I dag feires samefolkets dag til minne om samenes aller første landsmøte i Trondheim, eller Tråante som byen heter på samisk, fra 6. til 9. februar 1917.
Ett år før hundreårsfeiringen for den historiske begivenheten er et treårig forskningsprosjekt omkring den sørsamiske identiteten så vidt i gang. Målet er å studere hvordan samenes identitet er formet gjennom ulike møter med majoritetskulturen og hvordan både samene og den øvrige befolkningen har påvirket denne utviklingen. Deler av de nye forskningsresultatene skal presenteres under jubileet neste år.
- Møtet i 1917 var den første virkelig store manifestasjonen av samisk kultur og enhet. På en samisk kongress i 1992 ble det derfor bestemt at 6. februar skulle feires som samefolkets dag, både i Norge, Sverige, Finland og Russland. Planleggingen av hundreårsmarkeringen er godt i gang. Det meste skal foregå i Trondheim, mens forskerne samles til et symposium i Levanger. En ny vandreutstilling blir også laget, sier førstelektor Asbjørn Kolberg ved Nord universitets lærerutdanning i Levanger, tidligere kjent som Høgskolen i Nord-Trøndelag (Hint).
Den samiske forskningshistorien har sine skyggesider?
- Absolutt. Før krigen sto den rasebiologiske forskningen sterkt, og samene ble også utsatt for slike studier. Som folkegruppe er de vel vant til å bli studert av andre, sier Kolberg, som startet det nye prosjektet sammen med kollegene Trond Rissto Nilssen (historiker) og Leiv Sem (kulturhistoriker) i januar. En lang rekke samarbeidspartnere, blant annet Samien Sijte i Snåsa, NTNU - Vitenskapsmuseet, Universitetsmuseet i Tromsø samt to universitet i Canada er også involvert i tillegg til ressurspersoner i de sørsamiske miljøene. Prosjektet finansieres med bevilgninger fra det regionale forskningsfondet samt Nord universitet, 9,5 millioner kroner til sammen.
- Målet er å øke kunnskapen og bevisstheten om sørsamisk kultur og historie, sier Kolberg, som selv fordyper seg i historiske tekster fra 1880-årene og fram mot siste krig.
Hva slags tekster er dette?
- Mye forskjellig fra både aviser, lærebøker og ulike typer topografisk litteratur. I «Reisehaandbog over Norge» fra 1885 har vi et av de grelleste eksemplene: «Røroslapperne ere de sydligste av de nomadiserende Lapper, men selv for Lapper at være staa de paa et lavt Trin. Meget skiddenfærdige ...» Boken er skrevet av professor dr. philos. Yngvar Nielsen som var historiker og etnograf. Sverre Fjellheim har gjengitt Nielsens beskrivelse i sin bok «Gåebrien sijte - en sameby i Rørostraktene», fra 2012.
Preges avisartiklene fra samme periode av lignende holdninger?
- Nei, det ser ikke slik ut. I avisartiklene jeg har funnet, er samene omtalt med respekt og forståelse. Lokale aviser skriver en hel del om forholdene som reindriftssamene lever under. Ut over 1880-tallet var det flere rettssaker om beiterettigheter som samene tapte. Stortinget, som vedtok lovene, var jo befolket av norske bønder som var opptatt av å sikre livsgrunnlaget for sin stand. Flere historikere, deriblant før nevnte Yngvar Nielsen, hevdet at samene etablerte seg i Tydal og Røros så sent som ca 1700, og at de derfor hadde mindre rett til å utnytte fjellbeitene enn fastboende bønder. Unionsoppløsningen i 1905 forverret forholdene for reindriftssamer på begge sider av grensen fordi de ikke kunne flytte flokkene sine like fritt som før.
Hvordan reagerte storsamfunnet på samenes situasjon?
- Flere steder ble samene fremstilt som en svak gruppe, som etter manges mening ville forsvinne av seg selv i likhet med reindriften.
Hvem tok initiativet til landsmøtet i Trondheim i 1917?
- Aktivistene Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson var nok blant de mest sentrale. Journalist Ellen Lie i avisa Dagsposten i Trondheim involverte seg også sterkt i arrangementet som foregikk i byens metodistkirke.
Hvilke tema ble behandlet under møtet?
- Tidlig på 1900-tallet sto reindriftssamene nærmest med ryggen mot veggen, og mange bekymret seg for næringens framtid. Etter en omfattende debatt ble en egen reindriftslovkomité valgt. Arbeidet deres fikk stor innflytelse på den nye reindriftsloven fra 1919. I tillegg var mange opptatt av å skaffe samiske barn et skoletilbud hvor de fritt kunne bruke sitt eget språk. Fornorskingsprosessen overfor de samiske miljøene hadde allerede pågått i mange år.
Hvordan oppsto din interesse for samisk kultur?
– For flere år siden fikk Høgskolen i Levanger ansvar for sørsamisk språk og kultur i lærerutdanningen, og et tilbud om å studere sørsamisk ble opprettet. Som norskfilolog og språkmann ble jeg nysgjerrig og ga meg med på et begynnerkurs. Møtet med språket og kulturen var veldig spennende. Frode Fjellheim jobber også ved utdanningen, og hans kompetanse bl.a. på joik er berikende. I møte med alt dette innså jeg hvor lite jeg visste om den samiske kulturen i mitt eget nærområde. Jeg har vokst opp i Levanger, innenfor grensene til det som i dag regnes som Sameland, Sámpi på nordsamisk, Saepmie på sørsamisk, uten å kjenne den samiske kulturen. Vi visste nok at reinsflokkene vi møtte på Skjøtingen, vårt hjemlige fjellterreng, ikke var villrein, men hvem som eide dem, og hvor eierne bodde, ante vi ingenting om. Men min viktigste øyeåpner var Sverre Fjellheim og hans «Gåebrien Sijte». Hans beskrivelse av uretten som er begått mot den samiske befolkningen opp gjennom historien gjør sterkt inntrykk. Vi må også huske at den sørsamiske kulturen er en minoritet i minoriteten, på samme måte som lulesamenes kultur. Det haster om vi ønsker å ta vare på det som ennå finnes både av fysiske og mer immaterielle kulturminner som navn, språk og skikker, sier Asbjørn Kolberg ved det tradisjonsrike utdanningssenteret i Levanger.
Under feiring av samefolkets nasjonaldag i dag blir samenes eget flagg heist på skoleanleggets flaggstang – i tråd med godt innarbeidede skikker i løpet av de siste årene.
Halldis Nergård951 98 694halldis.nergaard@adresseavisen.no