Tiende generasjon Horneman bor i et hus nærmest blottet for møbler nyere enn fra år 1900. Hans Henrik Horneman og kona Sissel Grimsrud lever i en nasjonalskatt. I huset med 85 vindusflater og 34 rom bruker de bare fire. Hjemmet deres er fredet, og i hovedrommene setter Riksantikvaren foten ned for ommøblering.
Se flere bilder fra klosteret i toppen av artiklen, bla gjennom med piltastene.
Ærverdige Reins Kloster ruver i terrenget med sin monumentale hvite hovedbygning, klosterruiner, lange alleer av ask, parkanlegg og kirke. For alle kultur- og historieinteresserte gir selv bilturen forbi gården gåsehud på armene. Bare vent til du kommer inn.
Stadsingeniør Dahls verk
I det første av fire oppvarmede rom, havesalen i andre etasje, sitter Sissel Grimsrud i en over hundre år gammel divan sammen med de to hundene Vincent og Viola. Hans Henrik Horneman har påbudt alle besøkende å bruke tøfler i den trekkfulle tømmerkassen. Tapetet på veggene fra 1800-tallet er hardt vannskadet.
– Selve vannskaden er nok også fra slutten av 1800-tallet. Den kom som et resultat av krevende arkitektur med mange «umulige vinkler» og manglende oppfølging, sier Horneman.
Denne delen av huset, med de to tårnene, er tegnet av stadsingeniør Carl Adolf Dahl og ble oppført i 1866. Den tidens driver av gården, Thomas E. Horneman, ville vise at han var storkar. Han hadde 43 husmenn under seg.
Etter det store børskrakket i 1929 smuldret familiens formue bort. Vedlikehold ble ikke fulgt opp. I tillegg hadde stadsingeniør Dahl feilberegnet tyngden på tårnene, slik at det oppstod store setningsskader.
– Vi fikk spesiallaget ei stor italienskinspirert bokhylle vi satte foran de verste vannskadene, sier Horneman.
Melk i flere hundre år
For flere tiår siden ville Hans Henrik, tiende generasjon Horneman, bort fra gården. I 20 år levde han i eksil i Bergen, Trondheim, og Oslo. Utdannet seg til kunstner i England, ble urban. Så tok han et verdivalg. Han så at hjemgården kunne gi muligheter. I år 2000 flyttet han hjem for å legge om til økologisk drift – fordi fornuften tilsier det. I dag mister han nattesøvnen av å bekymre seg over iskrystaller i sin kjære norsk-italienske iskrem.
– Det er en rød tråd i det vi driver med på gården. Fra fordums gårdsdrift og landets første meieriskole nord for Dovre til forhåpentligvis langt frem i tid via bevaring og nyskaping av næring, sier Horneman.
Meieriskolen fra 1868 er intakt og fredet. Rein har alltid vært en stor og mektig gård i Trøndelag. I 1975 ble fjøset modernisert og utvidet til løsdrift som et av de første i Midt-Norge. I 2002 bygde Hans Henrik Horneman et helt nytt fjøs og installerte Fosens første melkerobot. I dag leverer han økologisk melk til Tine og tapper råmelk rett fra tanken som han bruker til egen økologisk isproduksjon under merkenavnet Reins Kloster.
Horneman-slekten stammer fra Henrik Horneman (1644-1716) som innvandret fra Flensburg i Tyskland. Han ble en av Trondheims rikeste kjøpmenn, og Reins Kloster var familiens sommersted. Familien eide det kjente og ærverdige trepaleet Hornemansgården, men flyttet etter hvert til Rissa på permanent basis da Hornemansgården ble solgt til Trondheim kommune i 1876.
Lever i et museum
Selv om Reins Kloster er et privat hjem, lever Horneman og Grimsrud nærmest i et museum. Det er svært begrenset hva de kan utføre av inngrep. Kostbart er det også.
– Det er en gedigen utgiftspost å sitte med en slik eiendom. Vi får riktig nok noe støtte fra fylkeskommunen, i tillegg til at vi kan søke på diverse legater, men likevel blir det en utgift. Samtidig er det viktig for oss at det ser bra ut her, både inne og ute. Det er spennende at anlegget har nasjonal interesse, og at vi kan være med på å frede og forvalte dette stedet for våre etterkommere. Vi møter mange inspirerende folk som ikke bare tenker på penger, for eksempel historikere. Hadde dette vært en vanlig gård, ville jeg fremdeles bodd i Oslo, sier Horneman.
I parkanlegget ferdes rissværingene jevnt, og nysgjerrige turister er inne på gårdstunet og i klosterruinene til stadighet. Turister har til og med slått seg ned på den private verandaen med matpakke og termos. Ekteparet sier at det er én ting de ofte blir spurt om av lokalbefolkningen i Rissa.
– De lurer på hvordan det er å bo med så mye folk tett innpå seg. Det er helt uproblematisk. Vi merker ingen støy, og bor du i byen, har du enda mer folk rundt deg, sier Sissel Grimsrud, som selv kommer fra Oslo.
Det er riktig nok bare utendørs allmennheten slipper til. Inne får kun eksperter, historikere, antikvarer og lignende komme.
– Vi lever i det offentlige rom. Og det forplikter, sier Horneman.
Historisk praktbibliotek
I den eldste delen av huset, fra 1650, ligger et av landets mest omfattende, eldste og mest verdifulle private biblioteker. Mellom tre tusen og fire tusen bøker fra 1500–1800-tallet står tett i tett i hyllene. Her finnes det mest fagbøker om historie, naturvitenskap, anatomi, militære strategier og mye mer. De fleste bøkene er på latin, gresk, tysk og fransk. Et skjøte på eiendommen undertegnet av den dansk-norske kong Christian den femte ligger her.
I trappeoppgangen fra entreen opp til andre etasje står en statue i tre. Den har stått i akterenden på en seilskute for 200 år siden. På veggen henger et originalt tegnet kart over Nidaros, datert 1674. En rekke fuglemalerier fra 1600-tallet henger oppunder taket. På loftet står amerikakofferter, rustne kårder, eldgamle flipperspill, en ridesal for damer og unevnelig mye annet stuet bort.
Horneman forstår at hvem som helst kan bli bergtatt av husets innhold, men har selv ikke den samme følelsen.
– Vi klarer liksom ikke helt å ta innover oss historiens sus. Vi prøver å se fremover. Jeg vet faktisk ikke så mye om alle de tingene som er her, men det burde jeg kanskje, sier han.
Ekteparet har planer om å sette rommene i første etasje tilbake til opprinnelig stand, bortsett fra de tre som er nærmest urørt. Da kan det hende at allmenheten også slipper inn.
P2 og boltreplass til hønene
Den gamle driftsbygningen nedenfor huset står nesten tom. Bortsett fra store flater, både ute og inne, viet til hønene. Her verper de egg til gårdsfolkets eget forbruk. En gammel Sanyo kassettspiller summer jevnt i gammelfjøset.
– De liker å høre på radio. Det går helst i P2, rock vil de ikke ha, flirer Horneman.
I bakgrunnen høres rautende kyr. De står i nyfjøset, som er plassert et steinkast unna. Lavt i terrenget, med ubehandlet trefasade, for ikke å konkurrere med den ærverdige gården.
På Reins Kloster prøver de å ta fortiden med inn i fremtiden.
hjem@adresseavisen.no
