke noe imot ni til fire, men frykten er å jobbe med noe som ikke gir meg noe. At hver dag blir lik den forrige.

I kjølvannet av serien er det igjen satt fokus på det som har fått navnet kvartlivskrisen.

– Det var et nytt begrep for meg, men jeg har vært gjennom frykten for at du i 20-årene skal ta feil valg som får konsekvenser for resten av livet. Det er et vanvittig press i vår tid om å komme seg opp, så fort som mulig.

– Er det unikt for din generasjon?

– Som sagt kan ikke jeg svare på vegne av en hel generasjon, men jeg kjenner flere som har det sånn. Men etter alle tilbakemeldingene jeg har fått, er det visst flere generasjoner som kan kjenne igjen følelsen av å stange i veggen når du er i 20-årene.

Flink, men mobbet

Østlandsdialekten skjuler hennes geografiske opphav. Hun er født i Haugesund, bodde noen år i Sandnes, før hun flyttet med moren og lillesøsteren til Madla utenfor Stavanger.

– Jeg var bare tre–fire år da foreldrene mine skilte seg.

– Hva husker du?

– Ingenting. Bare en episode da pappa kom på besøk og det ble diskusjon på kjøkkenet om fordelingen av vaskemaskinen.

Dialekten har hun fra foreldrene. Faren er flykaptein, moren jobber i bank.

– Foreldrene i serien er ikke basert på mine egne, det kan være greit å presisere.

Håndball og teater: Barndommen var fylt av håndball og teater. Her med venninnen Christine. Foto: Privat

De første årene på barneskolen gikk som en lek. Da moren flyttet, og hun begynte på ny skole, skjedde det noe.

– Det ble fort lagt merke til at jeg var annerledes.

– Hvordan da?

– Å snakke en annen dialekt holder i massevis for å skille seg ut på barneskolen.

Fortsatt vet hun ikke hvorfor hun ble mobbet. Hun var flink på skolen, god i håndball.

– Jeg har ofte hørt at jeg tror jeg er så kul og bra og derfor bør jekkes ned litt. Men det er ikke sånn jeg har følt det. Jeg har alltid vært min verste kritiker.

På et tidspunkt lagde jeg en ironisk distanse til meg selv, begynte å si at jeg er teit og dum før andre rakk å fortelle meg det.

Jeg hadde venner, men passet aldri helt inn.

Etter ungdomsskolen søkte hun seg til St. Olav videregående, skolen i oljebyen med høyeste snittkarakterer.

– Dårlig valg, jeg burde heller gått på en skole med dramalinje. På St. Olav ble jeg hun rare som startet opp skoleteater. Men jeg var sta og skulle fullføre.

– Er ikke det en god egenskap?

– Kanskje, jeg vet ikke. Men jeg ble ikke lagt merke til på de måtene jeg ville, og da gikk det en liten faen i meg. Jeg liker ikke å bli fortalt at jeg ikke kan.

– Da er du vel fornøyd etter suksessen med «Unge lovende»?

– Fornøyd er et ord jeg ikke har brukt så mye i livet mitt. Men det føles godt.

Komikerdebut i LA

Inn fra kulden kommer OnklP og et haleheng av musikere, det er flere som har denne brune kafeen som stamsted. Kollektivet til Siri Seljeseth ligger like i nabolaget, en av samboerne er Alexandra Gjerpen, hun som spiller Alex i «Unge lovende».

De tre jentene i hovedrollene møttes alle på skuespillerlinjen på tidligere NISS (Nordisk institutt for scene og studio).

– Etter siste eksamen var jeg blakk, fikk ikke jobb og flyttet hjem til mamma i Stavanger.

Siri fikk jobb i en dagligvarebutikk der en av oppgavene var å smøre baguetter. Mange av kundene var gamle klassekamerater med godt betalte oljejobber.

– Å smøre baguetter til gamle venner er ikke å anbefale om du drømmer om å jobbe med noe annet. Men for all del, jeg har også venner som lever for andre ting enn jobben.

Etter ett år som butikkmedarbeider kjøpte hun billett til Los Angeles.

– Jeg vet ikke hvorfor, det var på impuls og mest for å komme ut av den berømmelige komfortsonen. Los Angeles er byen der alle er pene, veltrente og vil opp og frem. Et typisk sted der jeg ville mistrives.

Hun kjente ingen og flyttet inn med tre amerikanere som alle drømte om et liv i showbusiness. Like over gaten lå en liten komikerklubb med åpen mikrofon. Etter noen kvelder i salen gikk Siri Seljeseth fra Stavanger på scenen i Los Angeles.

– At jeg gikk på den scenen var helt tilfeldig og aldri noe jeg drømte om.

– Det er tøft gjort å debutere som komiker i Los Angeles?

– Ja, eller bare veldig dumt. Men det gikk bedre og bedre, til slutt fikk jeg ordentlige oppdrag. Som turist kunne jeg ikke få lønn, men fikk betalt i øl.

Etter tre måneder gikk turistvisumet ut. Hun reiste tilbake til Oslo, der hun hadde solgt seg inn til humorscenen Latter på Aker Brygge.

– På flyet hjem oversatte jeg mitt engelske materiale til norsk. Opptredenen på Latter ble en total fiasko. I tillegg glemte jeg teksten og måtte bla i egne notater.

Hun rødmer av å snakke om det. Kvelden etter sto hun på scenen igjen.

– Jeg liker ikke å mislykkes. Men trener på å takle det bedre.

Planen var å reise raskest mulig tilbake til Los Angeles for å jobbe som komiker. Da hun skulle søke visum, kom vendepunktet. Det som gjør at hun nå blir invitert til «Nytt på nytt» og andre underholdningsprogram som skriker etter nye ansikter.

– På den amerikanske ambassaden oppga jeg at jeg var ugift, frilanser og bodde hjemme hos mamma.

Siri Seljeseth fikk blankt avslag.

– Ambassaden mente tydeligvis at livet mitt i Norge var så trist at jeg trolig ville forsøke å hoppe av i USA. Et ganske miserabelt avslag.

- Vis mer hud

Igjen flyttet hun hjem til Stavanger, jobbet i butikk og gjorde mer standup. Der manglet det ikke på gode råd fra mannlige komikerkolleger.

– Jeg vet ikke hvor mange mannlige komikere som får råd om bekledning, men jeg fikk altså tips om å kle meg litt, ja, lettere. Vise mer hud. Min greie har alltid vært store flanellskjorter. Jeg vil at publikum skal høre etter hva jeg har å si, ikke tenke på hvordan jeg ser ut.

For alvor begynte hun å skrive. Manuset som ble til «Unge lovende» sendte hun til produksjonsselskapet Monster i Oslo. Først ble det lagt i den store bunken for manus skrevet av unge folk i kollektiv, som skriver om andre unge folk som bor i kollektiv. Først da Siri Seljeseth purret på svar og la ved en opptreden fra Youtube av seg selv fra Los Angeles, skjønte produsenten i Monster at dette var ekte historier fra et levd liv.

– Jeg hadde en god magefølelse, men forventet egentlig et type standarskriv som «takk for bidraget og lykke til neste gang».

Det er bare et år siden hun fikk et endelig ja. På et tidspunkt ble det etterlyst profilbilder av Siri Seljeseth. Det hadde hun ikke. Ikke engang en profil på Wikipedia har hun fått laget om seg selv.

– Jeg er ikke flink til å selge meg selv, det er vel et snev av janteloven som henger i. Jeg har kanskje ikke trodd så mye på min egen stemme.

– Det rimer dårlig med at du har skrevet en tv-serie med deg selv i hovedrollen?

– Ja, jeg vet. Men igjen, det var ikke jeg som sa at jeg skulle være skuespiller i serien. Det viktigste for meg var at det ble brukt noen nye ansikter. At Ane Dahl Torp skulle spille en jente som ikke kommer inn på Teaterhøyskolen, ville være vanskelig å tro på.

Angst og latter

Hun ser på klokken. Det er avtalt fellesmiddag i kollektivet, det er snakk om å lage vegetarlasagne eller thaisuppe fra bunnen av. Som oftest ender det med spaghetti.

– Jeg har vært i møte med banken som kunne tilby meg verdens minste lån, som ville gitt meg Oslos minste leilighet. Jeg er ikke blitt rik av å lage tv, nylig måtte jeg telle over om jeg hadde råd til nytt månedskort på bussen. Jeg trives godt med å bo i kollektiv.

Før jul skal Siri Seljeseth gjeste flere standupscener rundt i landet. Og så skal hun tilbake på Latter i Oslo før første gang siden hun glemte teksten.

– Jeg tror de fleste komikere har et veldig ambivalent forhold til å gå på scenen. Det gir både angst og stress. Det kan være ganske jævlig.

– Hvorfor gjør du det?

– Nei, si det. Det er vel denne latteren fra publikum som fyller et eller annet rom. Tilfredsstillelsen når du lykkes. Å få til noe.