Katolikkenes nye domkirke i Trondheim har reist seg i mirakuløst tempo på tuftene etter 70-tallets kubiske «glasskatedral». Som leder for byggekomiteen har sogneprest Egil Mogstad hatt hodet og hendene fulle. Så langt er han strålende fornøyd.

- Se, så flott, sier han og peker ut siktelinjen mot solglimt og drivende skyer i sør. Østveggen av den nye treskipede basilikaen ser nesten ut som en forlengelse av baptistenes velbrukte kirkebygg på nabotomta. Takhøyden blir også den samme.

Ny domkirke: Pater Egil Mogstad har vært leder for byggekomiteen og setter stor pris på det nye kirkebygget som løfter seg ved Elgeseter bru.

Paven liker kirken

Alt er i rute fram mot den storslagne innvielsen 19. november. Men invitasjoner er ennå ikke sendt ut, verken til Vatikanet eller andre. Men pave Frans kommer neppe. For katolikker i Midt-Norge blir datoen uansett en årlig festdag.

Ny kirke: Mye festivitas under grunnsteinsnedleggelsen for den nye katolske domkirken i Trondheim. F. v. fogneprest Ole Martin Stamnestrø i Ålesund, biskop Bernt Eidsvig og sogneprest Egil Mogstad.. Foto: Jens Petter Søraa

- Vi viste paven alle tegninger i god tid. Det var hyggelig. Innvendinger hadde han ikke, forsikrer pater Egil. Selv startet han sin prestegjerning i Domkirken på motsatt side av Prinsens gate. Men livet som prest i Den norske kirke ble kort. Etter to år sa han opp og meldte overgang til konkurrenten. Mange reagerte. En protestantisk prest som blir bekjennende katolikk nærmest over natten, er ikke hverdagskost i det gjennomlutheranske nord.

40 år er gått siden Nidarosdomens unge hjelpeprest tok det dramatiske valget. Han dro til Frankrike og knyttet seg til Dominikanerordenen, men savnet hjembyen og kom tilbake som lektor ved Katedralskolen. Snart ble han en av elevenes fremste favoritter.

- Egil Mogstad brenner så mye for fagene sine at det er umulig å ikke begynne å brenne litt for det samme. Til og med skolens historie fikk han oss interessert i, oppsummerer en av hans yngste elever. Andre, av eldre årgang, er helt enig. 30 år holdt han ut, men bak den entusiastiske pedagogfasaden ulmet ønsket om å returnere til presteyrket. I 2010, få dager før Adresseavisens oppsiktsvekkende avsløringer omkring årsaken til biskop Georg Müllers avgang året før, luftet han sine drømmer for biskop Bernt Eidsvig i Oslo.

Guidetalenter: Egil Mogstad var guide i Nidarosdomen i mange år, og er kjent for sine store kunnskaper om kirken.

- Han sa han hadde ventet på denne telefonen.

Galant deler sognepresten på tørt luftrom under sin romslige paraply. Sammen rusler vi over Vestfrontplassen og legger kursen mellom mer og mindre skakke gravstøtter på Domkirkegården. Nasjonalhelligdommen kjenner han ut og inn etter årene som guide. Det sies at nivået på guidingen hevet seg mange hakk etter at unge Mogstad tok grep og oppdaterte sine mer uvitende kolleger på historie og arkitektur. Han sørget også for dagens velkjente røde guidekapper.

Oppkalt etter henrettet onkel

At Egil Mogstad skulle velge teologi som fag, var ikke opplagt. Faren og hans to brødre var overbeviste kommunister. Etter den tyske invasjonen i 1940 ble de med i illegalt arbeid i kretsen rundt NKP-lederen Henry Thingstad og AIF-klubben Ravn. Under raidet mot byens NKP-miljø våren 1943 havnet alle tre i fengsel. Yngstemann slapp fort løs, men den nest yngste, som Egil er oppkalt etter, fikk samme skjebne som Thingstad. 19. mai 1943 ble ti av Thingstad-gruppas medlemmer henrettet på Kristiansten festning.

Egils far Ole Marius, til daglig bare kalt Ola, ble sendt til Falstad og videre til Grini, Sachsenhausen og flere andre konsentrasjonsleire på kontinentet. Våren 1944 satt han i utryddelsesleiren Majdanek, øst i Polen, sammen med 13 andre dødsdømte nordmenn. Alle skulle henrettes samtidig, men på den fastsatte dagen manglet én, og henrettelsen ble utsatt. Kort etter kom meldingene om at Den røde armé nærmet seg fra øst. Panikken brøt løs, og tusenvis av fanger ble jaget på flukt for å starte sin milelange vandring vestover mot Auschwitz.

- De russiske soldatene som kom til Majdanek, gikk gjennom alt av papirer. De fant dødsdommen og dødsdagen for pappa og de andre norske. Opplysningene gikk videre til allierte kontakter, som varslet fangenes familier. Alle trodde at pappa var død. Også forloveden hans. Da pappa kom hjem i august 1945, var kjæresten hans forlovet med en annen.

Egil folder sammen paraplyen. Kikker opp mot skyene og fastslår at skura har gått over i det særtrønderske klimatiske fenomenet oppholdsregn.

På vei over Gamle Bybro og nedover Bakklandet forteller han om faren som fant tilbake til sitt tidligere idrettsmiljø og til jobben ved E.A. Smith.

Kirkedebut: Egils første opptreden i Nidarosdomen som brudesvenn for sin tante og onkel som bosatte seg i Sverige. Som liten bodde han hos dem i perioder. Foto: Privat

- Pappa begynte som håndballdommer. Etter hvert møtte han mamma på banen. Hun var 12 år yngre. I starten kunne hun slett ikke fordra den strenge Mogstad, ler sønnen.

Paret bosatte seg på Rosenborg. Deres førstefødte startet på Bispehaugen skole.

I første klasse møtte han Håkon Andersen, og et livslangt vennskap startet. Håkons familie var metodister, og Egil ble med i kirkens speidermiljø, i samme tropp som Håkon og hans fetter Ole-Einar Andersen, senere journalist i Adresseavisen.

Debuterte på prekestolen

- I perioder bodde vi nesten i kirken. Egne nøkler hadde vi også, husker Egil.

Ole-Einar minnes at guttene testet ut forkynnertalentene sine fra prekestolen. Utstyrt med prestesnipper, brettet av toalettpapir, holdt de hver sine dommedagsprekener ut over folketomme kirkebenker.

Utforkjører: Egil har en kort karriere som utforkjører. Men han har ikke vært på ski etter at familiens ski gikk tapt i en brann på 70-tallet. Bilde er fra en Foto: Privat

Egil likte seg så godt i menigheten at han ble medlem. Han og Håkon konfirmerte seg samtidig. Egil rykket også opp i speiderhierarkiet og ble leder for beverpatruljen. I samme periode begynte han på Katedralskolen, i en latinsk-gresk klasse der fem av 22 elever senere skulle begynne med teologi. Dagens Oslo-biskop, Ole Christian Kvarme, var en av dem.

- Vi var litt av en gjeng, rimelig arrogante og høye på oss selv. En gang oppsøkte vi rektor Asbjørn Øverås for å få sanskrit istedenfor fransk og biologi. Han kikket på oss og roste forslaget, men beklaget at han neppe hadde noen som kunne undervise oss i faget.

Egil ler. Interessen for språk har fulgt ham gjennom livet. Men også andre aparte emner fenget. Han bestemte seg for å skrive særoppgave om den spanske inkvisisjonen. I dette arbeidet ble pater Olav Müller i byens katolske menighet en viktig veileder. De to har vært nære venner siden og møtes fortsatt jevnlig.

Egil inviterte også pateren til å innlede på et ungdomsmøte i Metodistkirken. Noen mislikte initiativet, men at ingen stoppet arrangementet, forteller mye om Metodistkirkens åpenhet og toleranse, synes møtelederen fra den gang.

Selv var Egil godt likt av alle. Kompisene forteller at jentene i byens frikirkelige miljøer svermet rundt ham sent og tidlig. Den utadvendte unggutten innfridde alle svigermorsdrømmer.

- Men Egil sa tidlig at han aldri skulle gifte seg. Han trodde ikke han ville bli noen grei person å være i hus med, forteller Håkon Andersen, i dag kunsthistoriker, ansatt ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Kunsthistorie så også ut til å bli faget som Egil peilet seg inn imot. Etter gymnaset dro han til Paris for å studere de franske mesterne, men en studentprest så andre kvaliteter i 19-åringen fra Norge og tipset om dominikanernes kloster i Saulchoir.

Dominikaneren: Løfteavleggelse for tre år i dominikanerordenen i Strasbourg høsten 1977. Pater Albert Raulin tar iomot løftene, som provinsial. Foto: Privat

- Møtet med klosterlivet og tidebønnene ble helt avgjørende, innrømmer Egil i dag.

Han fikk jobb som aupair hos dominikanerbrødrene. Men inne i Paris kokte det. Før 19-åringen reiste hjem til jul, ble han vitne til de første store studentdemonstrasjonene, starten på det historiske ungdomsopprøret i 1968. Hans eget opprør skulle gå i stikk motsatt retning. I samme periode meldte han seg også ut av Metodistkirken og ble igjen medlem av Den norske kirke.

- Pappa trodde jeg kom tilbake for å starte på kunsthistoriestudier i Oslo. Da han forsto at jeg hadde bestemt meg for teologi, kjentes det sikkert som et slag i ansiktet. Men sint ble han ikke. Den gamle kommunisten hadde sett for mye vondt i livet sitt til det.

Kolles e det? Røyke'n guten?

Heller ikke Egils mor brydde seg stort om religion. Hun var aktiv i turnforeningen og ellers glad i å danse. Både Turid Arntzen og Norny Gran, to av byens mest kjente ballett- og danseskolelærere, var gamle klassevenninner.

- Ett år gikk jeg på danseskolen til Klara Thams, men uten særlig suksess. Senere måtte jeg av og til følge søsteren min til hennes balletttimer og fikk slik sett en hel del. Ballett har siden interessert meg, sier Egil, stolt over å ha vært en av pådriverne da Katedralskolen fikk egen danselinje.

Egils myndige mormor, Louise Marie Torp, var mer opptatt av livets åndelige sider, men heller ikke hun ville snakke noe særlig om religiøse spørsmål. Egil har inntrykk av at hun, som mange andre trøndere, nesten var mer bluferdig om sin kristne tro enn sin seksualitet.

Da mormoren lå for døden var barnebarnet allerede dratt til dominikanerordenen i Frankrike. En lokal prest ble budsendt. Siden fikk Egil høre om det som skjedde.

- Presten var litt usikker på om mormors siste ord var en bønn eller en ordre. Høyt og tydelig hadde hun sagt: «Kom Herre Jesus, kom!»

Egil humrer. Mormoren vokste opp i en replikksterk familie. Det var hennes far, hovmesteren og restauratøren Olaf Margido Selsbak, som i et middagsselskap for kong Haakon og kronprins Olav stilte kongen det ofte siterte spørsmålet: «Kolles e det? Røyke'n guten?»

Medgjørlig modell: I fotostudio får Egil Mogstad ros for sin manndige hakekløft. Da forteller han om en gutt i familien som så noe helt annet.

Spaserturen over Bakklandet er tilbakelagt. Målet for vandringen er Adresseavisens fotostudio. Fotograf Terje venter med lamper og kamera. Sognepresten blir plassert midt mellom og får samtidig ros for sin mandige hakekløft.

- Kløft? Enkelte ser noe annet.

Dagens medgjørlige fotomodell forteller om en liten gutt i familien som en gang pekte mot fjeset hans og utbrøt: Se, onkel Egil har en rumpe på haka. Ansiktets eier måtte trøste seg med at haken til Hollywood-legenden Kirk Douglas lignet hans egen.

Etter fotograferingen, over en matbit i avishusets kantine, prøver vi å nærme oss noen av kristenhetens mer seriøse spørsmål.

Likebehandler homofile

Hva tenker pavens mann i Trondheim egentlig om kirkemøtets ferske vedtak om kjønnsnøytral vigsel?

Pater Egil tygger ikke lenge på leverposteien før svaret kommer:

- I vår kirke er ekteskapet mellom mann og kvinne en monogam og livslang ordning.

Men så føyer han fort til at den katolske kirke ikke er ute etter å stigmatisere homofile.

- Vi forskjellsbehandler ingen. Verken heterofile, homofile eller transseksuelle. Vi mener bare at seksuallivet hører til i ekteskapet. I dagens samfunn ser mange ut til å mene at et fullverdig liv er umulig uten et seksualliv. Avholdenhet er ikke lenger et alternativ.

Sognepresten bedyrer at hans kirke ikke er ute etter å fordømme noen. Han er ellers opptatt av å markere skillet mellom kirkens prinsipper på den ene siden og tilgangen til barmhjertighet og nåde på den andre.

Prosternasjon: Egil Mogstad ligger på gulvet ved føttene til biskop Bernt Eidsvig i Nidarosdomen, under vigslingen til katolsk prest i 2014. Foto: Christine Schjefte

- Å ri prinsipper for prinsippenes egen skyld har ingen hensikt. Kirketukt er noe som først og fremst føres mot personer i lærer- og lederstillinger. Enkelte som aktivt provoserer med sin livsstil kan også bli irettesatt.

Egil Mogstad fornemmer at mange lutheranere er opptatt av «å arrestere» katolikkene for deres dobbeltmoral, for å forfekte en lære som bare et fåtall bryr seg om å etterleve i det virkelige liv.

- Ingen utenforstående har noe med det som sies i en samtale mellom en prest og en enkelt kristen, for eksempel en kvinne som kanskje vurderer abort. Vi må alltid søke etter løsninger som holder den enkelte nærmest mulig Kristus. Vi er alle feilende mennesker og avhengig av nåden.

Noen åpning for kvinnelige prester ser heller ikke Egil Mogstad med det første.

- Du har sikkert hørt tøysehistorien om pave Johannes Paul som får lov til å stille Gud tre spørsmål. Det første er: Vil prevensjon bli tillatt i kirken? Ikke i din tid, svarer Gud. Vil kirken få kvinnelige prester? Ikke i din tid, er igjen svaret. Men på det siste: Får vi flere polske paver, er svaret fra Gud krystallklart: Ikke i min tid!

Redningsaksjon: Da den forrige kirken ble revet, ble Håkon Blekens monumentale alterbilde berget og flyttet til Sverresborg før rivingen av domkirken fra 70-tallet. Foto: Glen Musk

Mogstad ler og minner om Johannes Pauls store popularitet, særlig etter besøket i Norge i 1989. Selv antar han at det vil gå noen hundre år før den katolske kirke får kvinnelige prester, om det i det hele tatt skjer. Han presiserer også at dette er store spørsmål som i katolsk sammenheng aldri kunne ha blitt avgjort ved håndsopprekning på møter der stemmene til lekfolk og biskoper teller likt, som i Den norske kirke.

- Vi i den katolske kirken mener at lutheranerne mangler noe vesentlig i sin kirkeforståelse. For oss er det helt grunnleggende at Jesus ga sine apostler et oppdrag, og at biskopene har arvet dette oppdraget. På samme måte har paven arvet sitt spesielle oppdrag etter apostelen Peter, den første biskopen i Roma. Denne arven forplikter.

Elsker Trondhjem

Mens sol og regn konkurrerer om herredømmet utenfor vinduene, snakker vi om forsoningen mellom verdens kirkeledere. Etter fem hundre år med omfattende stridigheter er lederne for de ulike kirkene i verden omsider på talefot. Men særlig enige er de kanskje ikke?

- Nei, motsetningene er ennå mange, men det er jo fint at kirkelederne snakker sammen.

Selv snakker pater Egil med de fleste, og mange sier mye pent om ham, hans engasjement og store gjennomføringskraft. Da Tautra Mariakloster ble etablert, var han en av pådriverne. Cissi Klein-skulpturen i Museumsparken var også hans initiativ. Kontakten hans med det jødiske miljøet i byen er god.

Presten forteller også gjerne om sin store kjærlighet til hjembyen, som aldri heter noe annet enn Trondhjem i hans munn, og til Nidarosdomen.

- Nidarosdomen har den samme plassen i nordmenns forestillingsverden som templet i Jerusalem har hos jødene. Jeg har ikke funnet tilsvarende paralleller mellom folk og helligdommer hos andre nasjonaliteter.

Bader gjerne: Egil Mogstad holder seg i form med å svømme. Her fra et badstubad midtsommers. Foto: Ivar Mølsknes

Erke-trondhjemmeren er svært godt oppdatert på byen og landsdelens historie. Men noen heimføing er han ikke. Paris er hans andre hjemby. Han snakker fransk, engelsk og tysk nærmest flytende. Og gjør seg lett forstått på spansk og italiensk på sine mange reiser til middelalderkirker og -slott omkring i de midtre og sørlige delene av Europa.

Reisefølge er ofte barndomsvennen Håkon og hans kone Sigrid. Da de giftet seg, ble de viet av Egil.

- Egil er nysgjerrig på det meste og glad i god mat og god vin. Men noen mat- eller vinsnobb er han ikke. Vi har et nøkternt reisebudsjett, forsikrer Håkon.

I morgen er det søndag og en ny krevende arbeidsdag for sognepresten i byens katolske menighet. Fromesse og høymesse står på programmet.

- Vanligvis ser jeg på 1. mai-toget, men i morgen rekker jeg det ikke, sier Egil Mogstad, som har sin egen røde familiehistorie tett inntil kirkeveggene.

Idrettsmonumentet, midt mellom byens to domkirker, ble reist til minne om krigsårenes mange falne idrettsungdommer. Hans onkel Egil var en av dem. Onkelens navn er hugd i granitt på monumentet over frihetskampens ofre, litt nærmere Nidarosdomen. Der er han gravlagt sammen med flere av sine gamle NKP-venner fra idrettsmiljøet i Ilsvikøra og på Lademoen.