Foto: Espen Bakken

Poenget er på en humoristisk måte å vise hvor langt – eller i dette tilfellet hvor kort? – kunsten har utviklet seg over de siste fem tusen år. For man må medgi at strekene ligner hverandre.

Med en liten bit av informasjon, en tittel eller en kontekst, kan et visuelt uttrykks mening forandres fra å være uforståelig til å bli krystallklar. Man klarer sågar ikke å se på gjenstanden igjen med det tidligere blikket. Slik er det nok også for dem som vet at tittelen på Jorun Kraft Mos skulptur er «Kammen».

Det som godt kunne ha blitt gjenstand for en rekke komplekse estetiske teoretiseringer, en dypsindig samtale om forskjellige materialers møte i et abstrakt, postmodernistisk, skulpturelt uttrykk, viser en forstørret kam, inspirert av virkelige arkeologiske funn i selvsamme område.

Rekken av glasstenner er ikke helt rytmisk. Her og der mangler en tann. Øverst stikker to endestykker opp, som om sidene har forvitret. Rundtom er noen steiner plassert, som rester etter en struktur som ikke lenger tjener en praktisk funksjon som arkitektur.

Arkeologiske utgravninger er ofte svært synlige mens de pågår, men etter som gjenstander blir arkivert, lukker modernisering området igjen slik at kanskje ingen spor etter aktiviteten står igjen. Her er nettopp de brutte formene, de halvt forsvunne gjenstandene, blitt reist i materialer som derimot tåler tidens tann, en varig påminnelse om hvilken aktivitet som en gang foregikk rett under dekkene på bilveien.

Prøv nå igjen å se på den som et uforståelig stykke samtidskunst.

Les også: Det uvesentlige i skarp detalj

Gustav Borgersen Foto: Rune Petter Ness