Det er ti år siden de kjøpte rekkehus i Solhøgdvegen på Byåsen. Ti år siden første, store oppussingsrunde. De tok en del valg den gangen som mange stusset over. «Dere må jo ha parkett», sa alle. Men Mette ville ha furugulv.

- Det var helt ut, altså. Både fordi furu var uhipt i 2006, og fordi det er mykt og får striper og hakk. Da jeg i tillegg malte gulvene svarte, trodde folk jeg var helt sprø. Men jeg liker det litt røft.

Nå er det bare dørene og pianoet - malt det også - som har beholdt sin svarte drakt fra den gang. Gulvene var slitte og trengte en ny runde maling. Denne gang fikk de en farge som er mindre avslørende for støv og lyse hår. Det er hvitmalte furugulv i Solhøgdveien 22 nå. Med spor etter ti års bruk.

- Et hjem skal brukes. Det skal ikke være et utstillingshus. Her kjører vi biler og flytter på møbler, sier Mette, og smiler til Sverre, som kommer slepende på en krakk. Han er snart to år og er ofte på besøk hos mormor.

Arkitektur forut for sin tid

Både Mette og Sverre synes huset har fantastisk utsikt. Mette liker å se østover, mot byen. Sverre vender heller blikket vestover, mot den gamle Remabutikken på Havstein. For der er det heisekran. Det bygges nytt og annerledes, på såkalte Bør Hill. Kjedehusene i Solhøgdvegen var også veldig spesielle da de ble bygd i 1962.

De elleve funkishusene som bindes sammen av garasjer, ble satt opp av et byggelag av Sintef-ansatte. Husene ble sågar nominert til en arkitektpris i 1963, men ble slått av like nyskapende Byåsen Butikksenter. Da boligene ble bygd, var det et mål å skape rekkehus med eneboligpreg, blant annet ved at hagene ble skjermet for innsyn. Mette er begeistret for hvor godt dette ble løst.

- Vi føler ikke at vi har folk tett innpå oss i noen retning her, det er nesten som å bo på landet, smiler hun. Fotballbanen som tar over der hagene tar slutt bidrar i sterk grad til avstand til naboer i den retningen.

Avga kjøkkenplass til bad

Det var først og fremst beliggenheten Mette og mannen falt for da de kjøpte huset. Men med tiden har de også blitt veldig begeistret for husets planløsning – med noen tilpasninger. Opprinnelig var det et stort, lukket kjøkken i huset. Dette har de endret på.

- Det var god flyt i huset. Men vi ønsket gjennomlys og bedre kontakt med stua. Så vi åpnet opp.

I samme slengen reduserte de størrelsen på kjøkkenet. Når spisestuebordet kunne brukes til hverdags, trengte de ikke like stort kjøkken som før. De ekstra kvadratene ble overført til badet, slik at familien kunne få en etterlengtet badeutvidelse.

- Det var absolutt verdt det å ha litt mindre for å få dette badet, sier Mette når hun viser oss et lyst, delikat og romslig bad.

Nå er det altså åpent mellom kjøkken og spisestue, som igjen har forbindelse med resten av stua. En stor, oppmurt peis skjermer de to rommene fra hverandre og skaper tydelig soneinndeling, samtidig som lyd og lys flyter fritt. Bordet som setter tonen i spisestua er kjøpt for noen hundrelapper på Finn.

- Det er helt uaktuelt å bruke 30 000 på et bord. Så jeg kjøpte dette og slipte det ned, smiler hun. Det sorte anretningsbordet, som også brukes som flyttbar kjøkkenøy hvis det kniper, fikk Mette mast seg til å kjøpe på Indiska, der det egentlig var en del av butikkinnredningen. Moralen er vel at det er lov til å tenke utenfor boksen når du skal møblere huset ditt – selv om du er såkalt voksen og etablert.

Variasjonsmuligheter

Husets planløsning åpner for mange møblerings-muligheter. Og det er Mette glad for, for hun elsker å ommøblere. Ikke kjøpe nytt, men flytte om. Og bytte ut med noe fra lageret i boden. Tilpasse til nye behov. Som da datteren flyttet ut, og mor og far kunne bruke et soverom som hjemmekontor. Eller da Sverre kom til verden og det ble hensiktsmessig å lage en barnebarnavdeling på soverommet til mormor og morfar. Da var det godt å ha en liten skuvseng på lager.

- De fleste av møblene våre har vi hatt siden vi var ungdommer. Noe har jeg malt i ulike farger gjennom årene, slik som det grønne skapet som nå står på stua. Det har vært med meg helt siden pikerommet. Og så har vi en del møbler som min mors mann har kjøpt opp gjennom årene. Han drev butikk på cruiseskip og reiste verden rundt. Med stor shoppingglede, forteller Mette.

På stua gjør en teakskjenk nytten som tv-bord, og et Bendt Winge-spisebord er stuens arbeidsplass eller avlastningbord, alt etter behovet.

Teakmøblene overtok Mette etter eldre generasjoner på et tidspunkt hvor alle mente at teak bare måtte kastes.

- Nå har det blitt riktig så trendy, ser jeg.

Egentlig er Mette bare sånn passe fornøyd med det. For hun liker jo å ha sin egen stil. Men hun er en stayer. Trendbølger kommer og går. Så før eller siden er stilen bare hennes egen Mette-stil igjen.