Den ene raneren holder henne i et fast grep i skinnjakken. Den andre er på vei inn i politibilen.
Tankene flyr gjennom hodet til Marit Fostervold, innsatsleder, og alene på oppdrag denne sene kvelden. Peppergass. Batong. Håndjern. Hva skal hun strekke seg etter først?
De to røslige karene hun kom over like før, har planen klar:
Én kjører frem politibilen. Den andre skal dytte henne foran.
For første gang i løpet av sine mange år som politi, tenker hun at hun kan dø.
«Fostervold-saken»
Situasjonen er betraktelig roligere nå, under kontroll, kan vi si, her vi sitter i stua i rekkehuset på Byåsen, noen år senere. Fra de store vindusflatene med utsikt over Trondheim by følger Trøndelags visepolitimester blålysene med blikket, før hun sjekker adressa.no for å finne ut hva som er på gang. Vi er blitt overstrømmende tatt imot av tre år gamle Nelson, en brun, blid og hypersosial dobermann, og hans kortbeinte og noe mer tilbakelente venn Siko, en jack russel terrier. Nå er de innelåst i hvert sitt bur i stua, sånn passe fornøyd med situasjonen.
Mistillit på grunnplanet i politiet
- Jeg nektet først å tro det. Tenkte at dette ikke er mulig
Fem uker er gått siden Marit Fostervold travet frem og tilbake på dette stuegulvet, foran de fire Gullvåg-maleriene, under portrettegningene av sine to sønner, mens hun grublet over hva hun skulle foreta seg. «Fostervold-saken» raste i mediene: Etter at Politiforum torsdag 11. februar avslørte at Fostervold trakk søknaden som beredskapsdirektør etter en telefonsamtale fra Politidirektoratet (POD), sto ikke telefonen. To ganger brøt den sammen, mens henvendelser fra journalister og støtteerklæringer fra venner, kjente - og en tidligere kriminell - strømmet inn. Stua ble fylt av blomster. Selv bestemte hun seg for å sitte stille i båten, etter å ha rådført seg med kolleger.
- Så ruller jo saken i media. Man blir tatt til inntekt for veldig mange problemstillinger: Kvinnesak, rekrutteringsprosessen, kvalifikasjonskravene. Kameraderi. Mange har meninger. Man blir satt i ulike kontekster og revet litt i alle retninger, sier hun.
Etter den berømmelige telefonsamtalen kjørte hun til hytta i Storlidalen i Oppdal. Sto på ski og var «følelsesmessig og konkurransemessig ferdig med saken».
- Det var en søkeprosess, og i det er det en konkurranse, og jeg ser at han som fikk jobben er veldig godt kvalifisert. Men til syvende og sist blir det skrevet så mye at man blir tvunget til å ha en mening. Man blir satt på toget, og man kommer seg ikke av.
Etter noen dager gjenga Fostervold selv sin versjon av telefonsamtalen som fikk henne til å trekke søknaden og fortalte at POD ba henne dementere saken. Mange reagerte på ansettelsesprosessen, der Fostervold fikk vite at Knut Smedsrud var innstilt som nummer én til jobben, før hennes referanser var hentet inn. POD har uttalt at de ikke har oppfattet telefonsamtalen på samme måte, og at de ikke hadde interesse av at Fostervold skulle trekke søknaden.
To av ti politiledere i Trøndelag politidistrikt er kvinner
Humlegård vil gå gjennom saken med Fostervold
- Ikke et offer
Artiklene om saken har hun samlet i en tjukk ringperm på kontoret. Hittil har hun unngått å lese de fleste, for å beskytte seg.
- Man får et behov for å synliggjøre at man ikke er sint. Jeg opplever meg ikke som et offer eller som neglisjert.
- Det har du ikke gjort?
- Nei, og jeg kjenner ikke på det ennå, heller. Det kan godt være fordi jeg velger ikke å gjøre det. Men jeg skal fortsette å jobbe, jeg har ikke …
Hun leter etter ordene. Hendene ligger på spisebordet, ved siden av fatet med hjemmebakte smultringer, en bugnende hortensia og to levende lys. Politiuniformen er droppet til fordel for blå og hvite striper, jeans og knallrosa joggesko.
- Jeg føler meg ikke forbigått eller ikke tatt på alvor. Det er første gang jeg har søkt en stilling på det nivået. I utgangspunktet tenker jeg at jeg hadde vært heldig om jeg hadde fått jobben.
- Er dette noe du har kommet til nå i etterkant? Da du gikk ut og opplyste om POD-samtalen, lå det en kritikk av prosessen i det?
- Ja. Jeg reagerer på at jeg ble kjent med innstillingen før mine referanser ble sjekket ut. Og at jeg i ettertid ble bedt om å dementere saken, uten at jeg ble spurt hvordan jeg hadde opplevd det. Det er ikke greit. I hvert fall ikke når man er politi. Da må man si det akkurat som det er.
Nettopp det er hun kjent for, ifølge flere som står henne nær: Å si det som det er. Ærekjær, uredd og brutalt ærlig til tider. «Hun har tatt en del kamper opp gjennom karrieren sin», sier én kollega.
Selv synes hun det er vanskelig å snakke om saken. Sier hun er opptatt av å ha et godt forhold til arbeidsgiver og at hun ikke bærer nag til noen. Samtidig mener hun det var viktig at saken ble belyst, da det kan virke skjerpende for andre ansettelsesprosesser.
Etter en liten stund kommer det en erkjennelse over spisebordet:
- Det kan være at det nå har gått såpass lang tid at jeg bearbeider, og minimaliserer, den kritikken jeg selv sto for. Det er en menneskelig faktor i det: For å komme seg videre, og når det stilner rundt en, så toner en det ned. For hvis man blir igjen i det kritiske bildet, kan man bli bitter. Og det må jo være helt forferdelig.
Klar og tydelig. Eller bråkebøtta.
I Trøndelag politidistrikt har hun gått gradene siden 1992 og gjort kometkarriere. Divisjonsleder, Klæbu-lensmann, politistasjonssjef på Heimdal. Noen stillinger har hun fått, andre ikke.
- Det jeg synes er mest krevende med alle disse søkeprosessene er at ... Jeg er 45 år. Jeg blir 46. Og jeg opplever fortsatt at folk snakker til meg som om jeg skulle være en liten jentunge: «Du er så ung ... Du har så mange år foran deg.» Men når jeg kikker på mennene i samme posisjoner før meg, så har de vært yngre enn meg.
17. august går stillingen som konstituert visepolitimester ut. Hva hun gjør da, vet hun ikke, men hun vil vurdere flere lederstillinger i distriktet som lyses ut i kjølvannet av politireformen.
- Kvier du deg for å søke nye toppjobber?
- Nei. Det gjør jeg ikke, men samtidig så vet jeg ikke hvilket bilde denne ansettelsessaken har skapt av meg. Enten kan man tenke at jeg står for det jeg sier, er klar og tydelig. Det er viktig i en topplederjobb. Eller så kan det være motsatt: Hun der bråkebøtta der. Kvinnesak og feminist. Skal vi ta sjansen?
Ansiktet sprekker opp i et smil.
- Vi satser på det første!
Et hestehode fra Cuba
Interiøret hjemme på Byåsen kan spores til eksotiske ferier i utlandet.
- Se på de her! De er ekte!
Hun fisker frem et par grønne kinesiske stoffsko fra det antikke vitrineskapet i stua. De ser ut som barnesko, men ble laget for snørte, kinesiske kvinneføtter. To brune hatteesker står på gulvet ved siden av tv-en, foran to stresslesser i et hjørne. Shippet til Trondheim fra en ferietur i Singapore. På den ene stueveggen henger et malt hestehode hun sikret seg under en sykkeltur på Cuba. Hester har hatt en spesiell plass i Fostervolds liv helt siden hun stelte og klappet på dem i arbeidsuka i 9. klasse. Tolv hester har hun eid opp gjennom årene. Nå har hun andeler i to travhester: Birk Victor og Balder Halbak. De skulle hjelpe henne til å koble av fra jobben, men hittil har det bare blitt én kjøretur. De gir henne likevel adgangsbillett til travmiljøet, der hun stortrives blant alskens folk fra ulike samfunnslag.
Rottene har hun derimot kvittet seg med, etter å ha eid opptil tolv samtidig i barndommen. Det har vært fisker i akvarium og sebrafinker i bur. For ikke å glemme pinnsvinene hun og lillesøster Trude trillet rundt på i dukkevogn i barndomsparadiset på Ytterøya.
- Veldig fine dyr! Veldig spesielle dyr, sier hun om de små, piggete nøstene.
DING DONG …
Bjeff! Bjeff!
Hun reiser seg fra spisebordet, passerer hundeburene og åpner ytterdøra.
- Hei. Vi er ikke ferdige ennå, sier hun til far Øystein Fostervold.
Tømmermesteren har troppet opp for å bygge videre på datterens trapp ned til kjelleretasjen. Både faren og moren, pensjonert førstekonsulent fra Arbeidstilsynet, Kari Berglie Paauw, husker hvordan lille Marit dro det ene skadde dyret etter det andre over dørstokken både hjemme og på hytta. Hun var tidlig opptatt av å «klare sjøl». Sosial og med mange venner fra tidlig av. Tverrfløyte i korps og en racer på håndballbanen.
Norske verdier
Graver man litt bakover i Fostervold-slekta, med sine forgreininger til Møre, finner man fagforeningsledere, Ap-politikere, Norges første kringkastingssjef (Kaare Fostervoll) og en tidligere forsvarsminister (Alv Jakob Fostervoll). Så husker hun heller ingen ferier eller selskapeligheter i det fostervoldske hjem uten at argumenter og politiske slagferdigheter fløy veggimellom. Kanskje er det derfor hun leser alt hun kommer over. I løpet av intervjuet svinger hun innom apartheidregimet i Sør-Afrika, langer ut mot Aristoteles' elendige kvinnesyn og gjør seg noen tanker om sårbare asylsøkere som må orientere seg i et helt nytt samfunn. Engasjementet har hun fått inn med morsmelka, omgitt av paroler om likestilling og rettferdighet, i 8.mars- og 1.mai-tog. Selv går hun ikke i tog.
- Det synes jeg er vanskelig når man jobber i politiet. Da skal man sørge for at alle andre får si meningene sine og ikke nødvendigvis ha de sterkeste meningene selv.
Etter jul gikk hun likevel ut med en brannfakkel, da hun uttalte at innvandrere må følge norske verdier. Uttalelsene vakte debatt og møtte motbør og støtte.
- Er det politiets rolle å gå ut slik?
- Ja. Loven er basert på en politikk som igjen er basert på hvilke verdier man ønsker skal være bærende for et samfunn. Hvis politiet ikke er bevisst disse verdiene, vil man heller ikke klare å skaffe til veie bevisene, som også kan sikre at uskyldige ikke blir dømt, sier hun, og henviser til æresrelaterte saker som har mange skjulte koder og strukturer i seg - saker det kan være vanskelig for politiet å komme til bunns i.
- Hva er norske verdier?
- Det kan godt være begrepsbruken ikke var klok, den kan jeg se. Samtidig ser jeg at det er verdier som veldig mange hegner om som viktige for å ha et trygt og stabilt samfunn.
Egentlig skulle hun ha ment enda mer om mangt, og mye sterkere. Rollen som visepolitimester har sine naturlige begrensninger.
- Hadde det vært for ti år siden, skulle jeg sagt så mye mer!
«Du har vel ikke ligget med noen?»
«Det var ikke enkelt å være kvinne i politiet for mange år siden, men Marit satte de eldre mennene raskt på plass», sier en kollega. Hun markerte seg tidlig på politikammeret, sies det, som en direkte, talefør og «voldsomt engasjert» politibetjent. En leder som krever mye av dem rundt seg – og som samtidig liker festligheter og har lakenskrekk i sosiale samlinger. Under jobbsamlingen på Stokkøya en tidlig maidag i fjor, fikk hun med seg flere kolleger på et iskaldt morgenbad klokken sju dagen derpå.
Da hun ble møtt med spørsmålet «du har vel ikke ligget med noen» etter en forfremmelse tidlig på 2000-tallet, rapporterte hun saken videre. Vedkommende fikk en skriftlig irettesettelse. Hun var aldri i tvil om å varsle.
- Nei. Det skaper bare uro i kroppen. Det må opp og fram med én gang. Det må gjennomgås og ryddes opp og reetableres. Og man vokser som oftest på det. Det kommer som regel noe godt ut av de vanskelige situasjonene, også.
Noen år senere vitnet hun til støtte for en kvinnelig kollega som varslet om trakassering fra en politileder etter en hyttetur i Åre.
- Seksuell trakassering handler om maktbruk. Det handler ikke om at man har en grisete tankegang. Det som skjer er at man får diskreditert kompetansen sin.
Etter Åre-saken ble hun satt til å rydde opp i kulturen i avdelingen i månedene etterpå.
- Hvordan endrer man en kultur?
- Man setter ord på det som har skjedd, uten å fordømme det. Så river man det fra hverandre og setter det sammen på nytt igjen. Gir det ny mening. Det kan være måten ting sies på. Det kan være hva man sier, hvem som er til stede når man prater og hvordan man i praksis ter seg.
Skanner alt og alle. Alltid.
Barnedødsfallene. Det er det aller verste etter snart 25 år i yrket. De får henne til å stoppe opp, ta innover seg livets sårbarhet. Da senker hun tempoet. Ser seg rundt.
Alvorlige trafikkulykker. Grove voldtekter. Drap. Selvdrap.
- Det finnes ingen ord som kan beskrive sorgen du opplever at de pårørende har, og du vet at du bare er der en periode. Det høres kanskje kynisk ut, men det kommer et nytt oppdrag. Hvis du fanges inn i alle sorgprosesser folk blir utsatt for, får du ikke gjort jobben din lenger. Samtidig må du passe på ikke å bli umenneskelig. Da får du heller ikke gjort jobben din. Det er en krevende situasjon å være i, sier hun.
På de tyngste dagene, når veggene i huset kjennes trange og hodet er fullt, hjelper det ikke med de vanlige treningsøktene spinning, sykling eller ski. Da er det de seks seige kilometerne hjemmefra oppover til Gråkallen som gjør susen. Sist hun var der oppe, var under POD-saken.
- Da må det ut. Den eneste måten å få det ut på er å springe seg en tur.
Hun ler.
- Til slutt er det vondere å springe oppover enn det «vondtet» man har i magen.
Store og uoversiktlige folkemengder er hun ikke glad i. Marit Fostervold skanner. Trafikken på vei til jobb. Flyplassen når hun er ute og reiser. Hun kan sveipe over et lokale og tenke: «Her er det bra å være for alle.»
Hun må konstatere situasjonen. Lese trusselbildet.
- Man følger med, sier hun.
- Hele tida. Følger med på ALT, altså. Man har alltid et blikk.
- På butikken også?
-Ja. Å ja. Skanner. Bestandig.
Det perfekte lovbrudd
Kvelden hun havnet i basketak med de to ranerne, fryktet hun det skulle gå virkelig galt.
En tilsynelatende hyggelig stemning hadde snudd på rekordfart.
- Det var en hemningsløs slåsskamp! Uten sidestykke. De to. Og en schtor rottweiler, husker hun.
Hun ble reddet av rattgiret, som låste politibilen slik at de ikke fikk gjennomført planen. På sekunder fikk hun tatt tak i hetta til han som holdt henne fast og dratt den over hodet hans mens hun pepret ham. Sprayen dannet en sky inne i hetta. Den røslige karen gikk rett i bakken. Like etter kom hundepatruljen og fikk arrestert begge.
I grevens tid.
Selv har Marit Fostervold holdt seg på rett side av loven.
- Har du noen gang hatt lyst til å gjøre noe skikkelig ulovlig?
- Jeg vet i hvert fall hvordan jeg skulle gjort det, uten å bli tatt, ler hun.
- Det perfekte lovbruddet?
Hun tenker seg om.
Visepolitimesteren trer tydeligere frem:
- Det perfekte lovbruddet finnes ikke. Det legges igjen spor, alltid. Man blir tatt, vet du. Det er bare det.