Well, since my baby left me

Well, I found a new place to dwell

Well, it's down at the end of Lonely Street

At Heartbreak Hotel

Vi har selvsagt valgt oss årstall med sex i, når seksuelle merkesteiner i rockens utvikling skal markeres. For 60 år siden, i 1956, ble rock'n'roll et stort internasjonalt fenomen da Elvis Presley gikk fra lille Sun Records til giganten RCA og ble lansert på bred basis, nummer en på singlelistene.

Elvis var en hvit, kjekk mann, som ikke bare var dypt fascinert av, men også virkelig skjønte, den «svarte» musikkulturen, med sitt lekne forhold til seksuelle metaforer og en vital antiautoritet som virket truende på den etablerte borgerlighet.

Sentral i trusselen sto de suggererende hoftebevegelsene til Elvis the Pelvis. Frank Sinatra var aldri slik. Tidligere stjerner fremstilte seg ikke utilslørt som sexobjekter.

Det var noe primitivt over Elvis, «just short of an aubergine's mating dance», som noen skrev. Rock var jungelens musikk, der jungelens dyriske regler gjaldt. Storsamfunnet prøvde å begrense skaden, tv-fotografer ble instruert om å vise Elvis bare fra hoftene og opp. Tekster ble sensurert. I både Elvis' og Little Richards egen versjon av «Tutti Frutti» var de relativt åpenbare homoreferansene i den opprinnelige teksten fjernet. Men ikke alt ble oppdaget, ikke engang de åpenbare referansene i refreng og tittel i «Shake, Rattle & Roll».

Rock'n'roll var en seksuell revolusjon, men fortsatt var menn menn og kvinner kvinner. Fortsatt var homoseksualitet forbudt ved lov i de fleste land. Det forvirret da David Bowie lot seg avbilde med kjole på starten av 70-tallet, den androgyne tidsalder var så vidt i emning. Bowie lekte katt og mus, skrøt på seg bifil legning. Elton John og Queens Freddie Mercury var blant de andre som utfordret med outrert sceneopptreden, men de hegnet tettere om privatlivet.

Selv om Elvis Presley, The King, ble oppfattet som skamløs hos moralens voktere, hadde ikke skammen forlatt rocken. Selv ikke blant 70-tallets mest utagerende utøvere.

I 1976 var Queen og Freddie Mercury på sitt største. De fulgte opp sin gigasuksess «A Night At The Opera» med søsteralbumet «A Day At The Races». Begge albumtitlene var hentet fra Marx Brothers-filmer, men ikke alt med Queen var lek og moro.

Queen etterlot seg mange musikalske høydepunkt. Men for meg er «Somebody To Love» det eneste virkelige gåsehudøyeblikket. En fin og velprodusert hitsingle, men samtidig et ømt rop i mørket fra en mann desperat etter å leve ut sin kjærlighet:

Can anybody find me somebody to love?

Each morning I get up I die a little

Can barely stand on my feet

(take a look at yourself)

Take a look in the mirror and cry

Freddie Mercury var den udiskutable stjernen på scenen, etter teppefall levde han ut sin seksuelle legning på forbudte klubber - trigget av like forbudte rusmidler. Dette var ikke rett tidsalder å leve slik Freddie gjorde, og han fikk da også «Guds straff». At Freddie Mercury døde av aids, kom som et sjokk på verden. Han hadde skjult sykdommen med enda større omhu enn han hadde skjult sin seksuelle legning.

Det er like trist i dag å tenke på at selv en så tydelig person som Freddie Mercury levde sitt liv i skam. En trøst er det å kunne konstatere at verden har gått fremover.

En av dem som har bidratt til det er Prince. En mer bejublende låt til den kroppslige kjærligheten enn «Kiss» fra 1986, er knapt skrevet.

You don't have to be beautiful

To turn me on

I just need your body baby

From dusk till dawn

Om Prince bare hadde spilt inn denne ene låten, hadde han fortjent en plass i musikkhistorien. Han gjorde en hel del mer, spesielt på 80-tallet, tiåret han definerte på samme vis som Elvis definerte 50-tallet.

Prince fikk fart på moralens voktere allerede på 70-tallet, alvor kom med hans kommersielle gjennombrudd i 1984. «Darling Nikki» er låten som fikk Tipper Gore til å starte senatorfruenes kampanje mot umoral i rock og rap. I'm not a woman/I'm not a man/I am something that you'll never understand, synger han på «I Would Die 4 You» på samme album.

Han tok over for David Bowie som den androgyne helten som skaper forvirring og sterke følelser med sin musikk og personlighet, forsterket gjennom like leken tilnærming mellom svart og hvit identitet. Elvis Presley oversatte svart kultur til et stort hvitt publikum, Prince forente seksuelt utfordrende rytmikk med «intellektuell» hvit kultur. Mann og kvinne, jungel og palass. Prince passet alle steder, og ingen steder.

Blant hyllestene etter hans altfor tidlige død i forrige uke, er det flere som takker Prince for at han bidro til at de kan leve ut sin naturlige seksualitet uten skam.

Det er et vakkert ettermæle for en person som ikke sviktet rockens opprinnelige credo om å leve sitt liv på grensen, utfordre moralske koder og politiske doktriner.

Elvis Presley, Freddie Mercury og Prince levde ikke ut sin kunst uten personlige omkostninger. Elvis var «so lonely he could die» da han de siste årene av livet sitt satt på Graceland og knasket smertestillende medisiner og jobbet som selvutnevnt FBI-agent mot kommunistiske infiltratører. Freddie Mercurys demoner har vi vært innom. Prince var eks-Jehovas vitne og levde ut sin seksuelle frigjøring med en frafallens energi og overbevisning - men kom etter hvert tilbake til folden. Det var ikke alle sine gamle tekster han fremførte på konserter de siste årene, men han var en fenomenal konsertartist til det siste.

Verken Kongen, Dronningen eller Prinsens innsats har vært forgjeves. Verden har kommet seg i løpet av de siste 60 årene. Men vi må passe på. Fremdeles hender det at det snør i april.

Kongen, dronningen og prinsen på 1-2-3

Tre sexy album som stopper tiden for 60, 40 og 30 år siden.

1. Elvis Presley (1956)

Ikonisk album, ikonisk cover. Men velg en av nyutgivelsene som inkluderer «Heartbreak Hotel».

2. Queen: A Day At The Races (1976)

Ikke deres aller beste album, men det er her vi finner «Somebody To Love».

3. Prince: Parade (1986)

Ikke hans aller beste album, men det er her vi finner «Kiss».

Kongen av hofterytmikk: Elvis Presley utfordret alle samfunnets normer med sin eggende hofterytmikk og primitive musikk i 1956.
Dronningen av kitch: Queens Freddie Mercury lekte seg med det meste, men kom ikke unna skammen over egen seksualitet.