Ta med piggsko. Det blir et stykke å gå.
Sms-en er svaret vi venter på. Gunnhild Sundli er klar for en prat i hytta si i skogen et sted i Trøndelag.
Først var hun svært usikker. For hva skulle vi snakke om? Akkurat nå har hun ingen plate, ingen konsert eller forestilling å promotere. For første gang i livet vet ikke 30-åringen retningen på neste manøver og sier hun holder på med plan B fordi hun ikke har noen plan A. Ved forrige veiskille, da Gåte-livet var over, luftet hun skuespillerdrømmene sine i Adresseavisen – og rollen i kabareten «Café Isogaisa» kom dalende, som en gave fra oven.
Huldra ble madonna
- Da én dør lukket seg, ble en ny åpnet. Det samme kan skje igjen, smiler den tidligere Gåte-vokalisten og danderer Nord-Europas tjukkeste flette nedover en blå- og hvitrutete skjorte. En siselert arvelampett tegner glorieringer rundt den kjente profilen. Huldra har fått fyken. Småbarnsmoren med det åpne brune blikket, kunne glatt tatt jobben som modell for renessansens kresne madonnamalere. Men barnet sitt vil hun ikke vise fram.
- Nei. Med et par små unntak holder vi bildene av Sylvelin for oss selv. Også vi kan bli så stolte at vi bare må vise henne fram. Men pressen vil alltid få nei.
Gunnhild vet hva hun snakker om. Hun var bare 13 da Gåte braste igjennom lydmuren og la Musikk-Norge for sine føtter. Tusener oppsøkte konsertene deres. Ansiktet til den vesle jenta med den store stemmen har siden vært allemannseie. I hvert fall helt til det siste.
- Dagens ungdom kjenner meg ikke. Mange har heller ikke hørt om Gåte. Det er deilig. Slik får jeg sjansen til å starte på null, som andre.
I drøyt to år har Gunnhild Sundli studert på Dragvoll, og for første gang i livet er hun ikke blant de yngste der hun ferdes.
- På studiet samles vi ofte i grupper hvor vi presenterer oss selv. Jeg begynner med fornavnet mitt og forteller at jeg har drevet litt med sang og teater, og at jeg derfor først nå har fått tid til å studere. Ingen stusser på det. Men ofte går det bare en dag eller to, så blir kjendisen i gruppa «oppdaget» under stor ståhei. Og plutselig blir de fleste mye mer opptatt av meg enn før. Det er like rart hver gang. Jeg ønsker jo at folk skal interessere seg for den personen jeg er nå, ikke for noe jeg gjorde for flere år siden.
Gunnhild liker studentlivet, hun synes hun lærer mye, også om seg selv og kompetansen hun sitter inne med etter årene som rockeartist og skuespiller. Men hva hun skal bruke de nye og gamle kunnskapene til, vet hun ikke. Kanskje vil hun fortsette med musikk eller kanskje noe helt annet.
- Alle blir glade over å drive med noe de er gode til. Det følte jeg veldig under julemusikkturneen med Aasmund Nordstoga nå i desember. Men jeg er også flink til andre ting, konfliktløsning blant annet ...
De siste to årene har timeplanen til Gunnhild Sundli omfattet mye mer enn forelesninger og pensum. I mars 2014 ble hun mor til lille Sylvelin, som er oppkalt etter den gamle folkevisa: «Knut Liten og Sylvelin».
Forelskelse og hytteliv
- Som lita hørte jeg at mamma ønsket å kalle meg Sylvelin, men at hun ikke våget. Derfor ville jeg bruke navnet på min datter om jeg fikk en. Jeg testet navnet på flere kjærester, men ingen likte det, ingen før Raymond.
Raymond, som heter De Freitas til etternavn, vokste opp i Vesterålen med norsk mor og søramerikansk far. Gunnhild møtte ham for drøyt fire år siden, på Familien, bror Sveinung Sundlis utested. Det var seint. Mange hadde vært på Pstereofestivalen.
-Raymond er kompis med en kompis av Sveinung. Slik kom vi i prat. Det var kanskje ikke sånn forelskelse ved første blikk, men vi likte hverandre og ble enige om å møtes på nytt.
Først etterpå ble Raymond orientert om kjendisstatusen til dama han flørtet med og interessen sank som en møllestein i dypet.
- Han hadde visst noen skikkelig sære forestillinger om Gåte-Gunnhild, om at dama støtt og stadig fartet barføtt rundt i svarte skogen. Og nå bor vi altså her – alle tre. Langt til skogs.
Vertinnen skratter og legger nye vedskier i ovnen. Hytteanskaffelsen er helt og holdent hennes idé. Idyllen oppdaget hun for noen år siden, under en skogstur sammen med venninne og skuespillerkollega Ingrid Bergstrøm.
- Gunnhild tror at hun har verdens beste stedsans. Det stemmer ikke. Vi hadde gått oss grundig bort og havnet i et helt ukjent skogsterreng med flere knøttsmå, falleferdige hytter. Gunnhild oppførte seg plutselig som en femåring i en lekebutikk. Hun ville ha alle sammen. Jeg så forfallet. Hun så eventyret og ga seg ikke før en av hyttene, et halsbrekkende oppussingsprosjekt, var hennes, fniser Ingrid, i dag lykkelig over å ha en hytteeier som bestevenninne.
- Hytta er ikke ferdig på lenge ennå. Vi gjør mye selv og får masse hjelp fra bonuspappaen min. Dyrt er det ikke. Bare sofaen er ny, alt annet har vi fått, arvet eller kjøpt på loppemarked, Fretex eller Finn.no.
Eieren peker ut skattene sine. Lappeteppet er tippoldemors verk, mamma har vevd matta på stuegulvet, vitrineskapet er en arv fra bror Sveinungs hus, mens lampene sto igjen etter forrige eier.
- Jeg elsker bruktmarkeder – og å lure vennene mine til å tro at jeg har kjøpt noe skikkelig rådyrt. Så er det skitbillig, alt sammen.
Hyttelivet til familien Sundli-De Freitas er høyst midlertidig. Leiligheten deres på Tyholt er under oppussing og blir innflyttingsklar i løpet av våren.
- Vi kunne ha leid noe annet imens, men valgte å spare penger på denne måten. Raymond bruker elsykkel til tannlegejobben i sentrum.
Enkelt bryllup
Gunnhild møter mange som hinter om at hun nå kan slappe av og nyte livet som godt forsørget tannlegefrue.
- Lite provoserer meg mer. Jeg har tjent penger og betalt skatt fra 14-årsalderen. Jeg kommer aldri, aldri til å bli hjemmeværende, kvesser hun til, passe iltert, men blir fort spakere.
- For å være ærlig sliter jeg med å finne mening i å gjøre noe annet enn å være sammen med barnet mitt og mannen min akkurat nå. Alt annet kan virker litt meningsløst. Men denne følelsen går visst over. Under juleturneen kjente jeg igjen på gleden ved å synge og opptre. Det var godt. Fleksibiliteten som student setter jeg også pris på. Den kommer Sylvelin til gode.
Gunnhild hører om venninner som strever med å finne seg til rette som småbarnsmødre. Men selv elsket hun mammatilværelsen fra den første lange våkenatta på fødeavdelingen.
- Å sove var umulig. Jeg lå bare og kikka på jenta vår. Hun var så vakker, så lys og fin. Å ikke ha andre mål i livet enn neste bleieskift har vært helt fantastisk, som en oase av frihet.
Gunnhild har alltid visst at hun ville bli mamma. Da det viste seg at også Raymond ønsket seg barn, var det bare å sette i gang.
- Jeg ble gravid nesten med det samme. Rett etter oppdagelsen skulle Raymond reise bort for å delta på et seilbrettkurs. Jeg ble livredd og tenkte: Enn om det skjer ham noe? Enn om han drukner? Da vil jeg være gift med faren til barnet mitt.
En vakker høstdag i 2013 ble de vordende foreldrene viet hos byfogden i Trondheim med et vennepar som vitner og forlovere. Bryllupsmiddagen tok de på Stokkøya der feiringen foregikk i fredelige former. Pågangen fra andre gjester var minimal så langt utpå høsten.
Gunnhild blusser mens hun skildrer begivenheten og fortsetter med å lovprise ektefellen.
- Raymond er pålen i livet mitt. Mens jeg er veldig følelsesstyrt, er han fascinerende stabil, rasjonell og realistisk, alltid med beina på jorda. Humoren og humøret hans overgår det meste, men som nordlendinger flest har ironien en tendens til å ta av. Vi har hatt noen diskusjoner om akkurat det, hvor grensene for ironi bør gå.
Vinteren kom og gikk mens magen vokste. Gunnhild gledet seg til fødselen, til å få barnet i armene sine. Hun syntes hun var godt forberedt, klar til å ta det som måtte komme av mentale og fysiske påkjenninger.
Angst for keisersnitt
- Fødselen startet om natta med at vannet gikk, i enorme mengder. Det bare rant og rant. Og jeg tenkte: Jess, nå er vi i gang.
Men så enkelt var det ikke. Første undersøkelse på sykehuset viste at fødselen var langt unna. Ingen rier, heller ingen åpning å bry seg om. De fødeklare foreldrene dro hjem for å vente. Tv-serien «Dexter» ble redningen. Gunnhild trodde at hun måtte være helt rolig for å unngå at alt vannet rant ut. Etterpå har hun skjønt at litt mosjon trolig ville ha ført til fortgang i prosessen. Etter en ny natt var de tilbake på fødeavdelingen, men ble sendt hjem igjen. Barnet hadde det bra. Mammaen kjente også at det rørte på seg.
Dagen etterpå ble fødselen forsøkt igangsatt med medikamenter. Ingenting annet skjedde enn at barnets puls begynte å økte. Situasjonen føltes utrygg. Noen nevnte keisersnitt. Gunnhild avviste forslaget. Hun ville jo føde naturlig. Men så skjedde ting i rask rekkefølge. Barnets puls økte enda mer. Det måtte ut. Fort. Keisersnitt var eneste løsning.
- Jeg fikk panikk. Nærmest sjokk. Keisersnitt hadde aldri vært i nærheten av tankene mine. Å bli skåret i føltes kjempeskummelt. Jeg begynte å skjelve – og fikk pusteproblemer. På operasjonsstua ble jeg overlatt til fremmede mens Raymond var ute og skiftet til sterilt tøy. En pleier, en godt voksen kvinne, så heldigvis redselen min. Hun satte seg, tok armene sine hardt omkring meg og bare holdt. Det var medisinen jeg trengte. Da Raymond kom tilbake, var jeg helt rolig, smilte og sa: «Hei-i-i».
Veslejenta var ute etter få minutter. Navlestrengen hadde viklet seg fire ganger rundt halsen hennes. At en vanlig fødsel ble unngått var trolig det beste.
Etterpå har Gunnhild vært full av takknemlighet overfor englene på operasjonsstua. Hun har forstått at situasjonen var under kontroll, at det aldri var fare for livet til noen. Men som vettskremt førstegangsfødende var hun alt annet enn trygg i noen få forferdelige minutter.
- Jeg håper å få sjansen til å føde naturlig en gang, smiler 30-åringen, som har mer fødeerfaring enn de fleste.
Hun debuterte som fødende i «Kristin Lavransdatter» på Sel og fortsatte som Lea i publikumssuksessen «Tyskertøs» ved Trøndelag Teater. Den siste så livaktig at samtlige kvinner i salen holdt pusten, spente alt av muskler og trykket med.
Det sies at også bonuspappa Leif, som har jordmorkurs fra sivilforsvaret, levde seg så sterkt inn i fiksjonen at han var på nippet til å entre scenen for å assistere.
Hedvig-kvalifikasjoner
Mamma Torgunn reagerte sterkest i møte med en annen av datterens teaterroller.
- Da hun spilte Hedvig, i Ibsens «Vildanden», og ropte etter faren som gikk fra henne, var det som et gjenhør med en scene i Gunnhilds egen barndom. Også hun ropte like fortvilet etter sin far, da han gikk.
- ... Det stemmer nok. Jeg hadde visse forutsetninger for å spille den rollen, innrømmer Gunnhild, og er litt i tvil om hva hun skal si. Som voksen har hun lært at det ikke finnes noen fasit på de vanskeligste spørsmålene i livet. I dag har hun fin kontakt med faren og vil nødig såre noen. Men hun er overbevist om at foreldrenes skilsmisse har formet henne som menneske.
- Uten disse erfaringene ville jeg ha vært en annen person. Jeg så hvor fælt mamma hadde det, og tok mye ansvar. Trolig har opplevelsene gjort meg mer empatisk. Jeg var bare ti år.
Midt i den vanskeligste perioden begynte Gunnhild å skrive dagbok. Hun trengte noen å betro seg til.
- Og så ville jeg huske hvordan det var å være barn når jeg en gang ble voksen. Jeg har boka fremdeles.
Gunnhild tar en pause og funderer videre over andre hendelser som har vært med på å forme henne.
- Enn om Per Tronsaune som oppdaget Gåte i 1999, under den første konserten på Veita Scene, ikke hadde kommet? Hvem hadde jeg vært da? Lærer, kanskje? Og om jeg hadde tatt teaterutdannelse, som jeg planla da Gåte-
perioden var over, ville jeg da ha hatt fast jobb som skuespiller i dag?
Teatersjef Otto Homlung ble svært betatt da han så Orkdals-jenta i Rotmo-kabareten «Café Isogaisa» og inviterte henne inn i staben ved Trøndelag Teater. «Du trenger ingen teaterutdannelse, du, vet du», sa han og rådet 20-åringen til å smi mens jernet var varmt. Kristian Seltun, som tok over da Homlung sluttet, var av en annen oppfatning.
- Han mente at jeg kunne fortsette ved teateret, men at jeg måtte belage meg på færre og mindre oppgaver fordi jeg manglet teaterutdannelse. Det var sårt, men å klamre seg fast var ingen løsning. Derfor takket jeg nei til videre engasjement. Lysten til igjen å søke på Teaterhøgskolen var også borte. Jeg fornemmet at det toget var kjørt.
Siden barndommen har Gunnhild Sundli alltid visst hvor hun skulle. I 19-årsalderen var alle venninnene fulle av tvil om sine videre veivalg. Gunnhild tvilte ikke. Nå er venninnene ferdigutdannet og i full gang på hvert sitt fagområde mens Gunnhild gjennomlever deres 19-årskrise. Hun savner den indre motoren sin, motoren som alle kreative personer trenger for å holde hjulene i gang. Men kanskje kan hun også unne seg en roligere fase? Berømmelsen kom før hun rakk å drømme om berømmelse. Siden gikk det slag i slag. Alle ville ha sin bit av Gåte-Gunnhild.
Redd for å støte
- På bransjearrangement kan jeg ennå kjenne på klaustrofobien. På vei inn i et fellesrom vet jeg at de fleste vil kjenne meg mens jeg sjelden aner hvem de er. Mange synes visst også at de har rett til å spørre meg om alt mulig fordi jeg ennå har en viss kjendisstatus. Ofte er jeg redd for å tråkke folk på tærne, redd for bli misforstått og virke høy på meg selv. Jeg innser også at i enkelte sammenhenger oppfører jeg meg som ei forsiktig småjente, helt uten pondus, for å unngå å virke arrogant. Slik taper jeg fort som dame.
Utenfor hyttevinduene har temperaturen krøpet godt under nullstreken. Et tynt tåkeslør henger over tretoppene og stenger sollyset ute. Skyggene mellom grantrærne tetner seg til. Om et par timer er alt bekmørkt.
- Mørkredd er jeg ikke. Men morsrollen har gjort meg mer engstelig. Nyhetssendingene på tv får fort tårene til å trille. Ofte takker jeg for at Sylvelin kom til oss. Hun kunne vært et av barna i de overfylte flyktningbåtene.
Gunnhild husker sitt gamle mantra. Om å være redd for ikke å være uredd. Angsten hun nå kjenner er av et annet slag. Hvem er hun nå? Er mammarollen den viktigste?
