ØYGARDEN, ONSDAG 4. JUNI 2014. «Jeg kommer til å sette fyr på huset. Bare vent og se.»
Hun hevdet å ha advart dem flere ganger. Det var ikke hun som hadde bedt om å bli plassert på denne drittplassen langt uti havgapet. Samarbeid, hadde saksbehandleren sagt på telefon. Det eneste som ville gjøre ting bedre for Ida var samarbeid.
Men nå skulle hun vekk. Hjalp det ikke å knuse ruter, ville hun om nødvendig sette fyr på huset. Hun var 15 år og hadde arr på ryggen, blodskorper på knokene og sår i sjelen og drømte bare om å være ei vanlig jente. Ei jente som kunne sitte i en sofa med moren og se på film og spise potetgull og være fri. Ei jente som kunne gå ut døra, uten fotfølgerne fra institusjonen etter seg. Hun hadde advart dem. Hun ville gjøre alt for å komme seg vekk. Absolutt alt.
«Jeg driter i om jeg dør,» hadde hun sagt.
Les tilsvar: Barnevernsjefen på Karmøy
Les tilsvar: Institusjonen i Nord-Norge
Les tilsvar: Politiet i Rogaland
Les tilsvar: Politiet i Hordaland
Les tilsvar: Institusjonen i Øygarden
Les tilsvar: Bufetat
Les tilsvar: Morens advokat
STAVANGER, AUGUST 2014. Jeg visste ingenting om brannen i kystkommunen Øygarden. Det er så mange branner. Da jeg kom på jobb en tirsdag to måneder senere, var det én ny epost i innboksen.
«SLITER FORDI JEG IKKE BLIR HØRT AV BARNEVERNET,» sto det i emnefeltet.
Den var sendt klokka 01.53.
Jeg sukket. Jevnlig ble redaksjonen kontaktet av dypt fortvilte foreldre eller tidligere barnevernsbarn som ba oss skrive om deres kamp mot barnevernet. Noen få saker valgte vi å undersøke nærmere. De fleste havnet raskt i papirkurven.
At vi undersøkte disse sakene, betydde ikke at de havnet i avisa. Oftest ringte vi tilbake og fortalte at vi ikke kunne gå videre på historien. Grunnene kunne være så mange. Saken var for komplisert. Anklagene lot seg ikke dokumentere. Historien hadde ikke noe i offentligheten å gjøre. Vi hadde ikke kapasitet til å gå inn i saken, selv om den virket urovekkende.
Å sjekke ut en barnevernssak innebar oftest å gi noen et håp, bare for å skuffe dem. I andre enden av røret: desperasjon, hulking, utskjelling, taushet. Det var telefonsamtaler der jeg forsøkte å være medfølende og profesjonell.
«HEI, JEG ER EI JENTE PÅ 16 ÅR. Jeg har vært i barnevernet i 7 måneder og jeg skal flytte til min 7. plass nå. Jeg blir ikke hørt av barnevernet. Jeg krever sterk gransking av barnevernet. Politiet som har samarbeidet med barnevernet har også brukt hjelpemidler som «handcuffs» der du blir satt i håndjern med en lenke til foten. Det har de ikke lov til å bruke på ei jente på 16 år. Jeg trenger hjelp til å bli hørt av barnevernet og det er gått for langt. Setter pris på at folk får lest dette.
Hilsen Anonym.»
Jeg leste eposten flere ganger. Så skrev jeg tilbake. Kunne vi ta en uforpliktende prat?
Ti dager senere ble jeg oppringt fra et ukjent nummer. Det var henne.
Ida forklarte at hun nå bodde på en akuttinstitusjon i Stavanger. Der levde hun under strenge restriksjoner. Hun var fra Karmøy. Det var noen få uker til hun fylte 16.
«Vet barnevernet at du ringer meg?»
«Nei. Og jeg får ikke gå ut herfra alene. Og jeg må levere mobilen tilbake klokka 16.00.»
Jeg så på klokka. Vi hadde drøyt 20 minutter.
«Skal jeg fortelle hele historien min nå?»
Hun virket oppstemt.
«Det rekker vi nok ikke,» sa jeg. «Men kanskje du kan begynne?»
«Jeg har ikke lyst til å skade noen»
ØYGARDEN, ONSDAG 4. JUNI. At hun skulle tenne på institusjonen den kvelden, var egentlig ikke planlagt. Hun var bare sur og sliten etter ikke å ha spist og sovet skikkelig på flere dager. Nå satt hun i senga på rommet sitt, et hvitmalt kvistværelse i andre etasje av huset hun hatet. Hun trakk fram den svarte plastsekken under senga, fisket fram sekspakningen hun hadde stjålet på butikken, og kjente sideren sildre nedover halsen.
På impuls grep hun ei parfymeflaske og kastet den. Kastet den så hardt hun kunne mot vinduet. Den suste gjennom ruta. Skårene regnet ned på bakken to etasjer nedenfor. Så hørte hun trinn i trappa.
En gang hadde hun slått knyttneven tvers gjennom det samme vinduet, og måtte på legevakta og gipses. En annen gang hadde hun kastet pc-en gjennom ruta. En tredje gang ei lampe, og en fjerde gang nattbordet. Hun hadde knust kanskje alle vinduene i huset siden hun kom hit i slutten av april. Og det hadde hun gjort med knyttneven eller det hun hadde for hånd.
En gang spikret de opp ei sponplate foran vinduet, og dagslyset forsvant i en lengre periode.
De ropte til henne. Trinn i trappa. De var på vei opp.
Hun trakk fram ei eske under senga. Der lå fiskekniven hun hadde fått tak i noen dager tidligere. Cirka 20 centimeter lang, svart skaft, tagger på oversiden og med litt rust eller gammelt fiskeblod på bladet.
De sto i gangen og så på henne.
«Hva er det for noe, Ida?» spurte de.
«Ser dere denne kniven?» sa hun og så på dem.
Hun hadde langt hår på den tida. Brune store øyne. Hun var slank og høy, nesten 1,80. Hun var pen. En gang hadde hun faktisk gått nedover en catwalk i et moteshow mens salen applauderte. Bilder av henne fra våren 2014 viste smil og et varmt blikk. Nå følte hun seg bare kald og rolig.
«Jeg har ikke lyst til å skade noen. Kan ikke dere være så snille å gå ned.»
Det var sånn hun husket ordvekslingen.
De to barnevernsarbeiderne rygget ned trappa. Ida husket mannens blikk. Hun hadde aldri sett ham sånn før. Han virket redd. Hun kastet et par siderbokser etter dem. Rollene var snudd på hodet. Plutselig hadde hun makt til å styre hva som skulle skje.
Akkurat det var en god følelse.
Hun sto i jenterommet som snart skulle forvandles til kull og aske og fant fram lighteren hun hadde gjemt unna. Husreglene forbød lighter.
«Jeg tenkte at OK, de hører ikke. Da må jeg gjøre noe. Da tente jeg på institusjonen.».
Hun stappet dyna under senga, tente på flere steder og forsikret seg om at flammene tok tak. Så gikk hun ned i første etasje. Hun så ikke de to ansatte og antok at de hadde låst seg inne på kontoret.
«Jeg setter brannslukningsapparatet her, utenfor døra,» ropte hun.
I gangen tente hun på en av jakkene på knaggrekka. Hun forsikret seg om at den tok fyr. Brannalarmen ulte. Hun gikk ut.
DET VAR EN FIN SOMMERKVELD, lettskyet, varmt. Jenta som ville være ei vanlig jente, kunne siden ikke huske at hun hadde stoppet opp utenfor garasjen, plukket opp en svær stein og kastet den gjennom bakruta på stasjonsvognen som tilhørte institusjonen. Hun passerte fylkesveien og kløv opp på en fjellknaus innimellom husene i det lille byggefeltet Oen. Hun så ned på huset hvor hun, med unntak av fem dager på ungdomspsykiatrisk i byen, hadde bodd i en drøy måned. Det så ut som et helt vanlig hjem i en idyllisk liten våg. En hvitmalt enebolig i 80-tallsstil. Hage med gressplen, hekker, beplantning. Garasje med gevir over porten. Trampoline.
Men alle i nabolaget visste. De visste kanskje ikke at det var en institusjon der to tenåringsjenter var plassert på tvang. Men de visste nok at det var en barnevernsinstitusjon. Og det var den mest øde plassen 15 år gamle Ida noensinne hadde opplevd til da.
«Mamma, vet du hva jeg har gjort?»
Hun så at det veltet tjukk, gråblå røyk ut av det knuste vinduet mens hun snakket i telefonen. Hun gråt og snøvlet mens hun ravet fram og tilbake på fjellet. Så ringte hun advokaten sin og skriftet også for ham.
Ida sprang langs fjellet og gjennom lyngen, krattet og husene. Havet på den ene sida, skjærgården på den andre. Hun løp inn i det glisne byggefeltet, hørte at de ropte navnet hennes mens hun lette etter gjemmesteder og fluktveier. Hun sprang inn i en hage, hvor det sto ei kasse, som hun åpnet. Det lå noen hageputer i kassa, men det var plass til henne også. Hun krøp oppi, lukket lokket, og det ble mørkt. De var kanskje ikke mer enn én meter unna da hun åpnet lokket på gløtt.
Hun så rett på politimennene og hundene. De var så nærme. Men de så henne ikke. Og gikk videre.
At hun ikke hadde tatt med seg longboardet. Da kunne hun ha skatet mot byen. Hun gikk til busskuret nede ved veien, men det gikk ingen buss. Hun sto lent mot baksida av skuret, visste ikke hva hun skulle gjøre, da hun hørte noen rope på henne.
Det var Robin Dale Oen. Naboen som drev et aktivitetssenter for ungdom. Hun hadde hilst på ham i helga. Han virket grei og hadde sagt at hun kunne være med på hva hun ville. Hun kunne tenke seg å padle med kano. «Du er hjertelig velkommen,» hadde han sagt.
«Ikke vær redd, Ida» sa han nå.
Hun ble sittende i busskuret og fortelle ham hva som hadde skjedd. Robin mente det var best at hun ble med ham for å ta en prat med politiet.
En av politibilene passerte, bråbremset og rygget tilbake mot dem i full fart. Hun løp bak skuret igjen, men kom ikke videre, var sperret inne av hekker og buskas. Robin gikk rolig etter henne, holdt rundt henne.
Resten var som ei tjukk tåke. Den aggressive ropingen. Pistolene. Ryggen mot hekken. Skjoldene. Kniven som irriterte på innsiden av bukselinningen. De bjeffende hundene. Ei politidame som ropte: «Jeg skal ikke slippe hunden hvis du står stille.»
Etter en stund gjenkjente hun en ny stemme. Hun hadde møtt politimannen Geir to ganger før.
En gang fant han henne midt i veien, i bånn av en bakke. Hun hadde tryna på longboardet og svimt av. Ei natt hadde han rykket ut til institusjonen etter bråk, satt seg ned og snakket med henne. Så hadde hun begynt å fortelle, og han hadde hatt all verdens tid.
Nå snakket Geir til henne igjen. Bare snakket rolig og spurte om hun kunne se ham i øynene, ga seg ikke før hun hevet blikket. Røyken spredde seg utover kveldshimmelen, og ifølge rapporten politibetjent Geir Fjeldstad senere skrev, hadde Ida sagt:
«Dette er egentlig ikke meg.»
Idas liv på 28 minutter
STAVANGER, FREDAG 22. AUGUST. Hun hadde 20 minutter før telefonen skulle inndras.
«Når ble du tatt fra moren din?»
Jeg hørte at hun bladde i papirene.
«14. januar 2014.»
«14. januar i år? Men det er jo bare sju måneder siden. Har du vært på seks institusjoner på sju måneder?»
«Ja. Derfor vil jeg ta dette opp. Jeg er blitt en kasteball, og det irriterer meg.»
Hun var snart 16 år og var blitt en ekspert i å oppsummere livshistorien sin for voksne med dårlig tid. Hun hadde vokst opp med moren i Haugesund, og visste ikke hvem faren var. Da Ida var 11 hadde moren tatt henne med til et afrikansk land. Der bodde de i tre år. Sommeren 2013 flyttet de til Karmøy.
«Alt gikk fint,» sa Ida. «Så skulle jeg sende ei tekstmelding til venninna mi. Men jeg sendte den feil. Den gikk til en lærer i stedet. Det sto private ting der. Så kom barnevernet og hentet meg på skolen og plasserte meg i et beredskapshjem på Stord.»
«Det må ha stått noe alvorlig i den tekstmeldinga?»
«Jeg skrev i meldinga at jeg hadde tatt valium. Pluss en privat ting… At jeg ble voldtatt i Afrika. Men det var ikke mammas feil,» skyndte hun seg å si. «Mamma forsøkte å sette grenser.»
Slik Ida fortalte historien begynte alt det vonde i livet hennes i januar 2014, da barnevernet sto på døra. Før den dagen gikk hun på skole og hadde greie karakterer. Hun drev med fotball og håndball, hadde venninner, kontakt med familien og et hjem. Hun hadde aldri vært i kontakt med politiet eller prøvd narkotika.
«Jeg var ei oppegående jente som drev med mye aktiviteter,» sa hun, og hørtes ut som en voksen som så seg selv utenfra.
Noen måneder etter barnevernets omsorgsovertakelse var alt snudd på hodet. Hun var blitt flyttet fra institusjon til institusjon, hadde droppet ut av skolen, hadde nesten ingen kontakt med moren og familien sin, hadde ingen venner eller fritidsaktiviteter, hadde debutert med narkotika, og det hadde vært masse tull med politiet. Hun var stadig i retten for å kjempe mot barnevernets vedtak: Omsorgsovertakelsen. Akuttplasseringer. Tvangsplasseringer. Hun og moren tapte hver gang.
Moren nektet. Ida nektet. Saken var anket til Fylkesnemnda i Rogaland. Avgjørelsen ville falle neste måned, i september. Alle ba henne vente og se. Alle ba henne være tålmodig. Men Ida var snart 16 år og lei av å vente.
Hun mistrivdes sterkt på Stavanger akuttsenter, hvor hun hadde bodd siden brannen. Det var ikke meningen at ungdommer i Norge skulle sitte og vente tålmodig på akuttinstitusjoner i to og en halv måned.
«Jeg vil bare at folk skal se hva barnevernet holder på med,» sa Ida.
Stemmen var som en sang. Hun virket oppegående og sympatisk. Jeg fikk meg ikke til å tro at jenta i andre enden av røret hadde tent på et hus av ren jævelskap.
«Jeg har alle papirene. Du kan få lese dem.»
Jeg svarte verken ja eller nei. Hun la på, fotograferte sakspapirene med mobilen, mailet dem til meg og leverte telefonen fra seg.
Åtte minutter over tida.
«Jeg var ei glad jente … Fuck nattevaktene»
STAVANGER, JUNI - SEPTEMBER. Vi befant oss i samme by, men i virkeligheter som knapt berørte hverandre. Jeg hadde ennå ikke bestemt om jeg skulle gå inn i Idas sak. Jeg leste papirene, et svært begrenset utdrag av hele saksmengden, fant jeg siden ut, og reiste til advokaten hennes i Haugesund for å diskutere saken. Jeg levde mitt A4-liv sju kilometer unna, og innbilte meg at Ida satt på rommet sitt og kjedet seg i påvente av fylkesnemndas avgjørelse.
Først flere måneder senere kunne jeg lese journalenes beskrivelser av ruter som ble knust, glasskår som ble svelget, om ei jente som kunne være rolig om dagene, men som om nettene begynte å gå hvileløst omkring i korridoren før hun gjerne stakk av og endte opp i politiets cellebil eller, hvis hun slapp unna, tok seg ned på Burger King på Torget. Satte seg ned ved vinduet, kikket på nattelivet og drømte om å gli inn i menneskemengden.
En lørdag ville hun på byen, samme hva institusjonens leggetider sa. Hun streifet fram og tilbake og truet med å brenne ned huset, og de visste at hun kanskje var i stand til det.
«Hva hadde skjedd, dersom jeg hadde hatt en kniv på meg?» spurte hun.
«Da må vi ransake deg,» svarte de.
Men det nektet hun å la dem gjøre. De ringte politiet. Hun kastet lighteren på gulvet, men tok i stedet fram en tapetkniv, og fiklet med den, før hun ga den fra seg. De gjennomsøkte rommet hennes og fant et barberblad under senga. Så ba de henne om å få seg litt søvn. Samme kveld begynte hun å kaste søppel ut av vinduet. Hun utløste brannalarmen ved å stappe papir under veggovnen og pakke den inn i dyna. På badet tettet hun vasken med papir. Vannet rant ut over hele gulvet. Hun ble tatt med for en alvorsprat. Der oppsto det basketak mellom henne og personalet. Ifølge dem, som var de eneste som beskrev disse hendelsene i ettertid, skjedde det fordi Ida truet dem og forsøkte å sparke en av dem. De la henne i gulvet to ganger. Etter den andre gangen begynte hun å puste merkelig, så de kjørte henne til legevakta der røntgenundersøkelser viste at hun trolig hadde svelget noe.
På røntgenbildet så det ut til at hun hadde svelget et smykke.
Først da personalet kom tilbake til institusjonen, la de merke til all taggingen. Speilet og veggen på baderommet hennes var full av dem.
Fuck nattevaktene, dere fortjener å dø, og det skal jeg sørge for. Følg godt med på hva som skjer bak dere.
Eg var en glad jente hos mamma. Jeg savner henne. En ny sjanse ville vært fint. Savn.
Livet mitt er fucked! Jeg driter i resten av livet mitt! Livet mitt blir aldri bra!
Please. Give me one more chance.
HUN BLE UTSATT FOR 26 TVANGSINNGREP i løpet av de 16 ukene på Stavanger akuttsenter. Ti av inngrepene skjedde ved akutte faresituasjoner, der hun helst ble holdt eller lagt i gulvet. I lengre perioder ble hun nektet å gå noe sted uten å bli fulgt av ansatte, isolert i en egen leilighet eller nektet å bruke mobilen. Det var knusing av institusjonens vinduer, og hennes spesialitet: svelging av glasskår. En dag fant personalet henne på badet. I hånda holdt hun et redskap egnet til å gjøre det slutt med, og hun sa:
«Livet mitt er ødelagt.»
Tapte anrop
HVORFOR SVELGET HUN GLASSKÅR?
I løpet av høsten 2014 var hun 12 ganger på legevakta i Stavanger. Hun var innlagt ved sykehuset fem ganger, to ganger ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Åtte ganger ble hun røntgen- eller CT-fotografert - som regel etter å ha svelget glass, men også tapetkniv og andre gjenstander. Til sykehusets psykologer fortalte hun at hun slet med at personalet la henne i gulvet og plasserte henne i institusjonens sluseleilighet. Hun endte der når hun utagerte, motsatte seg regler og liknende.
En psykolog skrev i sykehusjournalen:
«Her kjente hun seg innestengt med personal og fikk ofte flash backs fra traumer, noe som gjorde henne desperat, med fare for å ville presse seg ut for å komme seg vekk fra sterkt ubehagelige følelser. Det var ofte under slike hendelser det endte med utageringer og svelging av glasskår, ifølge Ida.»
Psykologen ba flere ganger om et møte med Stavanger akuttsenter. Tilbudet skal ha blitt avslått. 22. september ringte hun Stavanger akuttsenter åtte ganger, uten å få svar. Det var heller ikke mulig å legge igjen beskjed, noterte hun i journalen. Onsdag 8. oktober kom hun gjennom på telefonen. Da fikk hun beskjed om at Ida var blitt flyttet til Nord-Norge.
Psykologen satte seg ned og skrev et siste notat om den unge pasienten.
«Undertegnede ba flere ganger om å få komme ut til akuttsenteret for å drøfte situasjonen og veilede personalet i forhold til ivaretakelsen av Idas psykiske helse. Men dette ble avslått hver gang fra senterets side. Det ble sagt fra flere ledd, også fra avdelingsleder, at de ikke hadde behov for veiledning og at dette ikke var nødvendig. Når undertegnede poengterte at dette var viktig for Idas helse og for at vi skulle kunne gjøre jobben vår, ble dette likevel tydelig avslått. I oktober 2014 fikk vi beskjed om at Ida var blitt flyttet til en annen landsdel.»
Rapportørene om Ida
DET ÅRET VAR 14.495 barn og ungdommer i Norge plassert utenfor sitt eget hjem. Litt over 1300 av dem var plassert på en barnevernsinstitusjon. Ida var en tynn papirbunke i tipshylla bak kontorstolen min. Jeg hadde mye annet å gjøre. Hun måtte vente. Det gikk et par uker før jeg fikk med meg at hun i slutten av september var blitt flyttet til Indre Troms.
Lang tid senere leste jeg hvordan Stavanger akuttsenter i sin sluttrapport roste henne for å være ei ressurssterk, positiv og morsom jente. Institusjonens ledelse beklaget at hun hadde vært altfor lenge på akuttsenteret. Tre og en halv måned. Konklusjon: Oppholdet hadde vært skadelig for henne.
Sluttrapporten fra Øygarden, institusjonen hun nesten brant ned, beskrev mange av de samme problemene. Men det var én vesentlig forskjell: Øygarden-rapporten var fri for selvkritikk. Leste man Øygarden-rapporten og de mange saksframleggene kommuneadvokaten i Karmøy sendte fylkesnemnda, var det nærmest et monster som tok form:
I april og mai hadde institusjonen i Øygarden tilkalt politiet 16 ganger for å få hjelp til å håndtere Ida. Det ville ta seks måneder og koste én million kroner å gjenreise institusjonen etter brannen. Institusjonen skrev at Idas oppførsel hadde vært så ekstrem at politiet hadde sett seg nødt til å bruke både pepperspray og håndjern selv om de gikk mannsterke til verks. Den eneste grunnen til at hun ikke hadde havnet på glattcelle i Bergen, var at en politijurist hadde satt foten ned og sagt at 15-åringer ikke hadde noe der å gjøre. I stedet hadde de plassert henne på skjerming, isolert henne på en annen institusjon. Hun hadde knust nesten samtlige av husets vinduer, noen av dem flere ganger. Hun hadde truet personale med glasskår, og hun hadde sagt hun skulle drepe de ansatte og deres barn.
«Jenta kan oppleves som svært kalkulert når hun framsetter truslene, og både politi og personal vurderer at ingen av truslene er framsatt i affekt,» sto det i sluttrapporten fra Øygarden.
Jo, hun hadde «mange positive interesser og ferdigheter». Men hun hadde ikke klart å «nyttiggjøre seg disse ressursene». Hennes atferd var «ødeleggende for henne selv og for hennes omgivelser».
Mens Stavanger akuttsenter tok selvkritikk på vegne av barnevernet, formulerte ledelsen ved institusjonen i Øygarden seg slik:
«Ida hadde et så ekstremt uttrykk at avdelingen ikke så seg i stand til å ivareta ungdommen i den grad som var nødvendig for hennes utvikling.»
Toalettgulvet
INDRE TROMS/STAVANGER, SØNDAG 19. OKTOBER. «Hei Thomas! Jeg lurte på om du tror om jeg går til media med saken min om det kan hjelpe meg?»
Det var søndag. Jeg oppdaget eposten sent på kvelden. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle ringe henne til uka, fortelle at jeg ønsket å gå dypere inn i historien hennes.
Hvorfor?
Ida var blitt utsatt for massiv tvangs- og maktbruk. Men hun hadde også gjort de forferdeligste ting. Alt hadde skjedd på under et år i barnevernets omsorg.
Hva får ei 15 år gammel jente til å tenne på en institusjon? Hvorfor begynner hun plutselig å knuse ruter og true ansatte på livet? Hadde Ida vært en slags tidsinnstilt bombe som bare måtte eksplodere sommeren 2014? Var hun så skadet etter omsorgssvikt at det bare måtte skje? Eller var det som Ida hevdet? At barnevernet hadde framprovosert en oppførsel som Ida ikke kjente seg igjen i? Hva slags barnevern var i så fall det? Hvorfor så barnevernet og politiet seg nødt til å bruke makt og tvang? Kunne det vært unngått? Og hvordan var det for en tenåring å være tvangsplassert på en institusjon?
Det var spørsmål som handlet om Ida. Men de var også prinsipielle. De handlet om et univers de fleste av oss aldri får vite noe om.
Det var spørsmål jeg ønsket å finne ut av.
MEN HUN FIKK IKKE NOE SVAR fra meg den søndagen. Jeg befant meg i en verden hvor en dag fra eller til ikke betydde noe. Det var en helt annen verden enn Idas. Samme dag forsøkte hun, ifølge journalene jeg siden leste, å ta livet sitt.
Da hun våknet dagen etter, mandag 20. oktober, skal hun ha følt seg lettere til sinns. Hun ble kjørt til skolen i Bardufoss, 40 minutter unna. Utover dagen forlot hun klasserommet for å gå på toalettet. Der svelget hun flere tabletter av et medikament hun angivelig hadde fått av en elev på skolen.
Jeg gikk på jobb, hentet meg en kaffe, tenkte at jeg skulle ringe henne snart.